Tilstandsgruppe: spiseforstyrrelser

Generelt om utredning av spiseforstyrrelser

Spiseforstyrrelser debuterer ofte i tidlig pubertet og kan få store konsekvenser for ungdommens utvikling, både somatisk så vel som for psykologisk normalutvikling. Det er derfor viktig å utrede barn og unge i de tilfeller hvor det foreligger mistanke om at forholdet til mat, kropp og vekt er forstyrret. Det finnes flere typer av spiseforstyrrelser. ICD-10 skiller mellom 8 ulike spiseforstyrrelsesdiagnoser, hvorav anoreksi og bulimi er de vanligst forekommende (F50.0 Anorexia nervosa, F50.1 Atypisk anorexia nervosa, F50.2 Bulimia nervosa og F50.3 Atypisk bulimia nervosa; jf. ICD-10, kap. F50–59 Atferdssyndromer forbundet med fysiologiske forstyrrelser og fysiske faktorer) (3).

Ved mistanke om spiseforstyrrelse skjer ofte den første kartleggingen i kommunehelsetjenesten (helsesykepleier og/eller fastlege). Dersom det avdekkes symptomer eller oppstår en begrunnet mistanke om en spiseforstyrrelse, skal barnet/ungdommen henvises til pakkeforløp for spiseforstyrrelser i spesialisthelsetjenesten (pakkeforløp spiseforstyrrelser hos barn og unge under 23 år, publisert desember 2018 (2)).  Noen ganger foreligger det så stor bekymring for somatiske forhold, slik at ungdommen også må henvises til pediatrisk avdeling for akutt somatisk vurdering.

Både pakkeforløpet og Nasjonal faglig retningslinje for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser (1;2) legger tydelige føringer for innhold og framdrift i utredning. Det som omtales i korthet nedenfor bygger i all hovedsak på de nevnte kilder. For utfyllende informasjon henvises til Helsedirektoratets sider:

• Nasjonalfaglig retningslinje for tidlig oppdagelse utredning og behandling av spiseforstyrrelser https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/spiseforstyrrelser
• Pakkeforløp for spiseforstyrrelser hos barn og unge under 23 år: https://www.helsedirektoratet.no/pakkeforlop/spiseforstyrrelser-hos-barn-og-unge
   

Framgangsmåter for utredning av spiseforstyrrelser

Utredning bør inkludere samtaler både med ungdommen og med dennes foresatte for å få tak i aktuell problematikk, anamnese (sykehistorie) og utviklingshistorie. Det er ønskelig å få en forståelse av ungdommens og familiens syn på situasjonen, eventuelle tidligere erfaringer med psykisk helsevern, deres ønsker og behov for hjelp. Endelig mål er en helhetlig utredning og beslutning om videre egnede behandlingstiltak. Ved spiseforstyrrelser hos barn og unge er det ofte behov for å sette i gang behandling parallelt med utredning, for eksempel behandlingstiltak som sikrer tilstrekkelig ernæring for å unngå videre innsykning/forverring mens utredning pågår. I menyene til venstre finner du verktøy som kan være relevante for barn og unge med spiseforstyrrelser.

Utredning av barnets/ungdommens bakgrunn, sykdomshistorie og generelle helse

Ved mistanke om spiseforstyrrelse skal den som utreder kartlegge barnets bakgrunn og sykdomshistorie (anamnese). Denne bør inneholde sosiale og familiære forhold, arvelighet, barnets utviklingshistorie, samt tidligere psykisk og fysisk helse, inkludert eventuell eksponering for traumer, foruten aktuell problembeskrivelse og fungeringsnivå.  Den som utreder den unge må innhente detaljerte opplysninger rundt ungdommens vekt- og pubertetsutvikling samt spisemønster før og nå. Det er viktig å få tak i informasjon om siste tids næringsinntak. Er det for eksempel et restriktivt mønster, og/eller forekommer det overspisningsepisoder? Synes vektreduserende atferd som oppkast og/eller bruk av avføringsmidler? Hva er graden av fysisk aktivitet, er det tegn på tvangsmessig eller overdreven trening?

Generell helseundersøkelse (somatisk utredning), som må inkludere måling av høyde og vekt, er en viktig del både av utredning og valg av behandlingstiltak. Man bør ta blodprøver, og vurdere hyppighet og omfang av disse opp mot avdekket symptombilde, grad av undervekt og tilstandens alvorlighetsgrad. Ytterligere somatisk utredning (som EKG, bentetthetsmåling og kartlegging av bredere biokjemisk status) gjøres ut fra sykdomshistorie og kliniske funn. Tidligere og nåværende bruk av legemidler må også kartlegges som en del av helseundersøkelsen.

Mer spesifikk kartlegging og differensialdiagnostisk vurdering

Det kan tidvis være behov for å gjøre mer spesifikk diagnostisk kartlegging av symptombildet, både opp mot ulike undergrupper av spiseforstyrrelser, for å vurdere omfang og alvorlighetsgrad av tilstanden, for å vurdere effekt av igangsatte tiltak, eller for å kartlegge hvordan spiseforstyrrelsen påvirker dagliglivet. Til dette kan man bruke spesifikke intervjuer eller spørreskjema, som for eksempel Eating Disorder Examination (EDE-I, EDE-Q) eller Clinical Impairment Assessment (CIA) (6).  Det vil kunne være aktuelt å innhente informasjon om sosiale ferdigheter og følelses- og atferdsmessige vansker forut for debut av spisevanskene, for eksempel ved bruk av ASEBA-spørreskjemaer (4). (ASEBA er et spørreskjema som fylles ut av hhv. ungdommen (YSR), foreldre (CBCL) og ev. lærer (TRF). (Skjemaene er tilgjengelige digitalt via spesifikk nettilgang.) En bredere symptomkartlegging kan gjøres ved å bruke diagnostiske intervjuer som for eksempel kiddie-SADS (1;5) (screeningsintervju som kartlegger de vanligste psykiske lidelsene). Dette kan være nyttig både for å utelukke eventuell underliggende komorbiditet (andre samtidige helseutfordringer) og ved behov for differensialdiagnostiske vurderinger (utelukking av andre psykiske lidelser). Er hele symptombildet å forstå som elementer i en spiseforstyrrelse eller er det holdepunkter for at det kan foreligge andre samtidige lidelser som for eksempel depresjon, angst, tvangslidelse eller autismespekterlidelse, som det bør tas høyde for i utarbeidelse av egnede behandlingstiltak?

Om diagnostisering av spiseforstyrrelser

Kunnskap om normalutvikling, utviklingsforstyrrelser og prinsipper for psykiatrisk diagnostikk og behandling er en forutsetning for å gjøre en diagnostisk vurdering. Utredningen bør inngå i et tverrfaglig teamarbeid for å trekke inn kompetanse fra de ulike områdene som skal dekkes. Ifølge Helsedirektoratet bør diagnoser settes av psykologspesialist og/eller psykiater på grunnlag av en tverrfaglig drøfting.

I den diagnostiske delen av utredningen skal klinikeren bruke det multiaksiale kodeverket basert på ICD-10 (Helsedirektoratet, 2008b):

Akse I:                  Klinisk psykiatrisk syndrom

Akse II:                 Spesifikke utviklingsforstyrrelser

Akse III:                Psykisk utviklingshemning

Akse IV:               Somatiske tilstander

Akse V:                 Avvikende psykososiale forhold

Akse VI:               Global vurdering av funksjonsnivå

Problemer hos sped- og småbarn kan beskrives ved hjelp av kodeverket Klassifisering og diagnostisering av psykisk helse og utviklingsforstyrrelser i sped- og småbarns alderen (DC: 0-3R; RBUP Øst og Sør, 2010):

Akse I:                  Primærdiagnose

Akse II:                 Relasjonsforstyrrelse (med fokus på kvaliteten i barnets relasjon til omsorgspersoner)

Akse III:                Medisinske og utviklingsrelaterte forstyrrelser og tilstander

Akse IV:               Psykososiale stressfaktorer

Akse V:                 Funksjonelt emosjonelt utviklingsnivå

Forfattet av: Dorthe Fuglenes, overlege, Seksjon for akutt og spiseforstyrrelser, Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (BUPA), Klinikk for psykisk helse og rus, Vestre Viken HF. 
Redigert av: Ingrid Borren, assisterende redaktør, RBUP Øst og Sør og Astrid Dahlgren, tidligere seksjonsleder, RBUP Øst og Sør / tidligere redaktør Tiltakshåndboka

(1) Helsedirektoratet. Nasjonal faglig retningslinje for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser [Internett]. Oslo: Helsedirektoratet; sist endret 25.04.2017 [hentet 16.06.2021]. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/spiseforstyrrelser
(2) Helsedirektoratet. Pakkeforløp for spiseforstyrrelser hos barn og unge under 23 år [Internett]. Oslo: Helsedirektoratet; sist endret 06.11.2020 [hentet 16.06.2021]. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/pakkeforlop/spiseforstyrrelser-hos-barn-og-unge.
(3) Direktoratet for e-helse. ICD-10/kodeverk [Internett]. Oslo: Direktoratet for e-helse; sist endret 01.01.2021 [hentet 16.06.2021]. Tilgjengelig fra: https://finnkode.ehelse.no/#icd10/0/0/0/-1.
(4) Heyerdahl S, Nøvik TS. Del 1 Instrumenter som bidrag ved diagnostikk. Spørreskjema. Faglig veileder for barne- og ungdomspsykiatri. 4. utg. [Internett]. Oslo: Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening, Den norske legeforening [hentet 16.06.2021]. Tilgjengelig fra: https://www.legeforeningen.no/foreningsledd/fagmed/norsk-barne--og-ungdomspsykiatrisk-forening/veiledere/veileder-i-bup/del-1-diagnostikk-og-utredning/instrumenter-som-bidrag-ved-diagnostikk/sporreskjema/.
(5) Heyerdahl S, Nøvik TS. Del 1 Instrumenter som bidrag ved diagnostikk. Intervjuer. Faglig veileder for barne- og ungdomspsykiatri. 4. utg. [Internett]. Oslo: Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening, Den norske legeforening [hentet 16.06.2021]. Tilgjengelig fra: https://www.legeforeningen.no/foreningsledd/fagmed/norsk-barne--og-ungdomspsykiatrisk-forening/veiledere/veileder-i-bup/del-1-diagnostikk-og-utredning/instrumenter-som-bidrag-ved-diagnostikk/intervjuer/
(6) Folkehelseinstituttet. Helsebiblioteket.no, psykisk helse, skåringsverktøy [Internett]. Oslo: Folkehelseinstituttet [hentet 16.06.2021]. Tilgjengelig fra: https://www.helsebiblioteket.no/psykisk-helse/skaringsverktoy https://www.helsebiblioteket.no/psykisk-helse/skaringsverktoy/ede-q-eating-disorder-examination-questionnaire-6.0
 

Oppsummeringen på behandlingsformer er hovedsakelig basert på den britiske retningslinjen utført av NICE (4). Denne er supplert med systematiske oversikter for enkelte behandlinger (3-7, 13-17). Dokumentasjonsgrunnlaget omfatter i stor grad sammenlikninger av ulike behandlingsformer med andre behandlingsformer, men også sammenlikninger med vanlig oppfølging i helsetjenesten eller ingen oppfølging (venteliste). Omtale av forebyggingstiltak er basert på fem systematiske oversikter som både omfatter universelle, selektive og indikerte forebyggingstiltak (2, 8-12). Oversiktene som utgjør kunnskapsgrunnlaget i dette kapittelet er basert på 181 primærstudier. I tillegg inngår 4 oversikter i støttekapitler.

Det henvises til Helsedirektoratets nasjonale faglige retningslinje for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser (1). For de enkelte tiltakene er det gjengitt hvorvidt behandlingsformen er anbefalt av norske retningslinjer. Pakkeforløp for behandling og oppfølging i psykisk helsevern, barn og unge, er å finne på Helsedirektoratets sider: https://www.helsedirektoratet.no/pakkeforlop/psykiske-lidelser-barn-og-unge

Tiltakshåndboka oppdateres jevnlig, og nye systematiske oversikter med potensiell relevans hentes fra IN SUM-databasen. Disse vurderes for inklusjon ved neste oppdatering av kapittelet. Systematiske oversikter som har blitt vurdert til å være overflødige er listet opp i egen tabell (se egen tabell for ekskluderte oversikter her).

Viktig om initiering av behandling herunder legemidler

Pakkeforløp for behandling og oppfølging i psykisk helsevern, barn og unge understreker at det i startfasen av behandlingen bør være et hovedfokus å etablere en behandlingsrelasjon og engasjere pasienten og/eller foreldre i behandlingen. Ved behov for behandling skal pasienten og/eller foreldre være informerte om de ulike behandlingsformene tjenesten tilbyr. Behandlingen skal være kunnskapsbasert og tilpasset pasientens og/eller foreldres ønsker og behov. Behandlingsalternativer, herunder legemiddelbruk, skal drøftes med den unge og/eller foresatte og deres preferanser skal lyttes til. Pasientens tidligere erfaringer med bruk av legemidler må kartlegges og tas hensyn til ved valg av legemidler.

Legemiddelbehandling for psykiske lidelser hos barn og unge skal benyttes med varsomhet. Som hovedregel skal andre tiltak være prøvd før legemiddelbehandling. Før oppstart med legemidler, bør det lages en plan for behandlingslengde og vurdering av effekt med legemiddelet. Mulige bivirkninger av legemiddelbehandlingen må primært følges opp av den som er ansvarlig for behandlingen, med mindre annet er avtalt. Medikamentell behandling er generelt ikke anbefalt til barn og unge med spiseforstyrrelser (1).

Se Statens legemiddelverks sjekkliste for legemiddelgjennomgang.

Effekt av tiltak evaluert i forskningen

Dette kapittelet omtaler tilgjengelig oppsummert forskning om følgende forebyggingstiltak for spiseforstyrrelser:

Universell forebygging

• Kognitiv atferdsterapi, universell forebygging
• Medieforståelsestiltak i skolen
• ​Sammensatte forebyggingstiltak i skolen

Selektiv forebygging for barn og unge i risiko for å utvikle spiseforstyrrelser

• Kognitiv atferdsterapi, selektiv forebygging
• Kognitiv dissonans-baserte tiltak
• ​​Psykoedukasjon, selektiv forebygging
• Ulike psykologiske tiltak for å forebygge spiseforstyrrelse
• Tiltak med fokus på sunn vekt
• Engangstiltak
• ​Sammensatte forebyggingsprogrammer

Forebyggingstiltak for barn og unge med symptomer på spiseforstyrrelse

• ​Aktive tiltak

Videre omtaler kapittelet tilgjengelig oppsummert forskning om følgende behandlingstiltak for spiseforstyrrelser:

For barn og unge med anoreksi

• Psykologisk terapi
• Kognitiv atferdsterapi ved anoreksi
• Tredjebølgebehandling
• Gruppeterapi
• Støtteterapi
• Ungdomsfokusert psykologisk behandling
• ​Familieterapi ved anoreksi
• Nevropsykologisk behandling
• Tiltak for omsorgspersoner/selvhjelp
• Medikamentell behandling ved anoreksi
• Andre tiltak: styrketrening / tiltak mot tvangspreget trening
• ​Døgnbehandling

For barn og unge med bulimi:

• Kognitiv atferdsterapi ved bulimi
• Familieterapi ved bulimi
• Tiltak gitt omsorgspersoner (som har utfall også på barn/ungdom)
• Medikamentell behandling ved bulimi
• Ernæringstiltak ved bulimi
• ​Andre tiltak ved bulimi

For barn og unge med overspisingslidelse

• Kognitiv atferdsterapi ved overspisingslidelse
• Internettbasert selvhjelp
• Tiltak gitt omsorgspersoner (som har utfall også på barn/ungdom)
• Medikamentell behandling ved overspisingslidelse
• Ernæringstiltak ved overspisingslidelse
• ​Andre tiltak ved overspisingslidelse

For barn og unge med uspesifisert spiseforstyrrelse

• Psykoedukasjon (opplæringstiltak)
• Tiltak for omsorgspersoner
• Medikamentell behandling ved uspesifisert spiseforstyrrelse
• Ernæringstiltak ved uspesifisert spiseforstyrrelse
• Andre tiltak ved uspesifisert spiseforstyrrelse
• ​Langtidsoppfølging av komplikasjoner av uspesifisert spiseforstyrrelse

Relatert til dette kapittelet inngår det også følgende støttekapitler:

• Mer om psykologisk terapi: Behandlingssted og effekt etter alder
• ​Prediktorer for frafall og utfall i behandling  
• Mer om medikamentell behandling

Forebyggende tiltak - universell forebygging

Kognitiv atferdsterapi, universell forebygging

Kognitiv atferdsterapi rettet spesifikt mot spiseforstyrrelser (CBT-ED/KAT-ED) er en type psykologisk behandling med fokus på å bevisstgjøre individet om sammenhengen mellom tanker, følelser og spiseatferd. Gjennom dette er målet å hjelpe barnet/ungdommen til å utvikle strategier som endrer tanker og spiseatferd, slik at følelser, funksjon og atferd knyttet til matinntak normaliseres. Forebyggingstiltak er ikke nevnt i de norske faglige retningslinjer for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser (1).

Kognitiv atferdsterapi-baserte tiltak sammenliknet med vanlig undervisning

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av Le og kollegaer (2). Oversikten omfatter 2 studier med til sammen 186 barn og ungdommer som var 11–15 år gamle. Tiltaket besto av en rekke universelle forebyggingstiltak rettet mot barn og unge, inkludert tiltak basert på kognitiv atferdsterapi, medieforståelse (media literacy), behandlingsformer med en sammensetning av komponenter fra ulike behandlingsformer i samme behandling, overvektforebygging og selvtillitsforsterkende tiltak. Disse ble alle gitt i en klasseromssetting. Effekter ble målt på spiseforstyrrelsesatferd ved avslutning, samt 6 og 12 måneder etter at tiltaket ble gitt. Tiltakene ble sammenliknet med undervisning som vanlig. Tiltakene hadde en varighet på 6–8 økter på 2 timer.  

Effekter av universelle forebyggingstiltak basert på kognitiv atferdsterapi sammenliknet med vanlig undervisning

Effekter av universelle forebyggingstiltak basert på kognitiv atferdsterapi på spiseforstyrrelsesatferd ved avslutning, samt 6 og 12 måneder etter at tiltaket ble gitt er uklare på grunn av svært lav kvalitet på dokumentasjonsgrunnlaget. Se hele GRADE-tabellen her.

Medieforståelsestiltak i skolen

Medieforståelsestiltak handler om å styrke barn og ungdoms evne til å forstå ulike typer medier (tradisjonelle så vel som nyere typer sosiale medier), samt øke den enkeltes kritiske tenkning rundt budskapet som ulike medier sender ut, og gjennom dette forebygge negativt kroppsfokus og uheldig tynnhetsidealisering blant barn og ungdom. Forebyggingstiltak er ikke nevnt i de norske faglige retningslinjer for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser (1).

Medieforståelsestiltak sammenliknet med vanlig undervisning

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av Le og kollegaer (2). Oversikten omfatter 5 studier med til sammen 2435 barn og ungdom med en snittalder mellom 12 og 14 år. Tiltaket besto av universelle spiseforstyrrelsestiltak rettet mot barn og unge, med fokus på å bedre forstå reklame og annen påvirkning fra media (blant annet gjennom programmet Go Girls og Media Smart). Tiltaket ble gitt i en klasseromssetting. Formålet var å undersøke effekter av denne typen universelle forebyggende tiltak sammenliknet med vanlig undervisning. Effekter ble målt på bekymring knyttet til vekt og fasong, slanking, misnøye med egen kropp, mediainternalisering og selvtillit ved tiltaksslutt og oppfølging 6, 12 og 30 måneder etter behandlingsstart. Tiltakene ble sammenliknet med vanlig undervisning og hadde en varighet på 4–8 økter av ukjent lengde.

Effekter av universelle forebyggingstiltak basert på medieforståelse sammenliknet med vanlig undervisning

Medieforståelsestiltak fører muligens til noe mindre slanking for både jenter og gutter ved tiltaksslutt, men denne effekten forsvinner ved oppfølging. De fører muligens også til en liten reduksjon i misnøye med egen kropp for begge kjønn, til en moderat reduksjon i media-internalisering hos gutter, og en liten reduksjon hos jenter, men denne effekten er muligens redusert til nesten ingen ved oppfølging for begge kjønn. Effekter av medieforståelsestiltak på de andre utfallene er uklare på grunn av svært lav kvalitet på dokumentasjonsgrunnlaget. Konklusjonene støttes av en oversikt av Watson og kollegaer (8). Se hele GRADE-tabellen her og her . 

Medieforståelsestiltak sammenliknet med kontroll

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av Le og kollegaer (2). Oversikten omfatter 3 studier med til sammen 717 gutter som i snitt var 13 år gamle. Tiltaket besto av universelle spiseforstyrrelsestiltak rettet mot barn og unge, med fokus på å bedre forstå reklame og annen påvirkning fra media (blant annet gjennom programmet Go Girls og Media Smart). Tiltaket ble gitt i en klasseromssetting. Sammenlikningsgruppene fikk selvtillitsfremmende tiltak, multikomponenttiltak eller vanlig undervisning. Tiltakene hadde en varighet på 5–8 økter av ukjent lengde, med oppfølging 3–30 måneder etter tiltaket.

Ved oppdatering av kapittelet i 2022 ble en ny oversikt som også undersøkte effekten av medieforståelsestiltak i skolen inkludert: Zuair og kollegaer (9). Oversikten omfatter 16 studier (21 trials), hvorav 6 overlapper med oversikten til Le (2, over). Totalt omfatter oversikten 4497 deltakere i alderen 10-14 år (13 år i gjennomsnitt). Tiltaket skal gi evne til å kunne gjenkjenne helserelatert innhold i media, gjenkjenne hvilken påvirkning det har og være kritisk til innholdet. Kontrollgruppene fikk vanlig undervisning eller annet tiltak. Utfallsmålene var bekymringer rundt kroppsbilde og spising samt tynnhetsidealisering. Tiltakene hadde en varighet på 1 til 8 økter, fra 45 til 120 minutter per gang. Ved oppdateringen i 2022 ble en liknende oversikt av Kurz (10) også vurdert. Denne oversikten hadde samme sammenlikningsgrupper og liknende utfall, men var av lavere kvalitet enn Zuairs oversikt. Funnene er dermed hovedsakelig basert på Zuairs oversikt.

Effekter av universelle forebyggingstiltak basert på medieforståelse sammenliknet med kontroll

Medieforståelsestiltak fører muligens til en liten reduksjon i media-internalisering hos gutter ved endt tiltak og ved oppfølging (2, 8). Tiltaket gir trolig også en liten nedgang i bekymringer rundt kroppsbilde, spising og tynnhetsidealisering i et utvalg som besto av både gutter og jenter (med overvekt av jenter) (9), samt forbedring i evnen til å håndtere inntrykk fra media (10). Se hele GRADE-tabellen her. Og her.

Sammensatte forebyggingstiltak i skolen

Multikomponenttiltak er sammensatte forebyggende tiltak med mål om å forebygge utvikling av negativt kroppsbilde og tynnhetsidealisering. Forebyggingstiltak er ikke nevnt i de norske faglige retningslinjer for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser (1). 

Sammensatte forebyggingstiltak sammenliknet med vanlig undervisning, ingen tiltak eller uspesifisert kontroll

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av Le og kollegaer (2). Oversikten omfatter 4 studier med til sammen 1698 barn som i snitt var mellom 11 og 14 år gamle. Tiltaket besto av universelle forebyggingstiltak med flere komponenter rettet mot barn og unge og ble gitt i en klasseromssetting. Tiltak som ble gjennomført inkluderte blant annet medieforståelsestiltak (media literacy), «Healthy Schools - Healthy Kids» og skolens eget pensum på temaet. Formålet med oversikten var å undersøke effekter av slike universelle spiseforstyrrelsestiltak. Effekter ble målt på spiseforstyrrelsesatferd, misnøye med egen kropp og tynnhetsideal-internalisering ved tiltaksslutt og ved oppfølging 3, 6, 12 og/eller 30 måneder etter tiltaket. Tiltakene ble sammenliknet med undervisning som vanlig eller annen uspesifisert kontroll. Tiltakene hadde en varighet på 4–10 økter av ukjent lengde.

Ved oppdatering av kapittelet i 2022 ble en ny oversikt av Pursey (11) inkludert. Den omhandler også effekten av universelle-selektive tiltak i skolen sammensatt av ulike komponenter, men for en litt yngre populasjon (6 til 12 år). Oversikten omfatter 39 studier med totalt 12 673 deltakere, og omhandler tiltak for å forebygge usunt spisemønster, kroppsfokus og vektkontrollerende atferd. Tiltakene inkluderte psykoedukasjon, medieforståelse, ernæringsforståelse, yoga, økning av selvfølelse, bevissthet rundt kroppsfokus og resiliens. Utfallsmål var kroppslig selvtillit, kroppsbilde, selvtillit, kroppsfokus og kroppsaksept. Varighet var 1 dag til 10 måneder., hvorav 3 måneder var det vanligste. Oppfølgingstida varierte fra etter endt behandling opp til 3 år, men meta-analysen oppgir effekt ved endt behandling.

Effekter av sammensatte forebyggingstiltak sammenliknet med vanlig undervisning, ingen tiltak eller uspesifisert kontroll

Sammensatte forebyggingstiltak fører muligens til en moderat til stor reduksjon i spiseforstyrrelsesatferd hos jenter ved behandlingsslutt og muligens fortsatt en moderat reduksjon ved oppfølging. For begge kjønn samlet fører slike tiltak muligens til en liten forbedring i spiseforstyrrelsesatferd ved behandlingsslutt. Bedringen holder seg eller blir større ved oppfølging (2).

Sammensatte forebyggingstiltak fører muligens til en liten forbedring av tynnhetsideal-internalisering hos begge kjønn ved behandlingsslutt. Ved oppfølging er effekten muligens økt til en moderat forbedring for jenter, mens det for gutter fortsatt er en liten, men økt, forbedring. Tiltakene fører muligens også til en liten til ingen reduksjon i misnøye med egen kropp ved behandlingsslutt og ved oppfølging (2). Sammensatte forebyggingstiltak gir muligens en liten bedring i utfall relatert til kroppsbilde for begge kjønn, med noe større effekt for jenter (11). Se hele GRADE-tabellen her. Og her.

Selektiv forebygging for barn/unge i risiko for å utvikle spiseforstyrrelser

Kognitiv atferdsterapi, selektiv forebygging

Kognitiv atferdsterapi er en type psykologisk behandling hvor målet er å bevisstgjøre barnet/ungdommen om sammenhengen mellom tanker, følelser og handlinger. Gjennom dette er målet å gjøre barnet/ungdommen i stand til å utvikle strategier som endrer tanker og spiseatferd, slik at følelser, funksjon og atferd knyttet til matinntak normaliseres. Forebyggingstiltak er ikke nevnt i de norske faglige retningslinjer for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser (1).

Kognitiv atferdsterapi-baserte tiltak sammenliknet med kontroll

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av Le og kollegaer (2). Oversikten omfatter 19 studier med til sammen 1815 deltakere, hvorav 30 var menn. Deltakergruppene var i snitt mellom 14 og 43 år gamle, hvorav de fleste i snitt var mellom 18 og 20 år. Deltakerne var i en risikogruppe for å utvikle spiseforstyrrelser. Tiltaket besto av spesifikk spiseforstyrrelses-forebygging basert på kognitiv atferdsterapi som enten ble gitt i grupper eller via en datamaskin. Tiltakene ble sammenliknet med venteliste, behandling som vanlig, korte undervisningstiltak, forsinket behandling eller ulike andre former for forebyggingstiltak. Formålet var å undersøke effekter av spesifikke forebyggingstiltak av denne typen. Effekter ble målt på slanking, misnøye med egen kropp, bulimisk atferd, bekymring for vekt, spising og fasong, tynnhetsideal-internalisering, BMI og selvtillit ved tiltaksslutt, 4 ukers eller 9 måneders oppfølging. Tiltakene hadde en varighet på 4–16 økter av ukjent lengde.

Effekter av selektive forebyggingstiltak basert på kognitiv atferdsterapi sammenliknet med kontroll

Selektive forebyggingstiltak basert på kognitiv atferdsterapi fører trolig til en liten reduksjon i misnøye med egen kropp og symptomer på bulimi ved behandlingsslutt og oppfølging. Tiltakene fører også trolig til en moderat reduksjon i slanking ved behandlingsslutt og oppfølging samt for tynnhetsideal-internalisering ved behandlingsslutt. De har trolig ingen effekt på BMI.

Tiltakene fører muligens til en liten reduksjon i bekymringer for vekt, figur og spising ved behandlingsslutt og oppfølging. Det er ikke mulig å konkludere om effekten på selvtillit ved behandlingsslutt og oppfølging på grunn av svært lav kvalitet på dokumentasjonsgrunnlaget. Se hele GRADE-tabellen her og her.

Kognitiv dissonans-baserte tiltak

Kognitiv dissonans-baserte tiltak er sammensatte forebyggingsprogrammer for barn og ungdom med risiko for å utvikle spiseforstyrrelser. Tiltakene bygger på et psykologisk teoretisk prinsipp (kognitiv dissonans) relatert til holdnings– og atferdsendring. Kognitiv dissonans er et teoretisk begrep og psykologisk fenomen som oppstår som et resultat av konflikt mellom holdninger og atferd, og tilsier at en endring av atferd kan oppstå etter mildt ytre press. Eksempelvis kan man mene det er feil å sulte seg, men at man likevel senker matinntaket for å bli tynnere, slik at atferd og holdninger ikke harmonerer. Kognitiv dissonans-baserte tiltak vil da forsøksvis endre atferden så den tilsvarer holdningen i større grad. Forebyggingstiltak er ikke nevnt i de norske faglige retningslinjer for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser (1).

Kognitiv dissonans-baserte tiltak sammenliknet med kontroll

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av Le og kollegaer (2). Oversikten omfatter 24 studier med til sammen 3637 unge kvinner der snittalder varierte mellom 12 og 21 år. Tiltakene evaluert i denne oversikten ble gitt til unge med kjent risiko for å utvikle spiseforstyrrelser, og hadde alle en kognitiv dissonans-komponent designet for å redusere tilbøyeligheten til å favorisere et tynnhetsideal. Formålet var å redusere risiko for å utvikle symptomer som er forbundet med å senere utvikle spiseforstyrrelser. Tiltakene ble sammenliknet med kontrolltiltak som venteliste, ingen behandling, brosjyrer eller andre uspesifiserte tiltak. Effekter ble målt på symptomer på spiseforstyrrelse, misnøye med egen kropp, negativ affekt, slanking og internalisering av tynnhetsideal ved tiltaksslutt og ved 3–12 måneders eller 3 års oppfølging. Tiltakene hadde en varighet på 2–6 økter av ukjent lengde.

Effekter av selektive forebyggingstiltak basert på kognitiv dissonans sammenliknet med kontroll

Selektive forebyggingstiltak basert på kognitiv dissonans sammenliknet med kontroll fører trolig til en liten reduksjon i misnøye med egen kropp ved behandlingsslutt og ved oppfølging. De fører trolig også til en liten reduksjon i slanking og negativ affekt, som holder seg ved oppfølging, samt trolig til en liten reduksjon av symptomer på spiseforstyrrelse, men effekten avtar trolig noe ved oppfølging.

Selektive forebyggingstiltak basert på kognitiv dissonans sammenliknet med kontroll fører muligens til en moderat reduksjon av tynnhetsideal-internalisering ved endt tiltak, en effekt som muligens minker til liten reduksjon ved oppfølging. Se hele GRADE-tabellen her.

Kognitiv dissonans-baserte tiltak sammenliknet med andre tiltak

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av Le og kollegaer (2). Oversikten omfatter 24 studier med til sammen 3637 unge kvinner med en snittalder på 12-21 år. Tiltaket evaluert i denne oversikten ble gitt til unge med kjent risiko for å utvikle spiseforstyrrelser og hadde alle en kognitiv dissonans-komponent designet for å redusere tilbøyeligheten til å favorisere et tynnhetsideal. Tiltakene ble sammenliknet med «Healthy weight»-tiltak eller «Media literacy»-tiltak (medieforståelsestiltak). Formålet var å redusere risiko for å utvikle symptomer som er forbundet med senere å utvikle spiseforstyrrelser. Effekter ble målt på misnøye med egen kropp, slanking, tynnhetsideal-internalisering og bulimisk atferd ved tiltaksslutt og 3–12 måneder etter eller ved 3 års oppfølging. Tiltakene hadde en varighet på 2–6 økter av ulik lengde.

Effekter av selektive forebyggingstiltak basert på kognitiv dissonans sammenliknet med andre tiltak

Kognitiv dissonans-baserte tiltak fører trolig til liten til ingen reduksjon av misnøye med egen kropp ved endt behandling og oppfølging sammenliknet med andre tiltak. De fører også trolig til en liten eller ingen reduksjon i slanking ved endt behandling, som trolig minker til ingen forskjell ved oppfølging sammenliknet med andre tiltak. Kognitiv dissonans-baserte tiltak fører trolig til en liten reduksjon i tynnhetsideal-internalisering ved behandlingsslutt sammenliknet med andre tiltak, men ved oppfølging er denne forskjellen redusert til nesten ingen forskjell. Det er trolig ingen forskjell i effekt på bulimisk atferd av kognitiv dissonans-baserte tiltak sammenliknet med andre tiltak. Se hele GRADE-tabellen her.

Psykoedukasjon, selektiv forebygging

Psykoedukasjon handler om systematisk, strukturert og persontilpasset informasjon om ulike temaer knyttet til det å ha en spiseforstyrrelse. Gjennom psykoedukasjon lærer den unge og pårørende om lidelsen, og blir gjennom dette i stand til å igangsette egnede tiltak for å mestre sykdommen bedre. Forebyggingstiltak er ikke nevnt i de norske faglige retningslinjer for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser (1).

Psykoedukasjon sammenliknet med vanlig behandling eller annet tiltak

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av Le og kollegaer (2). Oversikten omfatter 5 studier med til sammen 715 unge kvinner som i i snitt var 15 til 22 år gamle. Tiltakene besto av psykoedukasjon rettet mot barn og unge som var i en risikogruppe for å utvikle spiseforstyrrelse. Formålet var å redusere risiko for å utvikle symptomer som er forbundet med senere å utvikle spiseforstyrrelse. Effekter ble målt på misnøye med egen kropp, symptomer på spiseforstyrrelse ved 5 uker til 2 års oppfølging og misnøye med egen kropp ved behandlingsslutt. Tiltakene ble sammenliknet med behandling som vanlig eller annen uspesifisert kontroll. Tiltakene hadde en varighet på 4 til 10 økter av ukjent lengde.

Effekter av selektive forebyggingstiltak basert på psykoedukasjon sammenliknet med annet tiltak

Psykoedukasjon brukt forebyggende for kvinner med kjent risiko for å utvikle spiseforstyrrelser har muligens liten eller ingen effekt på symptomer på spiseforstyrrelse ved endt tiltak sammenliknet med vanlig oppfølging eller andre kontrolltiltak. Effekter på misnøye med egen kropp er usikre på grunn av svært lav kvalitet på dokumentasjonsgrunnlaget. Se hele GRADE-tabellen her.

Ulike psykologiske tiltak for å forebygge fremtidig spiseforstyrrelse sammenliknet med kontroll

Ved oppdatering i 2022 ble en ny systematisk oversikt av Stice og kollegaer (12) inkludert. Den omtaler selektive forebyggingstiltak i en litt eldre populasjon (14 til 22 år), og inkluderer en hel rekke ulike forebyggingstiltak. Oversikten omfatter 15 studier med totalt 5080 deltakere. Tiltakene besto i opplæring (psykoedukasjon), kognitiv atferdsterapi, dissonans-baserte forebyggende spiseforstyrrelsesprogrammer, atferdsterapibaserte programmer, programmer for økt selvtillit/selvfølelse, interpersonlig terapi og familieterapi-baserte tiltak. Formålet var å forebygge utvikling av spiseforstyrrelse. Varigheten var kort, typisk 3 til 12 timer, kun to av studiene hadde lengre varighet. Oppfølgingstida var 6 til 48 måneder etter endt tiltak.

Effekter av ulike psykologiske tiltak for å forebygge fremtidig spiseforstyrrelse sammenliknet med kontroll

Sammenliknet med annet tiltak kan selektive forebyggingsprogrammer totalt sett trolig føre til en reduksjon i antall unge som senere får spiseforstyrrelser (12). Moderatoranalysene viste at programmer med fokus på modifisering av livsstil viste signifikant større effekt enn programmer basert på kognitiv atferdsterapi. Se hele GRADE-tabellen her

Tiltak med fokus på sunn vekt

Her omtales tiltak som har til felles at de har til hensikt å gi kunnskap og ferdigheter i å beholde en sunn vekt («Healthy weight interventions»). Tiltaket blir gitt barn og unge med overvektproblematikk (altså ikke nødvendigvis med en spiseforstyrrelse) og de med kjent risiko for å utvikle en klinisk spiseforstyrrelse. Forebyggingstiltak er ikke nevnt i de norske faglige retningslinjer for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser (1).

Tiltak med fokus på sunn vekt sammenliknet med ingen eller andre tiltak

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av Le og kollegaer (2). Oversikten omfatter 7 studier med til sammen 1069 unge kvinner som i snitt var 17 til 19 år. Tiltakene besto av ulike forebyggingsprogram med fokus på at deltakerne selv skulle forbedre kostholdet sitt og øke sin fysiske aktivitet. Tiltakene ble sammenliknet med venteliste, brosjyrer eller andre forebyggende tiltak. Formålet var å redusere risiko for å utvikle symptomer som er forbundet med senere å utvikle spiseforstyrrelser. Effekter ble målt på slanking, internalisering av tynnhetsideal, misnøye med egen kropp, BMI, negativ affekt og bulimisk atferd ved tiltaksslutt og opp til 2–3 års oppfølging. Tiltakene hadde en varighet på 2–4 økter av ukjent lengde.

Effekter av tiltak med fokus på sunn vekt sammenliknet med ingen eller andre tiltak

For unge med kjent risiko for overvekt eller spiseforstyrrelser kan forebyggende tiltak som fokuserer på å opprettholde en sunn vekt trolig gi mindre misnøye med egen kropp og mindre uønsket slanking målt ved behandlingsslutt og ved 2–3 års oppfølging sammenliknet med ingen eller andre tiltak. Slike tiltak kan også trolig gi en stor reduksjon i BMI ved 2 og 3 års oppfølging sammenliknet med ingen/minimalt med tiltak. Det er trolig ingen forskjell mellom tiltakene i effekt på negativ affekt ved behandlingsslutt og oppfølging.

Tiltakene fører muligens til en moderat reduksjon av internalisering av tynnhetsideal ved behandlingsslutt, som muligens minsker til en liten reduksjon ved oppfølging. De fører også muligens til en liten reduksjon i bulimisk atferd ved behandlingsslutt og oppfølging. Se hele GRADE-tabellen her.

Engangstiltak («one-shot interventions»)

Engangstiltak er enkeltstående prosedyrer, handlinger eller gjøremål med det formål å endre (uønsket) helseatferd. Forebyggingstiltak er ikke nevnt i de norske faglige retningslinjer for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser (1).

Selektive psykologiske engangstiltak sammenliknet med annet eller ingen tiltak

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av Le og kollegaer (2). Oversikten omfatter 12 studier som har evaluert det å gi ungdom med kjent risiko for å utvikle spiseforstyrrelser en sesjon med psykologisk terapi. Studiene inkluderte til sammen 1044 unge kvinner. Snittalderen i studiene varierte fra 7 til 43 år, hvorav de fleste i snitt var 18 til 20 år. Dette korte engangstiltaket omfattet kroppsbilde (tynnhetsideal), slanking, selvbilde og selvtillit og var blant annet basert på prinsipper fra kognitiv atferdsterapi. Engangstiltak ble sammenliknet med ulike kontrolltiltak som fokuserte på andre helseproblemer som forkjølelsesforebygging, ingen tiltak, venteliste, utdeling av brosjyre eller forsinket tiltak. Effekter ble målt på internalisering av tynnhetsideal, slanking, misnøye med egen kropp og selvtillit ved tiltaksslutt. Tiltakene hadde en varighet på 1 økt på ulik lengde.

Effekter av selektive psykologiske engangstiltak sammenliknet med annet eller ingen tiltak

Selektive engangstiltak fører trolig til en liten reduksjon i slanking ved behandlingsslutt, men fører trolig til ingen endring av internalisering av tynnhetsideal. De fører muligens til liten til ingen reduksjon av misnøye med egen kropp, men kan muligens gi en liten økning i selvtillit. Se hele GRADE-tabellen her.

Sammensatte forebyggingsprogrammer

Multikomponenttiltak er sammensatte forebyggingsprogrammer for barn og ungdom med det formål å forebygge (redusere) risiko for senere å utvikle spiseforstyrrelser. Forebyggingstiltak er ikke nevnt i de norske faglige retningslinjer for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser (1).

Sammensatte forebyggingsprogrammer sammenliknet med ingen eller minimalt med tiltak

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av Le og kollegaer (2). Oversikten omfatter 9 studier med til sammen 3637 barn og ungdom som i snitt var 11-18 år gamle. Tiltaket besto av selektive spiseforstyrrelsestiltak med flere komponenter i ulike kombinasjoner (blant annet psykoedukasjon, medieforståelse (media literacy), ATHENA-programmet, kostholdsveiledning og «Everybody is somebody»). Tiltakene var rettet mot barn og unge som var i en risikogruppe for å utvikle spiseforstyrrelser. Formålet var å redusere risiko for å utvikle symptomer som er forbundet med senere å utvikle spiseforstyrrelse. Effekter ble målt på internalisering av idealer fra media og spiseforstyrrelsesatferd ved tiltaksslutt og ved 6 måneders til 2 års oppfølging. Tiltakene ble sammenliknet med undervisning som vanlig, ingen tiltak eller annen uspesifisert kontroll. Tiltakene hadde en varighet på 2–18 økter av ukjent lengde.

Effekter av sammensatte forebyggingsprogrammer sammenliknet med ingen eller minimalt med tiltak

Selektive forebyggingstiltak basert på flere komponenter fører muligens til en liten reduksjon i spiseforstyrrelsesatferd og mediainternalisering både etter endt behandling og ved oppfølging. Se hele GRADE-tabellen her.

Forebyggingstiltak for barn og unge med symptomer på spiseforstyrrelse

Aktive tiltak

Slike aktive tiltak er spesifikke forebyggende tiltak (basert på kognitiv atferdsterapi og psykoedukasjon) rettet mot barn og ungdom med risiko for å utvikle spiseforstyrrelse med det formål å redusere videre symptomutvikling og innsykning. Forebyggingstiltak er ikke nevnt i de norske faglige retningslinjer for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser (1). 

Aktive tiltak sammenliknet med ingen / minimalt med tiltak

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av Le og kollegaer (2). Oversikten omfatter 4 studier med til sammen 661 barn og ungdom, primært kvinner, hvor snittalder var 15 til 22 år. Tiltakene besto av indikerte spiseforstyrrelsestiltak basert på enten kognitiv atferdsterapi eller psykoedukasjon. Tiltakene var rettet mot barn og unge som hadde symptomer på spiseforstyrrelser, men ikke enda på et nivå som tilfredsstiller kriteriene for en diagnose. Formålet var å redusere risiko for å utvikle flere symptomer som er forbundet med senere å utvikle spiseforstyrrelse. Effekter ble målt på slanking, bekymring knyttet til vekt og figur, misnøye med egen kropp, BMI og bulimisk atferd ved tiltaksslutt og 3–9 måneders oppfølging. Tiltakene ble sammenliknet med venteliste, eller annen uspesifisert kontroll. Tiltakene hadde en varighet på 3–16 økter av ukjent varighet.

Effekter av indikerte forebyggingstiltak sammenliknet med ingen / minimalt med tiltak

Effekter av indikerte forebyggingstiltak på slanking, bekymring knyttet til vekt og figur, misnøye med egen kropp, BMI og bulimisk atferd ved tiltaksslutt og 3–9 måneders oppfølging er usikre på grunn av svært lav kvalitet på dokumentasjonsgrunnlaget. Se hele GRADE-tabellen her.

Behandlingstiltak for barn og unge med anoreksi

Psykologisk terapi

Psykologisk behandling eller psykoterapi er en felles betegnelse for ulike psykologiske metoder for å behandle psykiske lidelser. Gjennom samtaler mellom terapeut og barnet/ungdommen (ev. familie) er målet å skape endring slik at den unge oppnår en bedre psykisk helse.

I de norske faglige retningslinjer for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser er psykoterapi generelt ikke nevnt som et aktuelt/mulig/relevant behandlingstiltak for barn og unge, men anbefales til voksne med anoreksi (1).

Psykologisk behandling sammenliknet med vanlig oppfølging

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av Van den Berg og kollegaer (3). Oversikten omfatter inntil 8 studier med et ukjent antall ungdommer under 18 år. Tiltaket besto av ulike typer psykoterapi, inkludert kognitiv atferdsterapi, familiebasert terapi, interpersonlig terapi, familieterapi, kognitiv terapi, diettrådgivning, gruppepsykoedukasjon for familier, motiverende intervju, foreldretilbakemelding, ernæringsterapi og uspesifisert psykoterapi. Formålet var å undersøke effekter av psykoterapi for anoreksi. Effekter ble målt på vektøkning og symptomer på spiseforstyrrelser. Tiltakenes varighet var ulik med et stort spenn. Ungdommene ble fulgt opp på ulike tidspunkter, fra 2 uker til 2 år. Noen ble også fulgt opp på flere ulike tidspunkter.

Effekter av psykologisk behandling sammenliknet med vanlig oppfølging på barn og unge med anoreksi

Effekter av psykologisk behandling sammenliknet med vanlig oppfølging på vektøkning og symptomer på spiseforstyrrelser er uklare på grunn av svært lav kvalitet på dokumentasjonsgrunnlaget. Se hele GRADE-tabellen her.

Psykologisk behandling for alvorlig spiseforstyrrelse (innlagte pasienter) sammenliknet med annen eller ingen behandling 

Oversikten til Isserlin (13) søkte etter alle psykologiske tiltak for barn og unge med alvorlig spiseforstyrrelse (innlagte) sammenliknet med alle typer kontrollgrupper. De fant ingen RCT’er på denne populasjonen, utelukkende case series og case control-studier. De søkte etter alle former for spiseforstyrrelse, men fant hovedsakelig studier på anoreksi, samt kun 1 på bulimi. Da oversikten ikke inneholder noen kontrollgrupper eller sammenslåtte resultater/meta-analyse er det ikke mulig å konkludere sikkert rundt effekten av psykologisk behandling for innlagte unge med alvorlig anoreksi.

Kognitiv atferdsterapi ved anoreksi

Kognitiv atferdsterapi rettet spesifikt mot spiseforstyrrelser (KAT-ED/CBT-ED) er en type psykologisk behandling hvor fokus er en bevisstgjøring av sammenhengen mellom tanker, følelser og spiseatferd. Gjennom dett er målet å hjelpe barnet/ungdommen med å utvikle strategier som endrer tanker og spiseatferd, slik at følelser og funksjon knyttet til matinntak bedres.

For voksne med spiseforstyrrelser er psykologisk behandling (herunder KAT-ED) en anbefalt terapitilnærming i Helsedirektoratets faglige retningslinje for utredning og behandling av spiseforstyrrelser, men bruk av terapiformen for barn er ikke direkte omtalt (1).

Kognitiv atferdsterapi (CBT-ED/KAT-ED) sammenliknet med annen/ingen behandling

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE (4). Oversikten omfatter 1 studie med til sammen 110 ungdommer som var mellom 11 og 17 år gamle. Tiltaket besto av et sammensatt behandlingsforløp som inkluderte individuell kognitiv atferdsterapi, timer med ungdom og foreldre sammen, diett-terapi (dietetic therapy) og systematisk måling av utfall underveis i behandlingen (multi-modal feedback: vektmålinger samt selvrapportert og klinikervurdert spørreskjema). Sammenlikningsgruppa fikk enten behandling som vanlig, bestående av ulike tiltak, blant annet poliklinisk behandling med familieterapi, diettrådgivning (dietetic therapy), individual- og støtteterapi og oppsyn av pediatrisk helsepersonell (paediatric liaison) – eller døgnbehandling ved innleggelse på sykehus. Formålet med tiltaket var å sammenlikne effekter av kognitiv atferdsterapi for spiseforstyrrelser med effekter av andre tiltak. Effekter ble målt på remisjon, BMI og symptomer på spiseforstyrrelse. Tiltakenes varighet varierte fra 6 uker til 6 måneder. Tidspunkt for oppfølging var 18 måneder.

Effekter av kognitiv atferdsterapi (CBT-ED/KAT-ED)sammenliknet med annen/ingen behandling

Effekter av kognitiv atferdsterapi på BMI, remisjon og symptomer på spiseforstyrrelser er usikre da dokumentasjonsgrunnlaget er av svært lav kvalitet. Se hele GRADE-tabellen her.

Tredjebølgebehandling

Tredjebølgebehandling defineres som behandlinger basert på aksept- og forpliktelsesterapi (ACT), medfølelsesfokusert terapi (compassion-focused therapy, CFT), dialektisk atferdsterapi (dialectical behavior therapy, DBT), mindfulness-basert terapi (MBI) og skjematerapi (schema therapy, ST).

Tredjebølgebehandling sammenliknet med ingen eller annen behandling

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av Buerger og kollegaer (14). Oversikten omfatter 12 studier med 487 barn og ungdommer i alderen 11 til 21 år (snittalder 15,6 år). Deltakerne hadde i all hovedsak ulike typer anoreksi-diagnose, kun 2 studier hadde deltakere med overspisingslidelse, bulimi eller uspesifisert spiseforstyrrelse. Forfatterne søkte etter studier basert på tredjebølgebehandling. I 11 av studiene undersøkte forskerne effekten av dialektisk atferdsterapi (DBT) eller tiltak som involverte DBT-elementer. I 1 studie undersøkte forskerne effekten av akseptbasert separat familieterapi (acceptance-based separated family treatment, ASFT), som er en kombinasjon av aksept- og forpliktelsesterapi (ACT) og familiebasert terapi. Sammenlikningsgruppene fikk ingen eller annen behandling, men flertallet av studier (9) omfattet ingen kontrollgruppe, kun pre-post-målinger. Tiltakets varighet var 2-6 måneder.

Effekter av tredjebølgebehandling sammenliknet med ingen/annen behandling

Det er ikke mulig å konkludere sikkert rundt effekten av tredjebølgebehandling for ungdom med ulike former for spiseforstyrrelser på grunn av svært lav kvalitet på dokumentasjonsgrunnlaget. Se hele GRADE-tabellen her.

Dialektisk atferdsterapi sammenliknet med ingen eller annen behandling

Dialektisk atferdsterapi (DBT) er en terapeutisk retning som omfatter både teknikker fra kognitiv atferdsterapi og oppmerksomt nærvær. Oversikten til Rozaku-Soumalia (15) søkte etter studier som vurderte effekt av DBT for ulike typer spiseforstyrrelse hos barn/ungdom og voksne, men fant kun studier på voksne. Det er dermed ikke mulig å konkludere om effekten av DBT for unge med spiseforstyrrelser.

Gruppeterapi

I gruppeterapi samler man en gruppe personer med samme type problem. Gjennom samtaler både med de øvrige gruppemedlemmene og med støtte fra terapeut(ene) deles erfaringer og opplevelser. Målet er at erfaringsdeling og samspill i gruppa oppleves støttende og bidrar til at deltakerne utvikler seg, og at problemet avhjelpes. Det er stor variasjon både i teoretisk grunnlag, varighet og formålet med ulike gruppeterapier.

I de norske faglige retningslinjer for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser er gruppeterapi ikke nevnt som et aktuelt/mulig/relevant behandlingstiltak for barn og unge (1).

Gruppeterapi sammenliknet med annen/ingen behandling

NICE (4) søkte etter studier som sammenlikner gruppeterapi for anoreksi med annen eller ingen behandling, men fant ingen aktuelle studier. 

Gruppeterapi sammenliknet med individuell eller annen terapi

NICE (4) søkte etter studier som sammenlikner gruppeterapi for anoreksi med individualterapi eller annen terapi, men fant ingen aktuelle studier. 

Støtteterapi

Støtteterapi er ingen fast definert psykoterapeutisk retning, men er en samtaleterapi (psykologisk behandling) hvor man gjennom samtaler med den enkelte søker å hjelpe barnet/ungdommen gjennom å støtte, skape mot og motivasjon for endring med tanke på det den unge opplever som krevende. Støtteterapi kan også være aktuelt for å stabilisere eller vedlikeholde en inntruffet bedring. 

I de norske faglige retningslinjer for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser er støtteterapi ikke nevnt som et aktuelt/mulig/relevant behandlingstiltak (1).

Støtteterapi sammenliknet med familieterapi

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE (4). Ved søk etter støtteterapi sammenliknet med annen behandling fant forfatterne 2 studier som sammenliknet støtteterapi med familieterapi.

Oversikten omfatter 2 studier med til sammen 21 barn og ungdommer som i gjennomsnitt var 15 år gamle. Tiltaket besto av individuell støtteterapi. Sammenlikningsgruppa fikk familieterapi. Formålet med tiltaket var å behandle anoreksi. Effekter ble målt på vekt og remisjon (bedring) ved behandlingsslutt og oppfølging. Tiltakets varighet var på 12 måneder, og antall behandlingstimer er ikke rapportert. Tidspunkt for oppfølging var 5 år etter tiltaket.  

Effekter av støtteterapi sammenliknet med familieterapi

Effekter av støtteterapi på vekt og remisjon er usikre både på kort og lang sikt da dokumentasjonsgrunnlaget er av svært lav kvalitet. Se hele GRADE-tabellen her.

Ungdomsfokusert psykologisk behandling

Ungdomsfokusert psykologisk behandling er en type individuell psykologisk behandling tilrettelagt for ungdom med spiseforstyrrelser hvor man fokuserer på ungdommens egen evne til å endre sin atferd. (I ungdomsfokusert individuell psykologisk behandling vil foreldre ha en mer støttende og perifer rolle til forskjell fra familiebasert terapi hvor foreldre har en mer sentral funksjon.)

I de norske faglige retningslinjer for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser er ungdomsfokusert psykologisk behandling ikke nevnt som et aktuelt/mulig/relevant behandlingstiltak (1).

Ungdomsfokusert psykologisk behandling sammenliknet med familieterapi

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE (4). Ved søk etter ungdomsfokusert psykologisk behandling sammenliknet med annen behandling fant oversiktsforfatterne 2 studier som sammenliknet ungdomsfokusert psykologisk behandling med familieterapi.

Oversikten omfatter 2 studier med til sammen 158 barn og ungdommer som var 11–18 år gamle. Tiltaket besto av ungdomsfokusert psykologisk behandling. Sammenlikningsgruppene fikk familieterapi (FBT-AN eller Behavioural Family Systems Therapy (BFST)). Formålet med tiltaket var behandling av anoreksi og å redusere symptomer på anoreksi. Effekter ble målt på BMI og remisjon. Tiltakenes varighet varierte fra behandling annenhver uke i 12 måneder til ukentlige møter med behandler i 12–18 måneder. Tidspunkt for oppfølging var 6 måneder og/eller 1 år etter behandling. 

Effekter av ungdomsfokusert psykologisk behandling sammenliknet med familieterapi

Effekter av ungdomsfokusert psykoterapi på BMI og remisjon er usikre både på kort og lengre sikt ettersom dokumentasjonsgrunnlaget er av svært lav kvalitet. Se hele GRADE-tabellen her.

Familieterapi ved anoreksi

Familieterapi er en samlebetegnelse med ulike teoretiske og terapeutiske tilnærminger. Felles for all familieterapi er at flere familiemedlemmer møter samtidig og snakker om utfordringer i familien og hvordan disse påvirker den enkelte. Målet er å skape en endring i samspillet slik at både den enkelte og familien som helhet skal få det bedre. I behandling av spiseforstyrrelser har familieterapi en lang tradisjon.

Familiebasert terapi spesifikt for spiseforstyrrelser er en manualbasert tilnærming, opprinnelig utviklet ved Maudsley Institute i London, senere videreutviklet og omtales nå ofte som FBT. Terapien fokuserer på å styrke og hjelpe foreldre til å bli den viktigste ressursen til selv å støtte barnet sitt, både følelsesmessig og til å innta nødvendig næring.

Flerfamilieterapi er en type gruppeterapi, hvor flere familier møtes regelmessig og deler erfaringer om temaer knyttet til ungdommens spisevansker. Når flere familier møtes, legges det til rette for at familiene kan støtte og lære av hverandre og bruke hverandres erfaringer til bedre forstå og hjelpe egen ungdom, og familien kan lære nye mer hensiktsmessige samspillsmønstre.

I Norge er familiebasert behandling den anbefalte terapiform for barn og ungdom med spiseforstyrrelse (1).

Familieterapi og vanlig oppfølging sammenliknet med vanlig oppfølging 

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE (4). Oversikten omfatter 1 studie med til sammen 60 jenter i døgnbehandling som var 13 til 19 år gamle. Tiltaket besto av vanlig oppfølging i form av individualterapi og timer med foreldre og den unge, i tillegg til familieterapi med fokus på intrafamiliær dynamikk. Familieterapitimene inkluderte den unge jenta, foreldrene, og søsken over 6 år som bodde i samme husstand. Sammenlikningsgruppa fikk kun vanlig oppfølging. Formålet var å vurdere nytten av å fokusere på familiedynamikk i tillegg til vanlig oppfølging i behandling av anoreksi. Effekter ble målt på remisjon, BMI, bedring til BMI over 10. persentil, symptomer på spiseforstyrrelser, samleskåre på Global Assessment Scale, amenoré (uteblitt menstruasjon), og om de fortsatt var innlagt. Timene varte omtrent 90 minutter og ble gitt hver 3. til 4. uke i 18 måneder. 

Effekter av familieterapi og vanlig oppfølging i sammenliknet med vanlig oppfølging  

Familieterapi har muligens en stor effekt på remisjon samt bedring til BMI over 10. persentil sammenliknet med vanlig oppfølging ved behandlingsslutt. Det er muligens en liten til ingen effekt på BMI og en liten effekt på samleskåre på Global Assessment Scale ved behandlingsslutt. Videre er det færre som mister menstruasjonen og muligens færre som er innlagt blant de som får familieterapi enn de som får vanlig oppfølging. Familieterapi har muligens liten eller ingen effekt på symptomer på spiseforstyrrelser. Se hele GRADE-tabellen her.  

Familieterapi sammenliknet med gruppepsykoedukasjon til familier 

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE (4). Ved søk etter familieterapi sammenliknet med andre typer familietiltak fant oversiktsforfatterne 1 studie som sammenliknet familieterapi med gruppepsykoedukasjon til familier.  

Oversikten omfatter 1 studie med til sammen 25 jenter som var 12–17 år gamle. Tiltaket besto av familieterapi (FT-ED) for barn og unge i døgnbehandling. Formålet med tiltaket var å motivere foreldrene til å ta en aktiv rolle i mestring av lidelsen, styrke kommunikasjonen mellom foreldrene samt hjelpe familien med å skille mellom spiseproblematikken og normale konflikter i ungdomstiden. Familiene i sammenlikningsgruppa fikk gruppepsykoedukasjon. Effekter ble målt på vektstabilisering (weight restoration) til ideell kroppsvekt, symptomer på spiseforstyrrelser, generelle psykiske vansker, symptomer på depresjon samt mål på familiefunksjon. Tiltaket ble gitt som 8 stykk 45-minutters terapitimer hver 2. uke. Det varierte noe hvilke familiemedlemmer som var med i disse terapitimene, ettersom dette ble bestemt sammen med familien i begynnelsen av forløpet.  

Effekter av familieterapi sammenliknet med psykoedukasjon til familier 

Effekter av familieterapi sammenliknet med annen type familietiltak (psykoedukasjon) på vektstabilisering, symptomer på spiseforstyrrelse, generelle psykiske symptomer og familiefunksjon er usikre da dokumentasjonsgrunnlaget er av svært lav kvalitet. Se hele GRADE-tabellen her.  

Familieterapi for spiseforstyrrelser sammenliknet med generell familieterapi 

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE (4). Oversikten omfatter 1 studie med til sammen 164 ungdommer som var 12–18 år gamle. Tiltaket besto av familiebasert terapi for spiseforstyrrelser (FBT-ED) med fokus på å legge til rette for vektstabilisering. Sammenlikningsgruppa fikk systemisk familieterapi (SyFT) som fokuserte på egenskaper ved familiesystemet i stedet for spiseforstyrrelsen direkte. Formålet med tiltaket var å behandle anoreksi. Effekter ble målt på remisjon, prosent av ideell kroppsvekt, symptomer på anoreksi, symptomer på depresjon samt mål på livskvalitet. Behandlingen ble gitt over 16 behandlingstimer på 1 time hver over en periode på 9 måneder. Oppfølging ble gjort i 2 målinger, 6 måneder og 1 år etter endt behandling.  

Effekter av familieterapi for spiseforstyrrelser sammenliknet med generell familieterapi  

Effekter av familieterapi for spiseforstyrrelser sammenliknet med generell familieterapi på remisjon, prosent av ideell kroppsvekt, symptomer på anoreksi og depresjon og livskvalitet er usikre, både etter endt behandling og ved 12 måneders oppfølging, da dokumentasjonsgrunnlaget er av svært lav kvalitet. Se hele GRADE-tabellen her. 

Multifamilieterapi (gruppeterapi med flere familier) sammenliknet med ingen eller annen behandling  

I de norske faglige retningslinjer for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser er flerfamilieterapi nevnt som et aktuelt/mulig/relevant supplerende behandlingstiltak til annen hovedbehandling, som regel familiebasert behandling (1). Multifamilieterapi er et samlebegrep som omfatter flere tilnærminger der familier bringes sammen i grupper med samme fokus. I spiseforstyrrelseskontekst er MFT utviklet fra tilnærmingen til enkeltfamilieterapi, hvor man også benytter aspekter fra strukturelle, systemiske, narrative og psykodramateknikker.  

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av Zinser og kollegaer (16). Oversikten omfatter 15 studier (hvorav 9 på ungdom) med til sammen 609 ungdommer som i de ulike studiene hadde snittalder mellom 14 og 18 år. Tiltaket besto av familieterapi i grupper (størrelse ikke rapportert) med ulike former for spiseforstyrrelsesproblematikk, med hovedvekt på anoreksi. Behandlingens intensitet og mengde varierte, fra kort og intensiv (40 timer over 5 dager) til lengre (mellom 8 og 21 dager over et år). Sammenlikningsgruppa fikk annen eller vanlig behandling, eventuelt ingen behandling. Effekter ble målt på BMI, symptomer på spiseforstyrrelser, selvfølelse og ungdommenes velvære, samt foreldres humør og depresjonssymptomer. Oppfølging fant sted etter endt behandling.  

Effekter av multifamilieterapi (gruppeterapi) sammenliknet med ingen eller annen behandling

Multifamilieterapi kan muligens gi en stor reduksjon i selvrapporterte anoreksisymptomer, stor forbedring av vekt og muligens en moderat forbedring i deltakernes humør og psykologiske velvære. Det er ikke mulig å trekke sikre konklusjoner om foreldres depresjonssymptomer på grunn av svært lav kvalitet på dokumentasjonsgrunnlaget. Se hele GRADE-tabellen her.

Familieterapi sammenliknet med individualterapi 

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE (4). Oversikten omfatter 4 studier med til sammen 263 ungdommer hvor snittalder varierte mellom 14 og 15 år. Tiltaket besto av ulike typer familieterapi: Behavioral family systems therapy (BFST) eller familieterapi for spiseforstyrrelser (FT-ED). Sammenlikningsgruppene fikk ungdomsfokusert psykologisk behandling eller støtteterapi (supportive therapy). Formålet var behandling av anoreksi. Effekter ble målt på remisjon, BMI eller vekt, symptomer på anoreksi, depresjonssymptomer og ulike familiefunksjoner. Tiltakets varighet varierte mellom studiene fra 12 til 18 måneder. Oppfølgingstidspunktet varierte mellom studiene fra 12 måneder til 5 år.  

Effekter av familieterapi sammenliknet med individualterapi  

Effekter av familieterapi sammenliknet med individualterapi på remisjon, BMI eller vekt, symptomer på anoreksi, depresjonssymptomer og ulike typer familiefunksjon er usikre på grunn av svært lav kvalitet på dokumentasjonsgrunnlaget. Se hele GRADE-tabellen her.  

Samlet familieterapi sammenliknet med atskilt familieterapi 

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE (4). Oversikten omfatter 2 studier med til sammen 147 barn og unge som var 11–18 år gamle. Studiene sammenliknet 2 former for familieterapi hvor tiltaket enten ble gitt til hele familien samlet i ett rom eller til barn og foreldre i atskilte rom. Formålet var å sammenlikne effektene av samlet og atskilt familieterapi på anoreksisymptomer. Effekter ble målt på remisjon, BMI, vektendring, symptomer på anoreksi, innleggelse i løpet av behandlingsperioden og depresjon. Tiltakenes varighet var på 6–12 måneder. Oppfølging var 6 og 12 måneder etter tiltaket. Bare én av studiene (n = 106, 12–18 år) rapporterte tall ved oppfølging. 

Effekter av samlet familieterapi sammenliknet med atskilt familieterapi 

Effekter av samlet familieterapi sammenliknet med atskilt familieterapi på remisjon, BMI, vektendring, symptomer på anoreksi, innleggelse i løpet av behandlingsperioden og depresjon er uklare, både ved behandlingsslutt og ved 12 måneders oppfølging, på grunn av svært lav kvalitet på dokumentasjonsgrunnlaget. Se hele GRADE-tabellen her og her.  

Langtidsfamilieterapi sammenliknet med korttidsfamilieterapi 

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE (4). Oversikten omfatter 1 studie med til sammen 86 ungdom som var 12–18 år gamle. Tiltakene besto av manualbasert korttidsfamilieterapi (10 møter på 6 måneder) og langtidsfamilieterapi (20 møter på 12 måneder). Formålet var fastslå optimal varighet på familieterapi for å oppnå bedring av spiseforstyrrelser. Effekter ble målt på BMI, symptomer på anoreksi og amenoré (uteblitt menstruasjon). Oppfølging skjedde i gjennomsnitt 3,96 år etter tiltaket. Ved oppfølging ble også prosent av ideell kroppsvekt og amenoré målt. 

Effekter av langtidsfamilieterapi sammenliknet med korttidsfamilieterapi  

Effektene av langtidsfamilieterapi sammenliknet med korttidsfamilieterapi på BMI, symptomer på anoreksi og amenoré er uklare grunnet lav kvalitet på dokumentasjonsgrunnlaget, både ved behandlingsslutt og opp mot 4 år etter tiltaket. Se hele GRADE-tabellen her.  

Familieterapi med familiemåltid sammenliknet med familieterapi uten familiemåltid 

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE (4). Oversikten omfatter 1 studie med til sammen 23 barn og ungdom som var 12–20 år gamle. Tiltakene besto av familieterapi med og uten felles familiemåltid. Familiemåltid innebærer at familien gjennomfører et måltid i løpet av terapitimen. Formålet var å fastslå effektene av et familiemåltid som del av terapien. Effekter ble målt på remisjon, vekt, prosent av forventet kroppsvekt, symptomer på anoreksi, generelle psykiske vansker og amenoré. Tiltakenes varighet var på 6 måneder. Oppfølging var 6 måneder etter tiltaket. 

Effekter av familieterapi med familiemåltid sammenliknet med familieterapi uten familiemåltid 

Effektene av familieterapi med familiemåltid sammenliknet med familieterapi uten familiemåltid på remisjon, vekt, prosent av forventet kroppsvekt, symptomer på anoreksi, generelle psykiske vansker og amenoré er uklare opp til 6 måneder etter endt behandling på grunn av svært lav kvalitet på dokumentasjonsgrunnlaget. Se hele GRADE-tabellen her.  

Familieterapi sammenliknet med kostholdsveiledning 

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av Fisher og kollegaer (4). Ved søk etter familieterapi sammenliknet med opplæringstiltak fant forfatterne 1 studie på familieterapi sammenliknet med kostholdsveiledning.  

Oversikten omfatter 1 studie med til sammen 30 unge kvinner som var 13–27 år gamle. Tiltaket besto av poliklinisk behandling med en kombinasjon av individuell terapi og familieterapi. Behandlingen hadde fokus på hvordan sykdommen påvirker deltakerens forhold til familie og venner, særlig opprettholdende faktorer hos disse. Formålet var å endre måten anoreksi påvirket ungdommen og familien. Sammenlikningsgruppa fikk kostholdsveiledning. Effekter ble målt på remisjon ved 9 måneders oppfølging. Tiltakets varighet var på 12 samlinger over 12–24 uker. 

Effekter av familieterapi sammenliknet med kostholdsveiledning

Effekter av familieterapi sammenliknet med opplæringstiltak på remisjon ved oppfølging er uklare på grunn av svært lav kvalitet på dokumentasjonsgrunnlaget. Se hele GRADE-tabellen her.  

Familiebasert terapi (FBT) sammenliknet med familiebasert terapi og foreldreveiledning (FBT/IPC)

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av Fisher og kollegaer (5). Oversikten omfatter 1 studie med til sammen 45 barn og ungdommer som var 12–18 år gamle. Tiltaket bestod av familiebasert terapi (fase 1 og 2 i Maudsleys FBT) med eller uten foreldreveiledning (fase 3 i Maudsleys FBT). Foreldreveiledning ble gitt til de som hadde lite vektstabilisering i den tidlige fasen av behandlingen. Formålet var å undersøke i hvilken grad foreldreveiledning hadde effekt på symptomer på anoreksi. Effekter ble målt på remisjon, frafall, symptomer på anoreksi og vekt. Tiltakets varighet var gjennomsnittlig på 12,9 (FBT) og 13,9 (FBT/ICP) sesjoner over 6 måneder. 

Effekter av familiebasert terapi (FBT) sammenliknet med familieterapi og foreldreveiledning

Effektene av familiebasert terapi sammenliknet med familiebasert terapi og foreldreveiledning på remisjon, frafall, symptomer på anoreksi og vekt er uklare på grunn av svært lav kvalitet på dokumentasjonsgrunnlaget. Se hele GRADE-tabellen her.  

Familiebasert terapi (FBT) sammenliknet med familiebasert terapi (FBT) og foreldre-til-foreldre-konsultasjon

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av Fisher og kollegaer (5). Oversikten omfatter 1 studie med til sammen 20 jenter som var 12–16 år gamle. Tiltaket besto av familiebasert terapi (Maudsleys FBT), med og uten foreldre-til-foreldre-konsultasjon. Foreldre-til-foreldre-konsultasjon innebærer en samtale mellom foreldre som ikke er kjent med behandlingen og foreldre som har gjennomgått behandlingen. Formålet var å se om foreldre-til-foreldre-konsultasjon kombinert med familiebasert terapi har effekt på å redusere symptomer på anoreksi. Effekter ble målt på remisjon. Tiltaket besto av terapitimer på 1 time som ble gitt 20 ganger.  

Effekter av familiebasert terapi sammenliknet med familiebasert terapi med foreldre-til-foreldre konsultasjon

Effekten av familiebasert terapi sammenliknet med familiebasert terapi med konsultasjon på remisjon ved behandlingsslutt er uklar på grunn av svært lav kvalitet på dokumentasjonsgrunnlaget. Se hele GRADE-tabellen her.  

Nevropsykologisk behandling

I kognitiv trening får den unge øvelser som er tenkt å bedre spesifikke kognitive funksjoner. Kognitive funksjoner er blant annet vår evne til oppmerksomhet, hukommelse, logisk tenkning og problemløsning. Slike vansker er ikke diagnosespesifikt for spiseforstyrrelse, men man kan se økning av denne typen vansker (dvs. nevropsykologisk påvirkning) sekundært til lavt næringsinntak og undervekt.  

I de norske faglige retningslinjer for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser er kognitiv trening nevnt som et aktuelt/mulig/relevant supplerende behandlingstiltak til annen psykologisk behandling (1). 

Kognitiv trening (Cognitive remediation therapy) sammenliknet med historisk kontroll 

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av Tchanturia og kollegaer (6). Oversikten omfatter 9 studier med til sammen 435 barn og ungdommer. Alle deltakerne var under 18 år. Tiltakene besto av individuell og gruppebasert kognitiv trening (cognitive remediation therapy) gitt poliklinisk eller på sengepost. Formålet med oversikten var å evaluere kognitive endringer hos barn og unge med anoreksi som følge av tiltaket. Effekter ble målt på mental fleksibilitet, sentral koherens og eksekutiv funksjon. Tiltakenes varighet var på 8–12 sesjoner i 6 av studiene. For de resterende 3 studiene var varighet ikke spesifisert. 

Effekter av kognitiv trening sammenliknet med historisk kontroll

Effektene av kognitiv trening (CRT) på mental fleksibilitet, sentral koherens og eksekutiv funksjon er uklare på grunn av svært lav kvalitet på dokumentasjonsgrunnlaget. Se hele GRADE-tabellen her.

Tiltak for omsorgspersoner/selvhjelp

Selvhjelpstiltak blir gjennomført av andre med egenerfaring med spiseforstyrrelser uten eller med begrenset profesjonell oppfølging. Det benyttes ofte selvhjelpsmateriell som bøker eller nettressurser. Selvhjelp bygger vanligvis på prinsipper fra kognitiv terapi. 

I de norske faglige retningslinjer for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser er tiltak gitt omsorgspersoner (foreldregruppeveiledning/pårørendegrupper) nevnt som en mulighet for å hjelpe omsorgspersoner å takle hverdagen på, og få mer trygghet og kompetanse til å hjelpe barnet/ungdommen som har spiseforstyrrelse (1). Selvhjelp kan også tilbys ungdom med anoreksi i samråd med behandlingsansvarlig (1). 

Tiltak gitt omsorgspersoner (som har utfall også på barn/ ungdom)/selvhjelp og vanlig oppfølging sammenliknet med vanlig oppfølging

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE (4). Oversikten omfatter 1 studie med til sammen 149 barn og ungdom (i snitt 16,9 år) og én av omsorgspersonene deres. Tiltaket besto av vanlig oppfølging samt veiledet selvhjelp rettet mot foreldre (Experienced Carers Helping Others, ECHO) administrert via en bok og DVD-er, med eller uten foreldreveiledning via telefon i tillegg. Sammenlikningsgruppa fikk vanlig oppfølging. Vanlig oppfølging besto av forskjellige tiltak, både for tiltaks- og sammenlikningsgruppa: individualterapi, familieterapi, kostholdsveiledning, konsultasjoner hos fastlege, bruk av hjelpetelefoner og selvhjelp, sykehusinnleggelser og kontakt med andre helsetjenester. Formålet var å undersøke effektene av ECHO – tiltaket på barnets symptomer. Effekter ble målt på psykopatologi hos barnet. Tiltakenes varighet ble ikke dokumentert, men protokollen var 10 ganger 30–60 minutters telefonsamtaler. Målingene ble gjort 12 måneder etter tiltaket. 

Effekter av tiltak gitt omsorgspersoner/selvhjelp sammenliknet med vanlig oppfølging

Effekter av selvhjelp og vanlig oppfølging på generell psykopatologi er uklare på grunn av svært lav kvalitet på dokumentasjonsgrunnlaget. Se hele GRADE-tabellen her.  

Medikamentell behandling ved anoreksi

Her omtaler vi forskningen som har evaluert medikamentell behandling internasjonalt. I Norge er tiltak som familieterapi førstevalg for barn og unge med anoreksi, mens medikamentell behandling (som antidepressiva og antipsykotika) i hovedsak ikke er anbefalt for denne gruppa i norske faglige retningslinjer (1). 

Medikamentell behandling sammenliknet med annen behandling

NICE (4) søkte etter studier som sammenlikner medikamentell behandling for anoreksi med annen behandling, men ingen studier ble funnet.

Andre tiltak (herunder transkraniell stimulering): styrketrening

Styrketrening er en trening der målet er å øke muskelstyrke og muskelmasse. For barn og unge med anoreksi må forsvarlighet av både type og intensitet av fysisk trening og fysisk aktivitet alltid vurderes opp mot den enkeltes næringsinntak, undervekt og den påvirkning dette har på kroppslige funksjoner.   

I de norske faglige retningslinjer for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser er styrketrening ikke nevnt som et aktuelt/mulig/relevant behandlingstiltak (1).

Styrketrening og vanlig oppfølging sammenliknet med vanlig oppfølging

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE (4). Oversikten omfatter 2 studier med til sammen 64 barn og unge som var 12–16 år gamle. Tiltakene besto av veiledet høy- og lavintensitets styrketrening og vanlig oppfølging. Formålet var å øke styrke og smidighet hos abrn og unge med restriktiv type anoreksi uten nedgang i vekt og BMI. Effekter ble målt på BMI og psykisk og fysisk livskvalitet. Tiltakenes varighet var på 2 treningstimer i uka over 3 måneder for lavintensitetsgruppa, og 3 treningstimer i uka i 8 uker for høyintensitetsgruppa. Oppfølging ble kun gjort i én av studiene, og intervallet var på 4 uker.  

Effekter av styrketrening og vanlig oppfølging sammenliknet med vanlig oppfølging

Effekter av styrketrening på BMI og psykisk og fysisk livskvalitet er uklare på grunn av svært lav kvalitet på dokumentasjonsgrunnlaget. Se hele GRADE-tabellen her. 

Tiltak mot tvangspreget trening sammenliknet med ingen behandling

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av Martenstyn (17). Oversikten omfatter 18 studier hvorav 6 omhandler både ungdom og voksne, og 3 omhandler innlagt ungdom alene. De 3 ungdomsstudiene omfatter 215 deltakere i alderen 11 til 19 år (nesten 100 % jenter). Studiene var kohortstudier eller pilotstudier uten kontrollgruppe. Tiltakene som er inkludert i oversikten er rettet mot å behandle overdreven eller tvangspreget terning ved hjelp av opplæring (psykoedukasjon), fysisk aktivitet i gruppe (styrketrening/skyggeboksing), kognitiv atferdsterapi, tankestyring, kognitiv restrukturering, familieterapi og gruppetiltak for sosiale ferdigheter. Varighet av tiltakene var 7-10 økter. Oppfølging var etter endt behandling.

Effekter av tiltak mot tvangspreget trening sammenliknet med historisk kontroll

Det er ikke mulig å trekke sikre konklusjoner om effekten av tiltak mot tvangspreget trening på grunn av svært lav kvalitet på dokumentasjonsgrunnlaget. Se hele GRADE-tabellen her.

Døgnbehandling

For de fleste barn og unge med en spiseforstyrrelse vil poliklinisk behandling være tilstrekkelig. For noen kan innleggelse i en døgnavdeling være nødvendig i en mer akutt fase av sykdommen eller for å redusere alvorlig undervekt når dette ikke har vist seg mulig i poliklinisk behandling. I en døgnavdeling vil mye viktig terapi gjøres rundt spisebordet i tilknytning til måltider, i form av måltidsstøtte og andre miljøterapeutiske tiltak. Døgnavdelinger kan ha ulike psykoterapeutiske tilnærminger, men uansett vil det være stort fokus på å sikre reernæring, redusere undervekt og utfordre matangst og spiseforstyrret atferd.   

I de norske faglige retningslinjer for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser er døgnbehandling nevnt som mulig behandling for barn og unge med anoreksi ved stort vekttap, ustabile somatiske parametere, for å avhjelpe familien i omsorgen eller sikre tilstrekkelig matinntak (1). 

Døgnbehandling sammenliknet med annen/ingen psykologisk behandling 

I oversikten utført av NICE (4) ble det søkt etter, men ikke funnet, studier som sammenlikner døgnbehandling for anoreksi med annen eller ingen psykologisk behandling. 

Døgnbehandling sammenliknet med hovedsakelig poliklinisk behandling 

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av Hay og kollegaer (7). Oversikten omfatter 3 studier med til sammen 319 barn og ungdom som var 11–23 år gamle. Tiltakene besto av ulike typer spesialistbehandling i sengepost sammenliknet med poliklinisk behandling eller poliklinisk behandling kombinert med korte innleggelser. Formålet med studiene er å undersøke om settingen behandlingen blir gitt i har effekt på symptomer på spiseforstyrrelser. Effekter ble målt på vekt/BMI, antall deltakere som fullførte behandling, vektstabilisering, remisjon, depresjon og generelle psykiske symptomer ved behandlingsslutt. Tiltakenes varighet varierte, men omfattet minst 4 behandlingstimer. Tidspunkt for oppfølging var 2 år etter behandlingsstart.  

Effekter av døgnbehandling sammenliknet med hovedsakelig poliklinisk behandling  

Det er muligens en liten negativ effekt av døgnbehandling på vekt/BMI ved behandlingsslutt sammenliknet med hovedsakelig poliklinisk behandling, men muligens ingen forskjell i effekten på vektstabilisering til normalvekt ved behandlingsslutt. De andre effektene av døgnbehandling (antall som fullførte behandling og vekt/BMI etter 1 år) sammenliknet med hovedsakelig poliklinisk behandling er usikre på grunn av svært lav kvalitet på dokumentasjonsgrunnlaget. Se hele GRADE-tabellen her.  

Døgnbehandling sammenliknet med behandling på dagsenter 

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av Hay og kollegaer (7). Oversikten omfatter 1 studie med til sammen 172 jenter som var 11–18 år gamle. Tiltakene besto av først 3 ukers medisinsk vektstabilisering, ernæringsveiledning, kognitiv atferdsterapi og familieterapi gitt på en sengepost, etterfulgt av enten videre behandling på sengepost eller på et dagsenter (partial hospital care). Formålet var å sammenlikne bedring av symptomtrykk hos deltakere som fikk behandling i disse ulike settingene. Effekter ble målt på vekt eller BMI, antall som fullførte behandling, vektstabilisering, remisjon og forekomst av psykiske vansker ved behandlingslutt. Tiltakenes varighet var 12 måneder. Tidspunkt for oppfølging var 1 år etter behandlingsstart. 

Effekter av døgnbehandling sammenliknet med behandling på dagsenter

Effekter av døgnbehandling sammenliknet med behandling på dagsenter på vekt eller BMI, antall som fullførte behandling, vektstabilisering, remisjon og forekomst av psykiske vansker ved behandlingslutt er uklare på grunn av svært lav kvalitet på dokumentasjonsgrunnlaget. Se hele GRADE-tabellen her.  

Tiltak for barn og unge med bulimi

Kognitiv atferdsterapi ved bulimi

Kognitiv atferdsterapi rettet spesifikt mot spiseforstyrrelser (CBT-ED/KAT-ED) er en type psykologisk behandling hvor det fokuseres på å bevisstgjøre barnet/ungdommen om sammenhengen mellom tanker, følelser og spiseatferd. Gjennom dette gjøres individet i stand til å utvikle strategier som endrer tanker og spiseatferd, slik at følelser og funksjon knyttet til matinntak bedres. 

For voksne med spiseforstyrrelser er psykologisk behandling (herunder CBT-ED) en anbefalt terapitilnærming i Helsedirektoratets faglige retningslinje for utredning og behandling av spiseforstyrrelser, men bruk av terapiformen for barn er ikke direkte omtalt (1). 

Kognitiv atferdsterapi (CBT-ED/KAT-ED) sammenliknet med familieterapi eller støtteterapi 

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE (4). Ved søk etter kognitiv atferdsterapi (CBT-ED) sammenliknet med annet tiltak fant forfatterne 1 studie på kognitiv atferdsterapi sammenliknet med familieterapi.  

Oversikten omfatter 2 studier med til sammen 215 barn og ungdom som var 12–20 år gamle. Tiltakene besto av kognitiv atferdsterapi tilpasset ungdom med spiseforstyrrelser (CBT-ED) og veiledet selvhjelp. Sammenlikningsgruppene fikk familieterapi (FBT-BN eller FT-ED) eller støtteterapi (SPT). Formålet var å redusere symptomer på bulimi. Effekter ble målt på renselsesfrekvens (purges), overspisingsepisoder, depresjon, symptomer på bulimi og remisjon. Tiltakenes varighet var på 6 måneder, og antallet behandlingstimer varierte fra 13–18. Tidspunkt for oppfølging var 6 måneder etter tiltaket. 

Effekter av kognitiv atferdsterapi sammenliknet med familieterapi 

Effekter av kognitiv atferdsterapi (CBT-ED) sammenliknet med annet tiltak på renselsesfrekvens (purges), overspisingsepisoder, depresjon, symptomer på bulimi og remisjon opp til 6 måneder etter endt behandling er uklare på grunn av svært lav kvalitet på dokumentasjonsgrunnlaget. Se hele GRADE-tabellen her.  

Familieterapi ved bulimi

Familiebasert terapi spesifikt for spiseforstyrrelser er en manualbasert tilnærming, opprinnelig utviklet ved Maudsley Institute i London, senere videreutviklet og omtales nå ofte som FBT. Terapien har fokus på å støtte og styrke foreldre til selv å bli i stand til å støtte barnet sitt, både følelsesmessig og praktisk når det gjelder å sikre og regulere næringsinntak.   

I Norge er familiebasert terapi den anbefalte behandlingsformen for barn og ungdom med spiseforstyrrelser (1). 

Familieterapi sammenliknet med individualterapi

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE (4). Oversikten omfatter 3 studier med til sammen 295 barn og ungdom som var 12–20 år gamle. Tiltakene besto av familieterapi (Maudsleys modell for familieterapi, tilpasset bulimi) eller familiebasert terapi for bulimi (FBT-BN). Sammenlikningsgruppene fikk veiledet egenomsorg (CBT guided self-care), støtteterapi eller kognitiv atferdsterapi for ungdom (CBT-A). Formålet var å sammenlikne effekter av familieterapi og individuell terapi på bulimi. Effekter ble målt på remisjon, overspisingsepisoder, renselsesfrekvens (purges), symptomer på bulimi, depresjon, innleggelse i løpet av behandlingsperioden og brukertilfredshet. Tiltakenes varighet var 15–20 timer over 6 måneder. Tidspunkt for oppfølging var 6–12 måneder etter tiltaket.  

Effekter av familieterapi sammenliknet med individualterapi

Det er muligens en liten nedgang i frekvens av overspisingsepisoder for de som fikk familieterapi sammenliknet med individualterapi. Disse effektene gjelder både ved behandlingsslutt og ved oppfølging. Behandlingsgruppa hadde også noe lavere total skåre på depresjon ved 12 måneders oppfølging. Effekter av familieterapi sammenliknet med individualterapi på de andre utfallene er uklare på grunn av svært lav kvalitet på dokumentasjonsgrunnlaget. Se hele GRADE-tabellen her og her.  

Tiltak gitt omsorgspersoner (som har utfall også på barn/ungdom)

Å være pårørende til et barn eller ungdom med spiseforstyrrelse kan være en stor påkjenning. Tiltak for omsorgspersoner kan omfatte individuelle tiltak eller samtaletiltak i gruppe med det formål å støtte de pårørende.

I de norske faglige retningslinjer for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser er tiltak gitt omsorgspersoner (foreldregruppeveiledning/pårørendegrupper) nevnt som tiltak for å hjelpe omsorgspersoner å takle hverdagen, og få mer trygghet og kompetanse til å hjelpe barnet som er rammet (1).

Det ble ikke funnet studier som undersøker tiltak gitt til omsorgspersoner av barn/unge med bulimi.

Medikamentell behandling ved bulimi

Medikamentell behandling (legemidler som antidepressiva eller antipsykotika) er ikke anbefalt i behandling av barn og unge med bulimi. For voksne (personer over 16 år) kan fluoksetin (en type antidepressiva) brukes til behandling av bulimi, men da som supplement til annen behandling (1). 

Medikamentell behandling sammenliknet med annen behandling

NICE (4) søkte etter men fant ingen studier som sammenlikner medikamentell behandling for bulimi med annen behandling.

Ernæringstiltak ved bulimi

Bulimia nervosa (BN) er kjennetegnet av gjentatte episoder med overspisning som ofte er etterfulgt av oppkast. Personer med BN er i mindre grad underernærte og de kan ha en vekt i normalområdet. Det kan likevel oppstå vitamin– og mineralmangler, samt endokrinologiske og hormonelle forandringer grunnet feilernæring. Hyppig oppkast kan medføre elektrolyttforstyrrelser av varierende alvorlighetsgrad.

Ernæringstiltak i form av å sikre kroppen tilstrekkelig inntak av energi og næringsstoffer, etablere faste måltider samt redusere overspising og oppkast og oppnå en stabil vekt er sentralt i bulimibehandling.

I de norske faglige retningslinjer for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser er ernæringstiltak kun nevnt for fysiologiske utfall ved spiseforstyrrelse, ikke psykologiske utfall (1).

Ernæringstiltak sammenliknet med ingen/annen behandling

Det ble søkt etter ernæringstiltak av NICE (4) men ikke funnet studier som sammenlikner ernæringstiltak for bulimi med annen eller ingen behandling. 

Andre tiltak ved bulimi (herunder transkraniell stimulering)

I de norske faglige retningslinjer for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser er andre tiltak ikke nevnt som et aktuelt/mulig/relevant behandlingstiltak for barn og unge med spiseforstyrrelser, men det nevnes at selvhjelp kan tilbys ungdommer med bulimi i påvente av behandling (1).

Andre tiltak sammenliknet med ingen/annen behandling

NICE (4) søkte etter men fant ingen studier på andre tiltak.

Tiltak for barn og unge med overspisingslidelse

Kognitiv atferdsterapi ved overspisingslidelse

Kognitiv atferdsterapi rettet spesifikt mot spiseforstyrrelser (CBT-ED/ KAT-ED) er en type psykologisk behandling hvor det er fokus på å bevisstgjøre individet om sammenhengen mellom tanker, følelser og spiseatferd. Gjennom dette gjøres barnet/ungdommen i stand til å utvikle strategier som endrer tanker og spiseatferd, slik at følelser, funksjon og atferd knyttet til matinntak normaliseres.

For voksne med spiseforstyrrelser er psykologisk behandling (herunder CBT-ED) en anbefalt terapitilnærming i Helsedirektoratets faglige retningslinje for utredning og behandling av spiseforstyrrelser, men bruk av terapiformen for barn er ikke direkte omtalt (1).

Kognitiv atferdsterapi (CBT-ED/KAT-ED) sammenliknet med ingen/annen oppfølging

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE (4). Ved søk etter kognitiv atferdsterapi for spiseforstyrrelser (CBT-ED) sammenliknet med annen oppfølging fant forfatterne 1 studie som sammenliknet kognitiv atferdsterapi (CBT-ED) med vanlig oppfølging eller venteliste. 

Oversikten omfatter 1 studie med til sammen 26 jenter som var 12–18 år gamle. Tiltaket besto av kognitiv atferdsterapi tilpasset ungdom med overspisingslidelse (CBT-ED). Sammenlikningsgruppa fikk vanlig oppfølging eller sto på venteliste for å motta behandling. Formålet med tiltaket var å redusere symptomer på overspising. Effekter ble målt på BMI, depresjon, symptomer på spiseforstyrrelser, sosial tilpasning og remisjon. Tiltakets varighet var 8 sesjoner over 12 måneder. 

Effekter av kognitiv atferdsterapi (CBT-ED) sammenliknet med annen oppfølging 

Effekter av kognitiv atferdsterapi på BMI, depresjon, symptomer på spiseforstyrrelser, sosial tilpasning og remisjon er uklare på grunn av svært lav kvalitet på dokumentasjonsgrunnlaget. Se hele GRADE-tabellen her. 

Internettbasert selvhjelp

Selvhjelpsprogrammer tilgjengelig via internett er tiltak hvor barnet/ungdommen jobber med psykologiske prinsipper for endring, f.eks. etter prinsipper for kognitiv atferdsterapi. Tilgang på profesjonell veiledning underveis vil kunne variere mellom ulike selvhjelpsprogrammer.  

I de norske faglige retningslinjer for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser er internettbasert selvhjelp ikke nevnt som et aktuelt/mulig/relevant behandlingstiltak, dog nevnes det at selvhjelp kan tilbys ungdommer med overspisingslidelse som supplement til vanlig behandling (1). 

Internettbasert selvhjelp sammenliknet med venteliste

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE (4). Oversikten omfatter 1 studie med til sammen 93 ungdommer som i snitt var 15,1 år gamle. Tiltaket besto av et internettbasert semistrukturert selvhjelpsprogram som kombinerte psykoedukasjon og strategier fra kognitiv atferdsterapi. Sammenlikningsgruppa sto på venteliste for å motta behandling. Formålet var å redusere overspisingsepisoder og forebygge vektøkning hos ungdom med forhøyet risiko for overvekt. Effekter ble målt på BMI ved avslutning og oppfølging samt depresjon ved avslutning og oppfølging. Tiltakets varighet var på 16 uker. Oppfølging var 9 måneder etter baseline-måling ved behandlingsoppstart. 

Effekter av internettbasert selvhjelp sammenliknet med venteliste

Effekter av internettbasert selvhjelp sammenliknet med venteliste på BMI ved behandlingsslutt og oppfølging, samt depresjon ved behandlingsslutt og oppfølging er uklare på grunn av svært lav kvalitet på dokumentasjonsgrunnlaget. Se hele GRADE-tabellen her.  

Tiltak gitt omsorgspersoner (som har utfall også på barn/ungdom)

Å være pårørende til et barn eller ungdom med spiseforstyrrelse kan være en stor påkjenning. Slike tiltak kan omfatte individuelle tiltak eller samtaletiltak i gruppe med det formål å støtte de pårørende. 

I de norske faglige retningslinjer for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser er tiltak gitt omsorgspersoner (foreldregruppeveiledning/pårørendegruppe) nevnt som et tiltak for å hjelpe omsorgspersoner å takle hverdagen, og få mer trygghet og kompetanse til å hjelpe den som er rammet av spiseforstyrrelse (1). 

Tiltak for omsorgspersoner som også har utfall på barn/unge sammenliknet med annen behandling

NICE (4) søkte etter men fant ingen studier som undersøker tiltak gitt til omsorgspersoner til barn og unge med overspisingslidelse. 

Medikamentell behandling ved overspisingslidelse

Medikamentell behandling er ikke anbefalt som behandling av barn og unge med overspisingslidelser i de norske faglige retningslinjer for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser (1). 

Medikamentell behandling sammenliknet med annen behandling 

NICE (4) søkte etter men fant ingen studier som sammenlikner medikamentell behandling for overspisingslidelse med annen behandling. 

Ernæringstiltak ved overspisingslidelse

Det å sikre kroppen tilstrekkelig inntak av energi og næringsstoffer, etablere faste måltider samt tiltak for å redusere overspising og oppnå en stabil vekt er sentralt i behandling av overspisingslidelser.  

I de norske faglige retningslinjer for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser er ernæringstiltak kun nevnt for fysiologiske utfall ved spiseforstyrrelse, ikke psykologiske utfall (1). 

Ernæringstiltak sammenliknet med ingen/annen behandling 

Det ble ikke funnet studier som sammenlikner ernæringstiltak for overspisingslidelse med annen eller ingen behandling av NICE (4). 

Andre tiltak ved overspisingslidelse (herunder transkraniell stimulering)

I de norske faglige retningslinjer for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser er andre tiltak ikke nevnt som et aktuelt/mulig/relevant behandlingstiltak (1).

Det ble søkt etter andre tiltak av NICE (4), men studier på andre tiltak ble ikke funnet.

Tiltak for barn og unge med uspesifisert spiseforstyrrelse

Psykoedukasjon (opplæringstiltak)

Psykoedukasjon handler om systematisk, strukturert og persontilpasset informasjon om ulike temaer knyttet til det å ha en spiseforstyrrelse, f.eks. informasjon om symptomer, om konsekvenser av sult og uregelmessig matinntak og hvordan dette kan påvirke tanker og følelser. Gjennom psykoedukasjon lærer den unge og pårørende om lidelsen, med formål om å øke sykdomsforståelse og -mestring. 

I de norske faglige retningslinjer for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser er psykoedukasjon ikke nevnt som et aktuelt/mulig/relevant behandlingstiltak (1). 

Psykoedukasjon i gruppe sammenliknet med vanlig oppfølging for unge med forstyrret spisemønster og diabetes type 1 

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE (4). Oversikten omfatter 1 studie med til sammen 85 jenter og unge kvinner som var 12-20 år gamle. Tiltaket besto av gruppe-psykoedukasjon og vanlig oppfølging for ungdom med diabetes type 1. Sammenlikningsgruppa fikk vanlig oppfølging. Formålet var normalisering av forstyrrede spisemønstre og holdninger til mat samt bedring av metabolsk kontroll. Effekter ble målt på overspisingsepisoder, symptomer på spiseforstyrrelser, antall dager ungdommene unnlot å ta insulin og HbA1c-nivå. Tiltaket besto av 6 stykk 90 minutter lange gruppetimer over 6 uker. Oppfølging var henholdsvis 6 og 10 måneder etter tiltaket. 

Effekter av psykoedukasjon i gruppe sammenliknet med vanlig oppfølging på barn og unge med forstyrret spisemønster og diabetes type 1 

Effekter av psykoedukasjon i gruppe sammenliknet med vanlig oppfølging på overspisingsepisoder, symptomer på spiseforstyrrelser, HbA1c-nivå og antall dager ungdommene unnlot å ta insulin er uklare på grunn av svært lav kvalitet på dokumentasjonsgrunnlaget. Se hele GRADE-tabellen her og her.  

Tiltak for omsorgspersoner

Å være pårørende til et barn eller ungdom med spiseforstyrrelse kan være en stor påkjenning. Slike tiltak kan omfatte individuelle tiltak eller samtaletiltak i gruppe med det formål å støtte de pårørende. 

I de norske faglige retningslinjer for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser er tiltak gitt omsorgspersoner (foreldregruppeveiledning/pårørendegrupper) nevnt som tiltak for å hjelpe omsorgspersoner å takle hverdagen på, og få mer trygghet og kompetanse til å hjelpe den som er rammet av spiseforstyrrelser (1). 

Tiltak gitt omsorgspersoner (som har utfall også på barn/ ungdom) sammenliknet med annen/ingen oppfølging 

Det ble ikke funnet studier som undersøker tiltak gitt til omsorgspersoner av barn/unge med uspesifisert spiseforstyrrelse av NICE (4).

Medikamentell behandling ved uspesifisert spiseforstyrrelse

Medikamentell behandling er ikke anbefalt som behandling av barn og unge med uspesifisert spiseforstyrrelse i de norske faglige retningslinjer for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser (1).  

Medikamentell behandling sammenliknet med annen behandling

Det ble ikke funnet studier som sammenlikner medikamentell behandling for uspesifisert spiseforstyrrelse med annen behandling av NICE (4). 

Ernæringstiltak ved uspesifisert spiseforstyrrelse

Det å sikre tilstrekkelig inntak av energi og næringsstoffer, etablere faste måltider samt igangsette tiltak for å normalisere spisemønsteret og oppnå en stabil sunn vekt er sentralt i all spiseforstyrrelsesbehandling. 

I de norske faglige retningslinjer for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser er ernæringstiltak kun nevnt for fysiologiske utfall ved spiseforstyrrelse, ikke psykologiske utfall (1). 

Ernæringstiltak sammenliknet med ingen/annen behandling 

NICE (4) søkte etter men fant ingen studier som sammenlikner ernæringstiltak for uspesifisert spiseforstyrrelse med annen eller ingen behandling. 

Andre tiltak ved uspesifisert spiseforstyrrelse (herunder transkraniell stimulering)

I de norske faglige retningslinjer for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser er andre tiltak ikke nevnt som et aktuelt/mulig/relevant behandlingstiltak (1).

Oversikten utført av NICE (4) søkte etter andre tiltak, men ingen studier ble funnet. 

Langtidsoppfølging av komplikasjoner av uspesifisert spiseforstyrrelse

Oversikten av NICE (4) søkte etter men fant ingen studier som undersøker langtidsoppfølging av komplikasjoner av uspesifisert spiseforstyrrelse.

Dokumentasjonsgrunnlag ble innhentet og kvalitetssikret av: Benjamin Andersen Sandoval, student NTNU, Tora Margrethe Hustad, student NTNU, Ida Maria Brennhaugen, student NTNU, Ingrid Borren, assisterende redaktør Tiltakshåndboka, og Astrid Dahlgren, tidligere redaktør Tiltakshåndboka. 

Omtale av behandlingsformer og retningslinjer er forfattet av: Dorthe Fuglenes, overlege ved Seksjon for akutt og spiseforstyrrelser, Klinikk for psykisk helse og rus, Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (BUPA), Vestre Viken.

(1) Helsedirektoratet. Nasjonal faglig retningslinje for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser [Internett]. Oslo: Helsedirektoratet; sist endret 25.04.2017 [hentet 16.06.2021]. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/spiseforstyrrelser 

(2) Le LK, Barendregt JJ, Hay P, Mihalopoulos C. Prevention of eating disorders: A systematic review and meta-analysis. Clinical Psychology Review. 2017;53, 46–58. https://doi.org/10.1016/j.cpr.2017.02.001 

(3) van den Berg E, Houtzager L, de Vos J, Daemen I, Katsaragaki G, Karyotaki E, Cuijpers P, Dekker J. Meta-analysis on the efficacy of psychological treatments for anorexia nervosa. Eur Eat Disord Rev. 2019;27(4):331-351. https://doi.org/10.1002/erv.2683 

(4) NICE. Eating Disorders: Recognition and treatment (NICE Quality Standard No. 69) [Internett]. London: National Institute for Care and Health Excellence (NCE); 2017. [Hentet 20.03.20]. Tilgjengelig fra: https://www.nice.org.uk/guidance/ng69/evidence/full-guideline-pdf-161214767896 

(5) Fisher CA, Skocic S, Rutherford KA, Hetricks SE. Family therapy approaches for anorexia nervosa. Cochrane Database Syst Rev. 2018;10(10):CD004780. https://doi.org/10.1002/14651858.CD004780.pub3 

(6) Tchanturia K, Giombini L, Leppanen J, Kinnaird E. Evidence for cognitive Remediation therapy in young people with anorexia nervosa: Systematic review and meta- analysis of the literature. Eur Eat Disord Rev. 2017;25(4):227-236. https://doi.org/10.1002/erv.2522. 

(7) Hay PJ, Touyz S, Claudino AM, Lujic S, Smith CA, Madden S. Inpatient versus outpatient care, partial hospitalisation and waiting list for people with eating disorders. Cochrane Database Syst Rev. 2019;1(1). 10.1002/14651858.CD010827.pub2

(8) Watson HJ, Joyce T, French E, Willan V, Kane RT et al. Prevention of eating disorders: A systematic review of dandomized controlled trials. Int J of eating Disorders. 2016;49(9):833-862.
 
(9) Zuair AA & Sopory P. Effects of Media Health Literacy School-Based Interventions on Adolescents’ Body Image Concerns, Eating Concerns, and Thin-Internalization Attitudes: A Systematic Review and Meta-Analysis, Health Comm. 2022;37:1:20-28, DOI: 10.1080/10410236.2020.1813954

(10) Kurz M, Rosendahl J, Rodeck J. et al. School-Based Interventions Improve Body Image and Media Literacy in Youth: A Systematic Review and Meta-Analysis. J Primary Prevent. 2022;43:5–23. https://doi.org/10.1007/s10935-021-00660-1

(11) Pursey KM, Burrows TL, Barker D, Hart M, Paxton SJ. Disordered eating, body image concerns, and weight controlbehaviors in primary school aged children: A systematic reviewand meta-analysis of universal–selective prevention interventions. Eating Disord. 2021;54(10):1717-1895. DOI: 10.1002/eat.235711730

(12) Stice E, Onipede ZA, Marti CN. A meta-analytic review of trials that tested whether eating disorder prevention programs prevent eating disorder onset. Clin Psychol Rev. 2021;87. doi.org/10.1016/j.cpr.2021.102046

(13) Isserlin L, Spettigue W, Norris M. et al. Outcomes of inpatient psychological treatments for children and adolescents with eating disorders at time of discharge: a systematic review. J Eat Disord. 2020;8(32). doi.org/10.1186/s40337-020-00307-2

(14) Buerger A, Vloet TD, Haber L. et al. Third-wave interventions for eating disorders in adolescence – systematic review with meta-analysis. Bord Personal Disord Emot Dysregul. 2021;8(20) doi.org/10.1186/s40479-021-00158-6

(15) Rozaku-Soumalia N, Darvariu S, Sjögren JM. Dialectical Behaviour Therapy Improves Emotion Dysregulation Mainly in Binge Eating Disorder and Bulimia Nervosa: A Systematic Review and Meta-Analysis. J Pers Med. 2021; 11(9):931. doi.org/10.3390/jpm11090931

(16) Zinser J, O’Donnell N, Hale L, Jones CJ. Multi-family therapy for eating disorders across the lifespan: A systematic review and meta-analysis. 2022;30(6):723-745. doi.org/10.1002/erv.2919

(17) Martenstyn JA., Aouad P, Touyz S, & Maguire S. Treatment of compulsive exercise in eating disorders and muscle dysmorphia: A systematic review and meta-analysis. Clinical Psychology: Science and Practice. 2022;29(2):143–161. https://doi.org/10.1037/cps0000064