Tilstandsgruppe: selvskading og selvmordsatferd

Et langvarig atferdsmønster med selvmordstanker, selvskading og/eller selvmordsforsøk og annen selvdestruktiv atferd betegnes som kronisk suicidalitet. Dette til forskjell fra akutt suicidalitet, som er tidsavgrenset, for eksempel knyttet til en krise, depressiv episode eller psykoselidelse. Begrepet kronisk suicidalitet er assosiert med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, tidlig traumatisering og ruslidelser (1;2). Begrepet er noe omdiskutert, og skillet mellom akutt og kronisk suicidalitet er heller ikke tydelig. Skillet brukes imidlertid i retningslinjer og i forskningslitteratur.

 

Hva er årsaker til selvskading og selvmordsatferd?

Selvskading og selvmordsatferd er forsøk på å løse en vanskelig situasjon. Hva som ligger bak selvskading og selvmordsatferd, varierer. Selvskading og selvmordsatferd er ofte et uttrykk for underliggende psykiske helseproblemer. Atferden kan være del av symptombildet ved for eksempel angst, depresjon, traumelidelser, autismespekterlidelser, personlighetsforstyrrelser, ADHD, psykose, rusmisbruk og bipolaritet (3;4). Mange som skader seg selv har erfart traumer som fysiske og/eller seksuelle overgrep, psykisk mishandling eller omsorgssvikt. I en del tilfeller er denne typen belastninger fortsatt til stede i den unges liv.

Der atferden varer ved, kan den komme til å fylle mange viktige funksjoner (5). Selvskading og selvmordsatferd vil ofte begynne som en strategi for å håndtere og regulere vonde og overveldende følelser, for eksempel angst, sinne eller tristhet. Men deretter hender det at atferden generaliseres, og får flere ulike funksjoner for den unge. Selvskading og selvmordsatferd kan være en måte å kommunisere med omgivelsene på, for eksempel en måte å be om støtte eller omsorg på, eller å unngå urimelige eller uønskede krav. Motiver som å straffe seg selv eller oppnå positive følelser oppgis også. Denne funksjonelle kompleksiteten kan være noe av årsaken til at det er vanskelig å slutte med selvskading. Den unge kan kjenne seg ambivalent med tanke på å miste denne problemløsningsstrategien før alternative mestringsmåter er lært og underliggende problemer tatt tak i. 

Den vanligste metoden for selvskading er kutting med skarpe gjenstander som barberblader eller glasskår. Å brenne, skålde, slå eller stikke seg selv er andre vanlige metoder. Den som selvskader kan bruke en eller mange metoder, og den medisinske farlighetsgraden varierer fra overfladiske småskader til livstruende skader. Undersøkelser viser en sammenheng mellom selvskading og andre typer selvdestruktivitet som spiseforstyrrelser, skadelig rusmiddelbruk eller annen risikoatferd (6). Typisk debutalder er 12–15 år, men selvskading kan også oppstå senere eller tidligere (7). Vanligste selvmordsmetode hos barn og unge er henging/kvelning. Vanligste metode for selvmordsforsøk er intoksikasjon (8;9).

I enkelte ungdomsmiljøer kan man se såkalt sosial overføring eller «smitte» av selvskading og/eller selvmordsatferd, det vil si at ungdoms selvskading eller selvmordsatferd utløses eller forverres av at man ser eller hører om andres selvskading og/eller selvmordsatferd (10;11).

Hva er forekomsten av selvskading og selvmordsatferd?

I forrige tiår ble det rapportert om en økning i selvskading, men det er usikkert om dette skyldtes en reell økning, økt oppmerksomhet om fenomenet, eller mer forskning og bedre registrering (7). I en stor norsk undersøkelse av ungdom mellom 14 og 17 år publisert 2013, oppga 10 % at de hadde skadet seg selv med vilje, én eller flere ganger. Av disse hadde rundt en tredjedel av dem selvskadet, en tredjedel utført et selvmordsforsøk, og en tredjedel hadde utført både selvskading og selvmordsforsøk (12). En norsk undersøkelse av forekomst over tid, viste en økning av villet egenskade fra 4,1 % i 2002 til 16,2 % i 2018. Økning av depressive plager i ungdomsbefolkningen kunne bare delvis forklare økningen, og hvilke andre faktorer som har bidratt til økning er fortsatt uklart (13). Internasjonale tall på tvers av studier viser at 18 % av ungdom mellom 12 og 18 år oppgir én eller flere episoder med villet egenskade. I tenårene er forekomsten høyest hos jenter, men gutter skader seg også (7). Noen undersøkelser tyder på at kjønnsforskjellen er mindre enn man har trodd, og at gutter ofte skader seg på andre måter enn jenter (6). Mens jenter ofte kutter seg selv, velger gutter å slå seg selv. Dette kan gjøre det vanskeligere å oppdage gutters selvskading.

Selvmord hos barn under 10 år er et svært sjeldent fenomen. Tall fra Dødsårsaksregisteret viser at det i Norge har vært registrert tre selvmord hos barn de siste 25 årene (14). Blant 10- til 14-åringer har det de siste årene vært 1–2 selvmord i året i Norge. Forekomsten øker fra 15 års alder. De senere årene har det vært registrert fra 11 til 33 selvmord i året hos 15- til 19-åringer. Kjønnsforskjellen er ikke så stor hos de yngste barna, men øker med alderen, hvor selvmord blir vanligere hos gutter enn hos jenter.

Hvordan går det med barn og unge med selvskading og selvmordsatferd?

Problematikken kan være forbigående eller langvarig (7). Det er en utpreget tendens til at selvskading gjentas og at personen etter hvert går over til en kombinasjon av ulike selvskadingsmetoder som øker den medisinske farlighetsgraden (15). Tidligere selvskading og selvmordsatferd er en sterk prediktor for nye episoder med selvskading og selvmordsatferd (16;17). Et langvarig atferdsmønster med selvmordstanker, selvskading og/eller selvmordsforsøk og annen selvdestruktiv atferd, betegnes som kronisk suicidalitet (1;2). Dette i motsetning til akutt suicidalitet, som er tidsavgrenset, for eksempel knyttet til en krise eller depressiv episode. Det er viktig å være klar over at et mønster med kronisk suicidalitet gjerne oppstår i ungdomsårene, og at man i BUP har mulighet til å avdekke og behandle selvskading og selvmordsatferd på et tidlig stadium. 

Hvem er i risikogruppen for å ta sitt eget liv?

Årsakene til at en person tar sitt eget liv er sammensatte. Mange opplever en kombinasjon av flere forhold samtidig, som fører til en opplevelse av håpløshet, der selvmord ses som løsning. Andre kan ha akutte tilstander som fører til impulsive handlinger. 

Det er viktig å huske på at det store flertallet av barn og unge som erfarer å ha én eller flere risikofaktorer til stede i livet sitt, ikke tar sitt eget liv. Risikofaktorer for selvmordsatferd hos barn og unge er psykisk lidelse, tidligere selvskading og selvmordsforsøk, selvmordsatferd og psykopatologi i familien, dårlig kommunikasjon mellom foreldre og barn, negative livshendelser, overgrep og omsorgssvikt, og skolerelaterte faktorer som mobbing (18).

En stor norsk studie av barn i 15-årsalderen og yngre som hadde tatt sitt eget liv, viste at barna ikke skilte seg nevneverdig ut fra sine jevnaldrende. Kun 25 % hadde mottatt hjelp fra psykisk helsevern (BUP) i forkant. De hadde imidlertid noe oftere vært i en konflikt i forkant av selvmordet, en konflikt som av de voksne rundt ikke hadde blitt oppfattet som en stor ting. Dette kunne f.eks. dreie seg om å bli tatt i nasking, bli beskyldt for noe man ikke hadde gjort på skolen e.l. Barna hadde også noe oftere vist interesse for temaet selvmord, og oftere opplevd tap av én de var glad i (19). Walby og medarbeidere fant i sin registerstudie av selvmord i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling mellom 2008 og 2015 at 37,9 % av barn og unge under 18 år hadde hatt kontakt med spesialisthelsetjenesten i året før selvmordet (20).