Tilstandsgruppe: spiseforstyrrelser

Om spiseforstyrrelser

Dette kapittelet omtaler spiseforstyrrelser hos barn og unge. Spiseforstyrrelse er en samlebetegnelse for en gruppe lidelser med symptomer som handler om forholdet til mat, kropp og vekt. Lidelsene har som fellestrekk at forholdet til mat og næringsinntak er forstyrret og en unormal spiseatferd skaper vansker for daglig fungering.

Hva er en spiseforstyrrelse? 

Spiseforstyrrelse er en samlebetegnelse for en gruppe lidelser med symptomer som handler om forholdet til mat, kropp og vekt (2). Lidelsene har som fellestrekk at forholdet til mat og næringsinntak er forstyrret og at en unormal spiseatferd skaper vansker for daglig fungering (3). Alvorlighet i lidelsene varierer, fra milde og mer forbigående symptomer, til omfattende og alvorlige psykologiske og somatiske symptomer med stor risiko for død eller et langvarig kronisk sykdomsforløp. 

De to mest vanlige spiseforstyrrelsene er anorexia nervosa og bulimia nervosa. Anoreksi er kjennetegnet ved et utilstrekkelig og restriktivt matinntak, lav vekt (selvframkalt vekttap og undervekt), samt forstyrret kroppsoppfatning. Ved bulimi forekommer ofte underspisingsepisoder i kombinasjon med overspising og selvframkalt oppkast. Barn og unge med bulimi kan i større grad være normalvektige (til forskjell fra de med anoreksi), og denne spiseforstyrrelsen kan oftere forbli uoppdaget dersom barnet eller ungdommen selv ikke søker hjelp.  

 

Hvordan oppleves en spiseforstyrrelse? 

Hos noen kan en spiseforstyrrelse starte med en slankekur, et ønske om å gå ned i vekt. Hos andre kan det være flere ulike aspekter av livet som oppleves som vanskelige, og hvor barnet/ungdommen endrer eget næringsinntak, mer eller mindre bevisst, som en måte å ha, eller ta, kontroll på vanskelige følelser eller opplevelser (15). For de som utvikler en spiseforstyrrelse, vil oppmerksomheten i stor grad kretse rundt kropp, vekt og hva de bør eller ikke bør spise, på en slik måte at det etter hvert preger hverdagen fullstendig. Opplevelse av egenverdi knyttes til egen kropps utseende, vekttall og matinntak. Det som begynte som et forsøk på å kontrollere emosjonelt ubehag via endring av egen kropp, fører til slutt til at de mister kontroll over seg selv og egen hverdag (3;15;16).   

 

Årsaker til spiseforstyrrelser 

Som ved mange andre psykiske lidelser, er årsaker til at noen utvikler en spiseforstyrrelse sammensatt. Hos de aller fleste er det flere forhold som bidrar inn i sykdomsutviklingen («bio-psyko-sosial sykdomsforståelse») (5;6). For at spiseforstyrrelser skal utvikle seg til en varig lidelse, vil det hos den enkelte ungdommen oftest være til stede både noen sårbarhetsfaktorer (predisponerende faktorer), noen faktorer av en mer sykdomsutløsende karakter samt noen opprettholdende (vedlikeholdende) faktorer. Ved tilstedeværelse av flere av disse faktorene vil det være vanskeligere å bli frisk fra spiseforstyrrelsen. De fleste barn/unge vil også ha beskyttende faktorer som kan bidra til å redusere risiko for sykdomsutvikling eller styrke mulighet for tilfriskning (2). Trygge relasjoner i familien, sosialt nettverk og tilgang på støtte ved behov er eksempler på generelle beskyttende faktorer. Personlighetstrekk hos barnet/ungdommen som gjør det mottakelig for hjelp og støtte fra andre, kan også ha beskyttende betydning (2). Et familiemiljø preget av regelmessige familiemåltider og lite fokus på kropp og vekt, kan virke spesifikt beskyttende mot forstyrret spising og usunt kroppsfokus (17;18). 

Forskning tyder på at ulike genetiske faktorer kan gjøre barn og unge disponert for utvikling av en spiseforstyrrelse (familiær disposisjon, endringer i hjernens signalsystemer, kjønn (kvinner>menn) (6;10). Underliggende nevropsykiatriske vansker som for eksempel autismespekterforstyrrelser, affektive vansker (f.eks. angst) eller kognitive vansker kan gjøre ungdommer mer utsatt for å utvikle en spiseforstyrrelse. 

Puberteten er en ekstra sårbar fase for utvikling av spiseforstyrrelse. Dette kan tilskrives de hormonelle og biologiske endringer som inntrer, ofte i sammenheng med psykologiske og sosiale forhold (skolebytte, mobbing/utestenging, kommentarer på egen kropp, utfordringer i sosialt og/eller familiært samspill) som kan være utløsende for en sykdomsutvikling. 

Perfeksjonistisk og rigid personlighetsstruktur, ofte i kombinasjon med lav selvfølelse og misnøye med egen kropp, sees hyppigere hos de som utvikler spiseforstyrrelser enn hos friske personer (10). 

Det må også bemerkes at ungdom i dag vokser opp i et samfunn hvor den sosiale kulturen har et stort kroppsfokus (11). Både i allmenne og ikke minst i sosiale medier framheves ofte et kroppsideal hvor det å være tynn er nært assosiert med en antakelse om det å være sunn og sosialt vellykket. 

Undervekt og underernæring er en viktig opprettholdende faktor til en spiseforstyrrelse. Lav vekt og underernæring fører til fysiologiske, psykiske og kognitive forstyrrelser som i seg selv forsterker spiseforstyrret atferd. Kognitive og emosjonelle faktorer som for eksempel tristhet, sosial tilbaketrekning, tvangspreget atferd, økende opptatthet av matregler og -ritualer samt ytterligere restriktivt inntak kan forsterkes som følge av undervekt og underernæringstilstanden, og derigjennom bidra til å opprettholde sykdommen (10). 

 

Forekomst av og prognose for spiseforstyrrelser 

Helsedirektoratet angir en forekomst av anoreksi på ca. 0,5 %, for bulimi 12 % og for overspisingslidelser til ca. 23 % (2). Dette samsvarer med internasjonale tall som antyder en livstidsprevalens for anoreksi på 0,9 % for kvinner og 0,3 % for menn (12) og 1,0 % for bulimi (begge kjønn) (11). Når det gjelder barn og unge med bulimi og ulike typer overspisingslidelser, er det grunn til å tro at mange forblir uoppdaget og ikke får eller søker hjelp for sin lidelse (2;11). 

Spiseforstyrrelser debuterer hyppigst tidlig i tenårene. Tidligere har det vært anslått at ca. 1,5 % av barn og unge som behandles i BUP (barne – og ungdomspsykiatrisk spesialisthelsetjeneste) har en spiseforstyrrelse (1). Det kan synes som om antallet unge med anoreksi er økende. En norsk studie, publisert i 2018, undersøkte endring i årlig insidens (nye tilfeller) av anoreksi i perioden 20102016 (4). For populasjonen som helhet (1049 år) var det ingen signifikant endring, men det ble funnet en økning i insidens blant den yngste aldersgruppen (1014 år). Studien bekreftet også en kjent kjønnsforskjell: Den store majoriteten av de som utvikler og får diagnostisert en spiseforstyrrelse er jenter og kvinner (12). Kun 5 % av nye tilfeller var gutter/menn, og forekomsten var stabil over tid (4). 

Når det gjelder prognose, viser en rekke studier at ca. 50 % av alle pasienter som utvikler en spiseforstyrrelse, blir friske, 30 % blir betydelig bedre, mens ca. 20 % utvikler et langvarig sykdomsforløp.13;14) Det er noe bedre prognose ved bulimi sett opp mot anoreksi (8). 

Sannsynlighet for tilfriskning er større hvis sykdommen oppdages og behandles på et tidlig stadium (7). Yngre mennesker har bedre prognose enn eldre. Oppfølgingsstudier antyder at ca. 75 % av ungdom med spiseforstyrrelse oppnår tilfriskning (7;8), men dette forutsetter ofte lang behandlingstid (35 år).  

Spiseforstyrrelser, og i særdeleshet anoreksi, er en sykdom med høy dødelighet (9). Risiko for tidlig død er høyere hos personer med anoreksi sammenliknet med jevnaldrende og sammenliknet med dødelighet ved andre psykiske sykdommer. Dødsfall skyldes i hovedsak somatiske komplikasjoner eller selvmord (7).  

Forfattet av: Dorthe Fuglenes, overlege, Seksjon for akutt og spiseforstyrrelser, Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (BUPA), Klinikk for psykisk helse og rus, Vestre Viken HF.
Redigert av: Ingrid Borren, assisterende redaktør, RBUP Øst og Sør og Astrid Dahlgren, tidligere seksjonsleder, RBUP Øst og Sør / tidligere redaktør Tiltakshåndboka


(1) Halvorsen I, Bergwitz T. Spiseforstyrrelser [Internett]. Oslo: Den norske legeforening; 2019 [hentet 06.08.21]. Tilgjengelig fra: https://beta.legeforeningen.no/foreningsledd/fagmed/norsk-barne--og-ungdomspsykiatrisk-forening/veiledere/veileder-i-bup/del-2-tilstandsbilder-kapitlene-er-oppsatt-etter-inndeling-i-icd-10/spiseforstyrrelser/ 
(2) Helsedirektoratet. Nasjonal faglig retningslinje for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser, kap. 1 og 2 [Internett]. Oslo: Helsedirektoratet; 2017 [hentet 06.08.21]. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/spiseforstyrrelser/om-spiseforstyrrelser/definisjon-og-diagnostiske-kriterier#definisjon-og-diagnostiske-kriterier 
(3) Rø Ø, Hage TW, Torsteinsson VW. Spiseforstyrrelser. Forståelse og behandling: en håndbok. 1. utgave. Bergen: Fagbokforlaget; 2020. S. 43-52.  
(4) Reas DL, Rø Ø. Time trends in healthcare-detected incidence of anorexia nervosa and bulimia nervosa in the Norwegian National Patient Register (2010–2016). Int J Eat Disord. 2018;51(10):1144-1152. doi: 10.1002/eat.22949. Epub 2018 Sep 28. PMID: 30265747. 
(5) Eating disorders, Bulemia, Aetiology. BMJ Best Practice [database]. London: BMJ Publishing group; 2021 [hentet 06.08.21]. Tilgjengelig fra: https://bestpractice.bmj.com/topics/en-gb/441/aetiology 
(6) Eating disorders, Anorexia, Aetiology. BMJ Best Practice [database]. London: BMJ Publishing group; 2018 [hentet 06.08.21]. Tilgjengelig fra: https://bestpractice.bmj.com/topics/en-gb/440/aetiology 
(7) Eating disorders, Anorexia, Prognosis. BMJ Best Practice [database]. London: BMJ Publishing group; 2018 [hentet 06.08.21]. Tilgjengelig fra: https://bestpractice.bmj.com/topics/en-gb/440/prognosis 
(8) Eating disorders, Bulemia, Prognosis. BMJ Best Practice [database]. London: BMJ Publishing group; 2021 [hentet 06.08.21]. Tilgjengelig fra: https://bestpractice.bmj.com/topics/en-gb/441/prognosis 
(9) Arcelus J, Mitchell AJ, Wales J, Nielsen S. Mortality rates in patients with anorexia nervosa and other eating disorders. A meta-analysis of 36 studies. Arch Gen Psychiatry. 2011;68(7):724-31. doi: 10.1001/archgenpsychiatry.2011.74. PMID: 21727255.  
(10) Helsedirektoratet. Nasjonal faglig retningslinje for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser, kap. 2. Risiko og sårbarhetsfaktorer ved spiseforstyrrelser [Internett]. Oslo: Helsedirektoratet; 2017 [hentet 06.08.21]. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/spiseforstyrrelser/risiko-og-sarbarhetsfaktorer-ved-spiseforstyrrelser 
(11) Joel Yager MD. Eating disorders: Overview of epidemiology, clinical features, and diagnosis [Internett]. USA: UpToDate [hentet 06.08.21]. Tilgjengelig fra: https://www.uptodate.com/contents/eating-disorders-overview-of-epidemiology-clinical-features-and-diagnosis?search=eating%20disorders&source=search_result&selectedTitle=1~150&usage_type=default&display_rank=1 
(12) Eating disorders, Anorexia Nervosa Epidemiology. BMJ Best Practice [database]. London: BMJ Publishing group; 2018 [hentet 06.08.21]. Tilgjengelig fra: https://bestpractice.bmj.com/topics/en-gb/440/epidemiology  
(13) Rø Ø, Hage TW, Torsteinsson VW. Spiseforstyrrelser. Forståelse og behandling: en håndbok. 1. utgave. Bergen: Fagbokforlaget; 2020. S. 43-52.  
(14)  Ø, Hage TW, Torsteinsson VW. Spiseforstyrrelser. Forståelse og behandling: en håndbok. 1. utgave. Bergen: Fagbokforlaget; 2020. S. 318-322.  
(15) Øverås M. Å bli frisk. Veier ut av spiseforstyrrelser. Oslo: Universitetsforlaget; 2018. 198 sider. 
(16) Alicja O. Spiseforstyrrelser. Symptomforståelse og behandlingsstrategier. Tidsskrift for psykisk helsearbeid. 2006;3(4):387-8. 
(17) Langdon-Daly J, Serpell L. Protective factors against disordered eating in family systems: a systematic review of research. J Eat Disord. 2017;5(12). doi: 10.1186/s40337-017-0141-7. PMID: 28360998; PMCID: PMC5370448. 
(18) Skeer MR, Ballard EL. Are family meals as good for youth as we think they are? A review of the literature on family meals as they pertain to adolescent risk prevention. J Youth Adolesc. 2013;42(7):943-63. doi: 10.1007/s10964-013-9963-z. Epub 2013 May 28. PMID: 23712661.