Tilstandsgruppe: spiseforstyrrelser

Generelt om utredning av spiseforstyrrelser

Spiseforstyrrelser debuterer ofte i tidlig pubertet og kan få store konsekvenser for ungdommens utvikling, både somatisk så vel som for psykologisk normalutvikling. Det er derfor viktig å utrede barn og unge i de tilfeller hvor det foreligger mistanke om at forholdet til mat, kropp og vekt er forstyrret. Det finnes flere typer av spiseforstyrrelser. ICD-10 skiller mellom 8 ulike spiseforstyrrelsesdiagnoser, hvorav anoreksi og bulimi er de vanligst forekommende (F50.0 Anorexia nervosa, F50.1 Atypisk anorexia nervosa, F50.2 Bulimia nervosa og F50.3 Atypisk bulimia nervosa; jf. ICD-10, kap. F50–59 Atferdssyndromer forbundet med fysiologiske forstyrrelser og fysiske faktorer) (3).

Ved mistanke om spiseforstyrrelse skjer ofte den første kartleggingen i kommunehelsetjenesten (helsesykepleier og/eller fastlege). Dersom det avdekkes symptomer eller oppstår en begrunnet mistanke om en spiseforstyrrelse, skal barnet/ungdommen henvises til pakkeforløp for spiseforstyrrelser i spesialisthelsetjenesten (pakkeforløp spiseforstyrrelser hos barn og unge under 23 år, publisert desember 2018 (2)).  Noen ganger foreligger det så stor bekymring for somatiske forhold, slik at ungdommen også må henvises til pediatrisk avdeling for akutt somatisk vurdering.

Både pakkeforløpet og Nasjonal faglig retningslinje for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser (1;2) legger tydelige føringer for innhold og framdrift i utredning. Det som omtales i korthet nedenfor bygger i all hovedsak på de nevnte kilder. For utfyllende informasjon henvises til Helsedirektoratets sider:

• Nasjonalfaglig retningslinje for tidlig oppdagelse utredning og behandling av spiseforstyrrelser https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/spiseforstyrrelser
• Pakkeforløp for spiseforstyrrelser hos barn og unge under 23 år: https://www.helsedirektoratet.no/pakkeforlop/spiseforstyrrelser-hos-barn-og-unge
   

Framgangsmåter for utredning av spiseforstyrrelser

Utredning bør inkludere samtaler både med ungdommen og med dennes foresatte for å få tak i aktuell problematikk, anamnese (sykehistorie) og utviklingshistorie. Det er ønskelig å få en forståelse av ungdommens og familiens syn på situasjonen, eventuelle tidligere erfaringer med psykisk helsevern, deres ønsker og behov for hjelp. Endelig mål er en helhetlig utredning og beslutning om videre egnede behandlingstiltak. Ved spiseforstyrrelser hos barn og unge er det ofte behov for å sette i gang behandling parallelt med utredning, for eksempel behandlingstiltak som sikrer tilstrekkelig ernæring for å unngå videre innsykning/forverring mens utredning pågår. I menyene til venstre finner du verktøy som kan være relevante for barn og unge med spiseforstyrrelser.

Utredning av barnets/ungdommens bakgrunn, sykdomshistorie og generelle helse

Ved mistanke om spiseforstyrrelse skal den som utreder kartlegge barnets bakgrunn og sykdomshistorie (anamnese). Denne bør inneholde sosiale og familiære forhold, arvelighet, barnets utviklingshistorie, samt tidligere psykisk og fysisk helse, inkludert eventuell eksponering for traumer, foruten aktuell problembeskrivelse og fungeringsnivå.  Den som utreder den unge må innhente detaljerte opplysninger rundt ungdommens vekt- og pubertetsutvikling samt spisemønster før og nå. Det er viktig å få tak i informasjon om siste tids næringsinntak. Er det for eksempel et restriktivt mønster, og/eller forekommer det overspisningsepisoder? Synes vektreduserende atferd som oppkast og/eller bruk av avføringsmidler? Hva er graden av fysisk aktivitet, er det tegn på tvangsmessig eller overdreven trening?

 

Generell helseundersøkelse (somatisk utredning), som må inkludere måling av høyde og vekt, er en viktig del både av utredning og valg av behandlingstiltak. Man bør ta blodprøver, og vurdere hyppighet og omfang av disse opp mot avdekket symptombilde, grad av undervekt og tilstandens alvorlighetsgrad. Ytterligere somatisk utredning (som EKG, bentetthetsmåling og kartlegging av bredere biokjemisk status) gjøres ut fra sykdomshistorie og kliniske funn. Tidligere og nåværende bruk av legemidler må også kartlegges som en del av helseundersøkelsen.

Mer spesifikk kartlegging og differensialdiagnostisk vurdering

Det kan tidvis være behov for å gjøre mer spesifikk diagnostisk kartlegging av symptombildet, både opp mot ulike undergrupper av spiseforstyrrelser, for å vurdere omfang og alvorlighetsgrad av tilstanden, for å vurdere effekt av igangsatte tiltak, eller for å kartlegge hvordan spiseforstyrrelsen påvirker dagliglivet. Til dette kan man bruke spesifikke intervjuer eller spørreskjema, som for eksempel Eating Disorder Examination (EDE-I, EDE-Q) eller Clinical Impairment Assessment (CIA) (6).  Det vil kunne være aktuelt å innhente informasjon om sosiale ferdigheter og følelses- og atferdsmessige vansker forut for debut av spisevanskene, for eksempel ved bruk av ASEBA-spørreskjemaer (4). (ASEBA er et spørreskjema som fylles ut av hhv. ungdommen (YSR), foreldre (CBCL) og ev. lærer (TRF). (Skjemaene er tilgjengelige digitalt via spesifikk nettilgang.) En bredere symptomkartlegging kan gjøres ved å bruke diagnostiske intervjuer som for eksempel kiddie-SADS (1;5) (screeningsintervju som kartlegger de vanligste psykiske lidelsene). Dette kan være nyttig både for å utelukke eventuell underliggende komorbiditet (andre samtidige helseutfordringer) og ved behov for differensialdiagnostiske vurderinger (utelukking av andre psykiske lidelser). Er hele symptombildet å forstå som elementer i en spiseforstyrrelse eller er det holdepunkter for at det kan foreligge andre samtidige lidelser som for eksempel depresjon, angst, tvangslidelse eller autismespekterlidelse, som det bør tas høyde for i utarbeidelse av egnede behandlingstiltak?

 

Om diagnostisering av spiseforstyrrelser

Kunnskap om normalutvikling, utviklingsforstyrrelser og prinsipper for psykiatrisk diagnostikk og behandling er en forutsetning for å gjøre en diagnostisk vurdering. Utredningen bør inngå i et tverrfaglig teamarbeid for å trekke inn kompetanse fra de ulike områdene som skal dekkes. Ifølge Helsedirektoratet bør diagnoser settes av psykologspesialist og/eller psykiater på grunnlag av en tverrfaglig drøfting.

I den diagnostiske delen av utredningen skal klinikeren bruke det multiaksiale kodeverket basert på ICD-10 (Helsedirektoratet, 2008b):

Akse I:                  Klinisk psykiatrisk syndrom

Akse II:                 Spesifikke utviklingsforstyrrelser

Akse III:                Psykisk utviklingshemning

Akse IV:               Somatiske tilstander

Akse V:                 Avvikende psykososiale forhold

Akse VI:               Global vurdering av funksjonsnivå

Problemer hos sped- og småbarn kan beskrives ved hjelp av kodeverket Klassifisering og diagnostisering av psykisk helse og utviklingsforstyrrelser i sped- og småbarns alderen (DC: 0-3R; RBUP Øst og Sør, 2010):

Akse I:                  Primærdiagnose

Akse II:                 Relasjonsforstyrrelse (med fokus på kvaliteten i barnets relasjon til omsorgspersoner)

Akse III:                Medisinske og utviklingsrelaterte forstyrrelser og tilstander

Akse IV:               Psykososiale stressfaktorer

Akse V:                 Funksjonelt emosjonelt utviklingsnivå

 

Forfattet av: Dorthe Fuglenes, overlege, Seksjon for akutt og spiseforstyrrelser, Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (BUPA), Klinikk for psykisk helse og rus, Vestre Viken HF. 
Redigert av: Ingrid Borren, assisterende redaktør, RBUP Øst og Sør og Astrid Dahlgren, tidligere seksjonsleder, RBUP Øst og Sør / tidligere redaktør Tiltakshåndboka

---

(1) Helsedirektoratet. Nasjonal faglig retningslinje for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser [Internett]. Oslo: Helsedirektoratet; sist endret 25.04.2017 [hentet 16.06.2021]. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/spiseforstyrrelser
(2) Helsedirektoratet. Pakkeforløp for spiseforstyrrelser hos barn og unge under 23 år [Internett]. Oslo: Helsedirektoratet; sist endret 06.11.2020 [hentet 16.06.2021]. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/pakkeforlop/spiseforstyrrelser-hos-barn-og-unge.
(3) Direktoratet for e-helse. ICD-10/kodeverk [Internett]. Oslo: Direktoratet for e-helse; sist endret 01.01.2021 [hentet 16.06.2021]. Tilgjengelig fra: https://finnkode.ehelse.no/#icd10/0/0/0/-1.
(4) Heyerdahl S, Nøvik TS. Del 1 Instrumenter som bidrag ved diagnostikk. Spørreskjema. Faglig veileder for barne- og ungdomspsykiatri. 4. utg. [Internett]. Oslo: Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening, Den norske legeforening [hentet 16.06.2021]. Tilgjengelig fra: https://www.legeforeningen.no/foreningsledd/fagmed/norsk-barne--og-ungdomspsykiatrisk-forening/veiledere/veileder-i-bup/del-1-diagnostikk-og-utredning/instrumenter-som-bidrag-ved-diagnostikk/sporreskjema/.
(5) Heyerdahl S, Nøvik TS. Del 1 Instrumenter som bidrag ved diagnostikk. Intervjuer. Faglig veileder for barne- og ungdomspsykiatri. 4. utg. [Internett]. Oslo: Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening, Den norske legeforening [hentet 16.06.2021]. Tilgjengelig fra: https://www.legeforeningen.no/foreningsledd/fagmed/norsk-barne--og-ungdomspsykiatrisk-forening/veiledere/veileder-i-bup/del-1-diagnostikk-og-utredning/instrumenter-som-bidrag-ved-diagnostikk/intervjuer/
(6) Folkehelseinstituttet. Helsebiblioteket.no, psykisk helse, skåringsverktøy [Internett]. Oslo: Folkehelseinstituttet [hentet 16.06.2021]. Tilgjengelig fra: https://www.helsebiblioteket.no/psykisk-helse/skaringsverktoy https://www.helsebiblioteket.no/psykisk-helse/skaringsverktoy/ede-q-eating-disorder-examination-questionnaire-6.0