Tilstandsgruppe: ADHD og andre hyperkinetiske forstyrrelser

Symptomer på ADHD vil kunne variere etter alder. I diagnosemanualen DSM-5 listes det opp ni symptomer på uoppmerksomhet/konsentrasjonsvansker, og ni symptomer på hyperaktivitet/impulsivitet (1). Symptomene skal være klart avvikende i forhold til alder og utviklingsnivå, ha vart i minst seks måneder, vise seg i to eller flere settinger, og ha negativ innvirkning på sosiale, skolemessige eller yrkesmessige aktiviteter. Symptomene skal ikke kunne fanges bedre opp av en annen diagnose. For barn og ungdom til og med 16 år kreves enten seks (av ni) symptomer på oppmerksomhetssvikt, seks (av ni) symptomer på hyperaktivitet/impulsivitet, eller begge deler (1). For personer som er 17 år eller eldre er antall symptomer fem (1). I kriteriene er det også krav om at flere av symptomene skal ha vært tilstede, men tilstanden ikke nødvendigvis diagnostisert, før fylte tolv år.

Diagnosesystemet ICD-10 bruker betegnelsen F90.0 (hyperkinetisk forstyrrelse) for ADHD (3). F90.0 har de samme 18 diagnosekriteriene som DSM-5 (3). For å sette en F90.0-diagnose må det foreligge minst seks av ni symptomer på konsentrasjonsvansker, i tillegg minst tre av fem symptomer på hyperaktivitet og minst én av fire på impulsivitet. Symptomene må medføre signifikant nedsatt funksjonsnivå i flere situasjoner, for eksempel hjemme og på skolen, med start før fylte sju år.

Mange med ADHD har også andre vansker som atferdsforstyrrelse, angst, depresjon, tics, motoriske vansker og søvnforstyrrelser. Personer med ADHD kan også ha utfordringer i skolen både i form av lærevansker og i relasjoner til andre. Personer med ADHD er også i økt risiko for å utvikle rusmisbruk (2).

Hovedtyper av ADHD og andre hyperkinetiske forstyrrelser

DSM-5 deler ADHD inn i tre underkategorier :

• ADHD Kombinert type (314.01) der både symptomkriterier på oppmerksomhetssvikt og hyperaktivitet/impulsivitet er til stede
• ADHD Overveiende oppmerksomhetssvikttype (314.00) (uoffisiell betegnelse er ADD) der kriterier på oppmerksomhetssvikt er til stede, mens kriterier på hyperaktivitet/impulsivitet ikke er oppfylt.
• ADHD Overveiende hyperaktiv impulsiv type (314.01) der kriterier på hyperaktivitet/impulsivitet er oppfylt, men ikke kriterier på oppmerksomhetssvikt. Der symptomer på ADHD har vært til stede tidligere, men ikke i løpet av siste seks måneder, og der det fortsatt er nedsatt funksjon relatert til ADHD-symptomer, brukes betegnelsen «i partiell remisjon».

Alvorlighetsgraden av ADHD klassifiseres som «mild» der diagnosekriteriene er oppfylt og det er lette forstyrrelser av funksjon, «alvorlig» der barnet har mange symptomer ut over diagnostisk minimum og markert negativ innvirkning på funksjon. «Moderat» symptombyrde og funksjonspåvirkning ligger mellom mild og alvorlig (1).

Om endringer fra DSM-IV til DSM-5

Årsaker til ADHD og andre hyperkinetiske forstyrrelser

En rekke studier har vist at genetiske faktorer er en viktig årsak til ADHD. Gjennomsnittlig arvelighet er beregnet til 76% basert på tvillingstudier (5,6). Miljøfaktorer spiller også inn og er antatt å forklare mellom 12% og 40% av variansen (6). Lav fødselsvekt, mors røyking og alkoholbruk i svangerskapet, fattigdom, eksponering for bly, jernmangel og psykososiale belastninger er miljøfaktorer som er assosiert med ADHD (5). Flere av disse er også risikofaktorer når det gjelder andre utviklingsforstyrrelser og psykiske lidelser. I mange studier har man ikke kontrollert for mulig bakenforliggende genetikk, som for eksempel at det er økt sannsynlighet for at en mor med ADHD røyker i svangerskapet (7).

Forekomst og prognose ADHD og andre hyperkinetiske forstyrrelser

Beregninger av forekomst i befolkningen avhenger av hvilke kriterier man legger til grunn (ICD-10 eller DSM-5). Hvordan man skårer og vektlegger kravet om nedsatt fungering i hverdagen, spiller også inn. Tradisjonelt har langt flere gutter enn jenter blitt diagnostisert. Med økt fokus på ADHD-I har dette jevnet seg noe ut (3:1, 2:1). Det anslås at hyperkinetisk forstyrrelse har en forekomst på 1-3 % blant barn og unge, mens tallet for ADHD er rundt 5 % i barnealder og 2,5 % i voksen alder. Data fra Norsk pasientregister for barn født mellom 1999 og 2010 viste at diagnosen ADHD / hyperkinetisk forstyrrelse ble satt hos 2 % med en variasjon mellom ulike fylker fra 1,1 til 3,4 % (8). Folkehelseinstituttets rapport «ADHD i Norge» fra 2016 melder at 4,3% av gutter i alderen 6-17 år og 1,7 % av jenter er registrert med ADHD-diagnose minst én gang, og at én av tre er registrert med minst en annen psykiatrisk diagnose i tillegg (9).

Utfordringer knyttet til ADHD-diagnosen

ADHD er, som andre psykiske diagnoser, basert på rapporterte og observerte symptomer, utviklingshistorie, og utelukkelse av andre forklaringer på symptomene. Oppmerksomhetsvansker, hyperaktivitet og impulsivitet er ikke spesifikke symptomer for ADHD. For et barn med oppmerksomhetsvansker kan årsakene for eksempel være lærevansker, søvnproblemer, språkvansker, depresjon, psykiske belastninger med mer. Slike vansker utelukker imidlertid ikke at det også kan foreligge ADHD.