Tilstandsgruppe: risikoatferd

Om risikoatferd

Barn og unge utøver i ulik grad risikoatferd som en naturlig del av utforsking av grenser og selvstendighet, i en selvhevdende og identitetsskapende løsrivelsesprosess fra sine omsorgspersoner

Noen ganger viser barnet risikoatferd som utløser reaksjoner i omgivelsene. Helt grunnleggende kan vi si at risikoatferd er atferd som kan ha alvorlige, varige fysiske og psykiske skader som konsekvens, for den som utøver atferden, og noen ganger også for andre.

Risikoatferd kan ha både selvforsterkende og ødeleggende konsekvenser (1). I enkelte tilfeller har den begge, som ved rus. I dette kapittelet presenterer vi risikoatferd generelt. Når det gjelder risikoatferd og tiltak spesielt knyttet til rus, henviser vi til kapittel x 

Eksempler på risikoatferd kan være mobbing (2), skolefravær, bruk av ulovlige rusmidler (3), seksuell atferd som kan gi kjønnssykdommer (4), salg eller bytte av seksuelle tjenester, vold og kriminalitet, selvskading, snusbruk (5) og selvmordsforsøk (6). Se for øvrig nærmere omtale av selvmordsatferd i Tiltakshåndboka.

Særskilt for gruppen barn og unge med ulik risikoatferd er at det verken kan eller bør gis for avgrensende definisjoner av risikoatferd. Det bør heller ikke etableres en for streng terskel for intervensjon/tiltak. Dette samsvarer ikke nødvendigvis med tiltaksapparatet, som kan ha krav om oppnåelse av et bestemt symptomtrykk for å utløse behandling og ressurser. I enkelte tilfeller medfører dette at barn og unge faller mellom kategorier som utløser ulik rett til hjelp. Det å falle mellom kategorier kan i seg selv utgjøre en risikofaktor (7). Framfor å fokusere på et enkelt fenomen eller uttrykk, er det nettopp opphopningen av potensielle livsbelastninger som kan komme til uttrykk gjennom barnets risikoatferd, som er det nødvendige å få øye på.
 

Hvordan oppleves risikoatferd?

Å lære seg å vurdere risiko er en viktig utviklingsoppgave for barnet. Å oppsøke og håndtere spenning og risiko er allmennmenneskelige fenomen, om enn med store variasjoner i hvor mye spenning og hva slags risiko man utsettes for (8). Mestring av (risikofylte) situasjoner kan gi den unge økt selvbilde, resiliens og selvregulering (9).

Risikoatferd er normbrytende – men normene er kontekstavhengige, og risikoatferd vil derfor kunne defineres ulikt av ulike personer og samfunn. Hvordan atferden defineres, vil også kunne påvirke barnets oppfattelse av seg selv: En ungdom som får vite at han eller hun bedriver selvskading, vil kunne oppleve det annerledes enn å få vite at han eller hun har utviklet en mestringsstrategi for egen smerte som ikke er hensiktsmessig på lang sikt.

Risikoatferd defineres med andre ord av hvilke typer atferd som marginaliserer barnet eller den unge i nettopp deres spesifikke livssituasjon. Barnet kan avhengig av kontekst kunne oppleve å få alt fra flere støttende relasjoner gjennom risikoatferd til å oppleve totalt utenforskap gjennom samme risikoatferd. Risikoatferd kan videre enten ekskludere barnet fra sosiale grupper, eller gi det innpass i sosiale grupper hvor nettopp risikoatferden er det som kvalifiserer vedkommende til fellesskap.

Blant de første tegnene barnet selv eller omgivelsene gjerne legger merke til, er generelle tilpasningsvansker. Vi legger kanskje merke til en form for uro rundt barnet, et strev med å passe inn, eller strategier som ikke fungerer.

Noen former for risikoatferd oppdages lettere og raskere enn andre, representert ved noe som gjøres synlig, noe som tilføres det vi vanligvis ser hos barnet. Atferd som derimot kjennetegnes av fraværet av noe vi forventer å se, kan både være vanskelig å beskrive og stiller særlige krav til den skjønnsmessige vurderings- og observasjonsevnen.

Hvordan atferden normativt forstås og omtales av voksne, må ikke få være utslagsgivende på hvorvidt vurderingen av barnets totale belastning, utløser rett til hjelp.
 

Årsaker til risikoatferd

Risikoatferd kan være et normalt uttrykk for personlige spenningssøkende egenskaper som vi bærer med oss genetisk (10). Motivasjonen til barnet eller den unge som utfører handlingen, bør bidra til om vi definerer noe som spenningssøking eller risikoatferd. Zuckerman beskriver også (11) i skalaen for spenningssøking fire bakenforliggende elementer: spenningsopplevelse, visuelt element, sosialt element og antisosialt element. Årsaker til risikoatferd kan altså være flere, og barnet må være med å definere hva som ligger bak. Det er naturlig å differensiere tilbud om hjelp avhengig av årsaken til risikoatferden. Eksempel: Dersom skolefravær bygger på en sosial årsak, vil det være naturlig å finne annen hjelp i samarbeid med barnet enn dersom fraværet bygger på antisosiale årsaker.

Årsakene til risikoatferd er mange og sammensatte. En opphopning av risikofaktorer knyttet til barnets levekår øker kanskje sjansen for risikoatferd, men er ikke avgjørende. Nærværet av beskyttende faktorer som skoleprestasjoner, nær relasjon til minst en forelder og nabolag kan spille inn (12). Risikoatferd kan oppstå som løsning på utfordrende situasjoner barnet kommer i, som utenforskap, utrygghet, hjelpeløshet, selvhat, konflikt eller gjenopplevelse av traumatiske opplevelser. Barnet gjør sitt beste ut fra sine forutsetninger for å håndtere og skape mening i sin tilværelse. Når barnet blir alene med denne oppgaven, ikke får tilstrekkelig eller tilpasset utviklingsstøtte eller blir problematisert på bakgrunn av atferd som omgivelsene definerer som risikoatferd, kan barnet framstå som med lav selvregulering og manglende sosial kompetanse, nettopp fordi andre-reguleringen har vært mangelfull. 

Barnets evne til å regulere seg selv avhenger av omgivelsenes evne til å regulere seg selv og barnet. Man må ikke gjøre barnet ansvarlig for egen selvregulering før barnet er i stand til det på egen hånd. Denne etiske holdningen og utviklingspsykologiske innsikten må gjenspeiles i måten voksne snakker til barnet på om dette.
 

Forekomst og prognose

En del risikoatferd er vanskelig å måle, og det kan derfor finnes mørketall. Årsakene til dette kan være at risikoatferden ikke fanges opp, eller at situasjonen ikke utløser rett eller plikt til tiltak. Iblant utvikler heller ikke atferden seg til å bli et alvorlig problem før vedkommende er voksen.

Likevel kan vi finne tall som kan gi en pekepinn på forekomst og prognose, basert på type risikoatferd. Det kan være kvantitative indikatorer som skolefravær (13) og frafall (14), tall fra helsevesenet (15), straffestatistikk (16), selvskadingsstatistikk (17), longitudinelle studier om hvordan det går med barna i voksen alder (18), oversikt over tiltak i barnevernet (19) m.m.

Å skulle måle prognose gjennom å se på fraværet av noe som kunne ha skjedd dersom vi ikke grep inn (risikoatferd), er utfordrende. Betydningen av å gripe inn likevel, kan være avgjørende.

Mål med tiltak mot risikoatferd er at atferden blir borte, og at årsaken til risikoatferden blir håndterbar for barnet.
 

Utfordringer

Omgivelsenes reaksjon på risikoatferd er i seg selv en risikofaktor (20). Ved å kategorisere barn og unges atferd som risikoatferd, står vi overfor dilemma knyttet til hvilken rolle omgivelsene har i den sosiale konstruksjonen av avvik, slik Madsen trekker fram (21). En utfordrende avveining kan være vurderingen om når tiden er inne for å gripe inn, basert på vår forståelse av atferden og våre antakelser om potensielle konsekvenser av den.

Det kan også oppstå uenighet mellom dem som opplever atferden som et problem, og den som utøver den. Omgivelsene kan ha en mening om at atferden er skadelig, og at den må opphøre. Barnet kan imidlertid ha en helt annen oppfatning av dette. Uavhengig av dette, må barnets mestringsforsøk anerkjennes, fordi det har faktisk løst sitt strev, om enn på en destruktiv måte. 

 

Forfattet av: Mari Olsgaard, Røde kors og Hanne Ugelstad, Street Art Oslo
Redigert av: Frida Abel, forskningskoordinator og Karianne Hammerstrøm Nilsen, redaktør Tiltakshåndboka.


 

1.         Kuvoame MBB, Dugstad H. "Eikaguttene": marginalisert etnisk minoritetsungdom i et marginalt miljø i Oslo. Oslo: Rusmiddeletaten; 2005.

2.         Bakken A. Ungdata 2019. Nasjonale resultater. Oslo: NOVA, OsloMet; 2019.

3.         Casavant MJ, Griffith JRK. Anabolic steroid use disorder (BMJ Best Practice). 2018. [oppdatert 27. januar 2018]. Tilgjengelig fra: https://bestpractice.bmj.com/topics/en-gb/987

4.         Folkehelseinstituttet. Hiv og seksuelt overførbare sykdommer. 2021. [hentet februar 2022]. Tilgjengelig fra: https://www.fhi.no/sv/smittsomme-sykdommer/seksualitet-og-helse/

5.         Lund KE, Tefre EM, Amundsen A, Nordlund S. Røyking, bruk av snus og annen risikoatferd blant studenter. Tidsskrift for den norske legeforening. 2008;128(16):1808-11.

6.         Martins SS, Tavares H, da Silva Lobo DS, Galetti AM, Gentil V. Pathological gambling, gender, and risk-taking behaviors. Addictive Behaviors. 2004;29(6):1231-5.

7.         Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten. Ungdom med uavklart tilstand: samhandling mellom kommunale tjenester og mellom kommunale tjenester og BUP. Stavanger: Ukom; 2020. Rapport 3-2020. Tilgjengelig fra: https://ukom.no/rapporter/ungdom-med-uavklart-tilstand/ungdom-med-uavklart-tilstand

8.         Brookmeyer KA, Henrich CC. Disentangling adolescent pathways of sexual risk taking. Journal of Primary Prevention. 2009;30(6):677-96.

9.         Svartdal F. Mestring  2021.[hentet 7. desember 2021]. Store norske leksikon. Tilgjengelig fra: https://snl.no/mestring

10.        Zuckerman M. Sensation seeking and risky behavior. Washington, D.C: American Psychological Association; 2007.

11.        Zuckerman M, Kolin EA, Price L, Zoob I. Development of a sensation-seeking scale Journal of Consulting Psychology. 1964;28(6):477-82.

12.        Aase H, Lønnum K, Sørlie M, Amlund Hagen K, Gustavson K, Utgarden I. Barn, unge og kriminalitet: Hvordan forhindre at barn og unge kommer inn i eller fortsetter med en kriminell løpebane? Oppsummering og vurdering av virksomme tiltak, behandling og organisering. Oslo: Folkehelseinstituttet; 2020. Tilgjengelig fra: https://www.fhi.no/contentassets/9edd82a6bff54e488870e612131bb242/barn-unge-og-kriminalitet-2020.pdf

13.        Havik T. Skolefravær: å forstå og håndtere skolefravær og skolevegring. Oslo: Gyldendal akademisk; 2018.

14.        Statistisk sentralbyrå. Gjennomføring i videregåendre opplæring. 2021. [oppdatert 14. juni 2021]. Tilgjengelig fra: https://www.ssb.no/utdanning/videregaende-utdanning/statistikk/gjennomforing-i-videregaende-opplaering

15.        Helsedirektoratet. Aktivitetsdata for psykisk helsevern for barn og unge. 2018.Oslo: Helsedirektoratet; [oppdatert 19. mars 2021]. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/aktivitetsdata-for-psykisk-helsevern-for-barn-og-unge

16.        Statistisk sentralbyrå. Straffereaksjoner. 2021. [oppdatert 23. juni 2021]. Tilgjengelig fra: https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/kriminalitet-og-rettsvesen/statistikk/straffereaksjoner

17.        Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging. Fakta om selvskading. 2020. Universitetet i Oslo; [oppdatert 27. mars 2020]. Tilgjengelig fra: https://www.med.uio.no/klinmed/forskning/sentre/nssf/kunnskapsressurser/fakta-selvmord-selvskading/selvskading/nssf_hva-er-selvskading.pdf

18.        Gaughan M. The gender structure of adolescent peer influence on drinking. Journal of Health and Social Behavior. 2006;47(1):47-61.

19.        Statistisk sentralbyrå. Barnevern. 2021. [oppdatert 2. juli 2021]. Tilgjengelig fra: https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/barne-og-familievern/statistikk/barnevern

20.        Lystad AH. Er det ART dei treng?: tiltak i skulen for å hjelpe elevar med utfordrande åtferd. Spesialpedagogikk. 2014;79(1):30-6.

21.        Madsen B, Fosland OH, Sivertsen KJ, Kvaran I. Sosialpedagogikk: integrering og inkludering i det moderne samfunnet. Oslo: Universitetsforlaget; 2006.