Tilstandsgruppe: tvangslidelser

Hvordan oppleves tvangslidelser?

Det å ha en tvangslidelse kan oppleves som svært ubehagelig og forstyrrende i det daglige liv. Ungdom og eldre barn forstår vanligvis at tankene som leder til tvangshandlingene er noe som bare finnes «i eget hode» og ikke er en reell fare. Den indre trangen til å utføre handlingen er imidlertid så sterk at det er vanskelig eller umulig å stå imot. 

Hvorfor får noen tvangslidelser?

Årsaker til at noen utvikler tvangslidelse er sammensatt, og det er vanskelig å peke på én enkelt faktor. Forskning tyder på at tvangslidelser opptrer oftere i noen familier. Tvangslidelser kan også forklares som et resultat av feiltolkning av situasjoner og hendelser. Personlighet kan også ha en betydning. Barn og unge med tvangslidelse kjennetegnes ofte av økt perfeksjonisme, overdrevent behov for sikkerhet og kontroll, urealistisk vurdering av tankers betydning, overdreven ansvarlighet og overvurdering av faresituasjoner. Det er også antatt at infeksjoner forårsaket av streptokokker kan føre til tvangslidelse (opptil 5 % av barn diagnostisert med tvangslidelser).

Hvordan går det med barn og unge som har en tvangslidelse?

Anslagene for forekomst av tvangslidelse hos barn og ungdom varierer mellom 0,2 til 4 %. Av voksne diagnostisert med tvangslidelse beskriver mer enn halvparten at lidelsen debuterte i barndom eller ungdomstiden. Fordelingen for debutalder har en topp i tiårsalderen og en ny topp i tidlig voksen alder. Uten behandling fører tvangslidelse til redusert fungering i hverdagen og nedsatt livskvalitet. Tilstanden blir kronisk hos 40–60 % av de som er rammet.

Hva skal man tenke på når det gjelder valg av tiltak?

Hva sier forskningen om effekter av tiltak?

Basert på den tilgjengelige dokumentasjonen kan barn og unge diagnostisert med tvangslidelse sannsynligvis forvente å få en stor reduksjon i symptomer hvis de får kognitiv atferdsterapi. Kognitiv atferdsterapi har også effekt som nettbasert behandling. For barn og unge vurdert som å ha behandlingsresistent tvangslidelse, kan ytterligere behandling med kognitiv atferdsterapi øke sannsynligheten for symptomreduksjon og tilfriskning. Nytte og ulempe forbundet med gruppebasert terapi, intensiv kognitiv terapi og tredjebølge kognitiv atferdsterapi sammenliknet med standard kognitiv atferdsterapi er usikker da dette er lite forsket på.

Kognitiv atferdsterapi alene ser ut til å ha tilsvarende effekt på symptomer som kombinasjonsbehandling (medikamenter gitt sammen med kognitiv atferdsterapi) og medikamenter alene. Eventuelle forskjeller på andre utfallsmål som bivirkninger er imidlertid ukjent.

Det er mangelfull forskning på barn og unge om effekter av annen psykologisk behandling enn kognitiv atferdsterapi. 

Sammenliknet med placebo viser studier at SSRI har en moderat effekt på symptomer (Varigheten av behandlingen var fra åtte til 20 uker).

For trikotillomani (hårnappingslidelse) viste behandling med kosttilskudd (melketistelekstrakt med antiokisdantegenskaper (silymarin)) sammenliknet med placebo liten eller ingen forskjell i effekt.

Moderatoranalyser ser på faktorer ved behandlingen eller barnet som kan påvirke (moderere) behandlingseffekten. I kognitiv atferdsterapi og medikamentell behandling ser alder ikke ut til å være betydningsfull faktor i forhold til respons av behandlingen. Det er også usikkert om økt grad av tvangslidelser påvirker effekten av behandlingen, ei heller andre samtidige vansker (komorbiditet) med unntak av angst. Forskjellen i behandlingseffekt mellom familiebasert og standard kognitiv atferdsterapi er usikker. Men jo flere antall målrettede familiefaktorer (som kommunikasjon, konflikt, problemløsing og kritikk) som adresseres i kognitiv atferdsterapi, jo større er reduksjonen av usunn familiedynamikk (familiy accommodation). Det fremhever viktigheten av å ta opp en rekke familiefaktorer i behandling av tvangslidelser hos barn og unge for å oppnå bedre resultater.