Her omtaler vi oppsummert forskning om indirekte sammenlikninger av behandlingsformer for barn og unge som har selvskadingsproblemer eller selvmordsatferd. Omtalen her er utfyllende i forhold til hva som rapporteres i hovedkapittelet om selvskading og selvmordsatferd. Forskning oppsummert i dette kapittelet er ikke gradert, men vi oppgir kvaliteten på hver enkelt systematisk oversikt med AMSTAR-skår.
Indirekte sammenlikninger av psykologisk behandling for barn og unge med selvskading- og selvmordsatferd
Bahji og kollegaer (1) (AMSTAR 7 av 11) har i en systematisk oversikt utført en nettverksmetaanalyse for å sammenlikne effekter av ulike former for psykoterapi for barn og unge med selvskading og selvmordsatferd. Oversikten omfatter 49 artikler med 5406 barn og unge i alderen 10 til 26 år (i de fleste tilfeller under 20 år), med ulike kliniske diagnoser som depresjon, borderline personlighetsforstyrrelser, ruslidelser, men i de fleste tilfeller hadde deltakerne en kombinasjon av flere ulike diagnoser (transdiagnostisk populasjon).
Behandlingen besto av ulike typer psykoterapi som kortvarig terapi, familieterapi eller dialektisk atferdsterapi. Storparten av tiltakene besto av individuell psykoterapi, mens enkelte tiltak var gruppebaserte. Sammenlikningsgruppene fikk enten aktiv behandling, vanlig oppfølging eller sto på venteliste. Gjennomsnittsvarighet av behandling var 3 måneder, og oppfølgingstid var fra 1 til 36 måneder.
Oversiktsforfatterne rapporterte at dialektisk atferdsterapi var forbundet med en liten reduksjon i selvskading (OR = 0,28, 95 % KI 0,12 til 0,64) og stor reduksjon i selvmordstanker (Cohens d SMD = -0,71, 95 % KI -1,19 til -0,23) ved endt behandling. I tillegg fant man også reduksjon i selvskade av eklektisk terapi (OR 0,14, 95 % KI 0,03 til 0,78) og reduksjon av selvmordstanker av familiebasert terapi (Cohens d SMD -0,65, 95 % KI -1,06 til -0,23) ved endt behandling, sammenliknet med vanlig behandling.
Ved oppfølging (median oppfølgingstid = 12 md.) var det kun mentaliseringsbasert terapi og kortvarig terapi som viste reduksjon i selvskading sammenliknet med vanlig behandling; mentaliseringsbasert terapi (OR = 0,38, 95 % KI 0,15 til 0,97) og kortvarig terapi (OR = 0,70, 95 % KI 0,50 til 0,96). I tillegg var kun mentaliseringsbasert terapi og familiebasert terapi assosiert med reduksjon i selvmordstanker (Cohens d SMD, -1,22 [95% CI, -2,18 til -0,26] for MBT og SMD -1,14 [95 %CI, -1,96 til -0,32] for familiebasert terapi) sammenliknet med vanlig behandling.
Oversiktsforfatterne konkluderer med at funnene tyder på at noen former for psykoterapi tolereres godt og har noe effekt på selvskading og selvmordsatferd, men at man ikke kan trekke sikre konklusjoner da tilliten til dokumentasjonsgrunnlaget ble vurdert som lav eller svært lav (GRADE). Mangel på kvalitetsstudier og konsistente funn gjør det vanskelig å rangere behandlingsmetoder etter deres effekt på selvskadingssymptomer og selvmordstanker.
Dokumentasjonsgrunnlaget er innhentet og kvalitetssikret av: Brynhildur Axelsdottir, seniorrådgiver, Kristine Horseng Ludvigsen, rådgiver og Ingrid Borren, forsker og assisterende redaktør Tiltakshåndboka, alle ved RBUP Øst og Sør.
(1) Bahji A, Pierce M, Wong J, Roberge JN, Ortega I, Patten S. Comparative Efficacy and Acceptability of Psychotherapies for Self-harm and Suicidal Behavior among Children and Adolescents: A Systematic Review and Network Meta-analysis. JAMA Netw Open. 2021;4 (4):(e216614).