Tilstandsgruppe: tvangslidelser

 

Framgangsmåter for utredning av tvangslidelser

De hyppigste symptomer forbundet med tvangslidelser hos barn og unge er bekymring for skitt eller smitte og vaskeritualer (1). Barna kan være redd for alvorlige sykdommer som påføres ved indirekte kontakt på nærmest magisk vis, og hvor smitteveiene er preget av overdreven angst og ikke av kjent kunnskap. Nest hyppigst er sjekkeritualer for eksempel at dører er lukket eller at elektriske apparater er slått av. Mange barn må gjenta dagligdagse handlinger, for eksempel å gå gjennom døren så ofte til det blir «riktig», å bevege seg i et spesielt mønster, å gjennomføre kompliserte mentale ritualer i form av telling eller ordregler for å nøytralisere tvangstankene og å avverge at noe fryktelig kan skje med en selv eller et nært familiemedlem. Hos enkelte barn er behov for symmetri framtredende, de må for eksempel rette på bilder, balansere riktig antall gjenstander eller ha spesielle ordensrutiner. Vanligvis opptrer ulike tvangssymptomer samtidig, og tema og ritualer forandres ofte over tid. 

Utredning kan innebære et bredt spekter av metoder. Basis for utredningen er en generell anamnese. I tillegg kartlegges detaljert tvangstanker, tvangshandlinger og unngåelsesatferd samt symptomenes debut, utvikling, intensitet, varighet og innvirkning på eget og familiens funksjonsnivå i hverdagen. Som grunnutredning i klinisk praksis anbefales et strukturert intervju for kartlegging av symptomene, et mål for familienes reaksjon på barnets tvangslidelse og funksjonssvikten som tvangslidelsen påfører, samt eventuelt et instrument for vurdering av livskvalitet.  

I tillegg til vanlige samtaler anbefaler Helsedirektoratet systematisk bruk av standardiserte instrumenter i utredningen. Slike instrumenter kan selvfølgelig ikke erstatte klinisk skjønn, men kan være nyttige hjelpemidler i den diagnostiske vurderingen. Les mer om standardiserte instrumenter her. I menyene til venstre finner du verktøy som kan være relevante for barn og unge med tvangslidelser. 

Forekomst av komorbide tilstander er hyppig ved tvangslidelser og angis med 76–80 % i ulike studier, spesielt angstlidelser (26–70 %), ticslidelser (17–59 %), depresjon (10–73 %) og ADHD (9–50 %) (2;3 + Heyman et al. 2001). Det er viktig å utrede og eventuelt behandle komorbide tilstander, ettersom de kan påvirke behandlingsresultater både av kognitiv terapi og medikamentell behandling i negativ retning (3). Liknende symptomer kan sees ved flere andre psykiske lidelser, og differensialdiagnostisk avveining er nødvendig mot tilstander som psykose, depresjon, fobier, andre angstlidelser, posttraumatisk stressreaksjon, anoreksi, bulimi, ticslidelser og autismespekterforstyrrelser. For avklaring av aktuelle differensialdiagnoser og kartlegging av komorbide tilstander kan det være nyttig å gjennomføre et Kiddie-SADS-intervju – Schedule for Affective Disorders and Schizophrenia for School-Aged Children (4). Et annet hyppig brukt utredningsinstrument er ADIS – Anxiety Disorders Interview Schedule for Children (5). I motsetning til Kiddie-SADS, som gir en generell utredning av ulike psykiske lidelser hos barn, er ADIS utviklet for evaluering av ulike angsttilstander og komorbiditet ved angstlidelser.

Children’s Yale Brown Obsessive Compulsive Scale (CY-BOCS) er det mest brukte instrumentet for kartlegging av alvorlighetsgrad og innhold av tvangssymptomer (6). CY-BOCS kan brukes for vurdering av behandlingseffekt og oppfølging av utviklingen hos samme barn/ungdom over tid, men også for sammenlikning av ulike barn/unge i forskning.

Familienes holdning til og reaksjon på barnets tvangslidelse er informasjon som er viktige for behandlingen. Family Accommodation Scale (FAS) er et intervju med foreldrene som kartlegger hvordan familien tilpasser seg barnets tvangssymptomer (7). 

Funksjonssvikten som tvangslidelse påfører kan for eksempel vurderes med Children’s OCD Impact Scale (COIS) (8). Spørsmålene dekker både hjemmesituasjonen, skoleaktiviteter og sosiale aktiviteter. 

For å måle subjektiv oppfatning av livskvalitet er det utviklet en rekke instrumenter med ulikt omfang, se tabell i venstre meny. 

Ved uklar diagnose, atypisk akutt debut eller mistanke om infeksjonssykdom eller alvorlig hjerneorganisk patologi bør barnet undersøkes medisinsk og henvises til barnenevrolog. EEG eller cerebral MR må overveies.  

Om diagnostisering

For å fylle diagnosekriteriene i ICD-10 skal «enten tvangstanker eller tvangshandlinger eller begge deler være tilstede i en slik grad at de forårsaker lidelse eller påvirker daglige aktiviteter, vanligvis i form av å kaste bort tid. Pasientene må ha en erkjennelse av at det er egne tanker, at disse ikke er påført av noen eller noe utenfor dem selv og at tvangssymptomene er overdrevne eller urimelige.» Den amerikanske diagnosemanualen DSM-5 krever bare at pasienten har erkjent tvangssymptomene som overdrevne eller urimelige på et eller annet tidspunkt i forløpet. DSM-5 spesifiserer at det siste ikke gjelder for barn, og har også en underkategori «OCD med liten innsikt» for tilfeller hvor pasienten i liten grad opplever symptomene som overdrevne eller urimelige. Nivå av innsikt kan graderes fra god eller rimelig bra innsikt til manglende innsikt, dvs. en total overbevisning om at tvangstankene og OCD-atferd er riktig og ikke overdreven. I DSM-5 klassifiseres OCD ikke lenger under angstlidelser, men i en egen gruppe (Obsessive-Compulsive and Related Disorders) sammen med trikotillomani (tvangsmessig hårnapping), skin picking disorder (tvangsmessig hudplukking), kroppsdysmorf lidelse (ekstrem bekymring for en imaginær defekt i utseende eller kroppsfasong) og samlemani (hoarding disorder).

Kunnskap om normalutvikling, utviklingsforstyrrelser og prinsipper for psykiatrisk diagnostikk og behandling er en forutsetning for å gjøre en diagnostisk vurdering. Utredningen bør inngå i et tverrfaglig teamarbeid for å trekke inn kompetanse fra de ulike områdene som skal dekkes. Ifølge Helsedirektoratet (9) bør diagnoser settes i samråd med psykologspesialist og/eller psykiater, på grunnlag av en tverrfaglig drøfting. I den diagnostiske delen av utredningen skal klinikeren bruke det multiaksiale kodeverket basert på ICD-10 (9):

Akse I: Klinisk psykiatrisk syndrom

Akse II: Spesifikke utviklingsforstyrrelser

Akse III: Psykisk utviklingshemning

Akse IV: Somatiske tilstander

Akse V: Avvikende psykososiale forhold

Akse VI: Global vurdering av funksjonsnivå