Her omtaler vi oppsummert forskning om kognitiv atferdsterapi, som er utfyllende i forhold til hva som rapporteres i hovedkapittelet om angst. Forskning oppsummert i dette kapittelet er ikke gradert, men vi oppgir kvaliteten på hver enkelt systematisk oversikt med AMSTAR-skår.
Diagnoseovergripende (transdiagnostiske) tilnærminger adresserer de underliggende prosessene som er antatt å opprettholde psykiske lidelser, samtidig som de retter seg mot spesifikke diagnoser og problemområder. Diagnoseovergripende tilnærminger er derfor tenkt som mer hensiktsmessige enn diagnosespesifikke behandlingsformer. Av rent pragmatiske hensyn kan slike behandlingsformer også være nyttige ved behandling av pasientgrupper med ulike tilstander hvor diagnosespesifikk tilpasning ikke er mulig eller praktisk å gjennomføre. Dette kapittelet oppsummerer kunnskap om diagnoseovergripende kognitiv atferdsterapi for angstlidelser.
Effekter av diagnoseovergripende kognitiv atferdsterapi
Dokumentasjonsgrunnlaget består av 3 systematiske oversikter (1;2;3). Den danske nasjonale retningslinjen og systematiske oversikten om behandling av angst hos barn og unge utført av Sundhedsstyrelsen (1) har vurdert effekter av diagnoseovergripende kognitiv atferdsterapi sammenliknet med kognitiv atferdsterapi spesifikt rettet mot sosial angst. Oversikten er av god kvalitet (AMSTAR 10 av 11) og har identifisert 1 studie som har evaluert denne problemstillingen. Denne studien undersøkte effekter av diagnoseovergripende sammenliknet med diagnosespesifikk kognitiv atferdsterapi for ungdom mellom 13 og 16 år.
Oversiktsforfatterne konkluderte med at den diagnosespesifikke behandlingen hadde størst behandlingseffekt, men fordi dokumentasjonsgrunnlaget kun omfatter 1 studie, er tilliten til dokumentasjonsgrunnlaget svært lav. Det er derfor behov for flere studier som sammenlikner diagnoseovergripende og spesifikk psykologisk kognitiv atferdsterapi for angstlidelser.
En annen oversikt utført av Ewing og kollegaer (AMSTAR 6 av 11) (2) har sammenliknet diagnoseovergripende kognitiv atferdsterapi med ingen oppfølging eller venteliste. Oversikten omfatter 20 studier med 2099 barn og unge mellom 4 og 18 år. Forfatterne konkluderte med en 9,15 ganger større sannsynlighet for remisjon hos de som fikk transdiagnostisk kognitiv atferdsterapi, og at transdiagnostisk kognitiv atferdsterapi ser ut til å være en effektiv terapiform for barn med angstlidelser (2).
En tredje oversikt utført av Oldham-Cooper og kollegaer (AMSTAR 3 av 11) (3) så på diagnosespesifikk kognitiv atferdsterapi sammenlignet med diagnoseovergripende behandling (Coping Cat) for barn 7–17 år med henholdsvis generalisert angstlidelse, spesifikke fobier, sosial angst og separasjonsangst. Forfatterne konkluderte med at Coping Cat så ut til å være like effektiv som spesifikk kognitiv atferdsterapi for sosialangst og separasjonsangst. For spesifikke fobier så imidlertid spesifikk KAT rettet mot tilstanden ut til å fungere bedre enn Coping Cat. Dokumentasjonsgrunnlaget tillot ingen konklusjoner om hvilken behandling som fungerte best for generalisert angstlidelse.
Psykologiske prediktorer for utfall av kognitiv atferdsterapi for barn og unge med angst (og depresjon)
En systematisk oversikt av Kunas og kollegaer (4) (AMSTAR 6 av 11) ble inkludert i oppdateringen i 2022. Formålet med oversikten var å undersøke hvilke psykologiske bakgrunnsfaktorer hos pasient og familie som kan bidra til å predikere utfallet av kognitiv atferdsterapi (KAT) hos barn og unge med angst og depresjon. Hypotesen var at høyere grad av symptombelastning før behandling, mer alvorlig tilstedeværelse av både angst og depresjon og mer alvorlig psykisk sykdom hos foreldre kan bidra til å forutsi mindre vellykkede resultater av behandling med KAT.
Oversikten omfatter 73 publikasjoner på både angst og depresjon, hvorav 17 (med totalt 1833 deltakere) inngår i meta-analysene på angst. Resultatene viser at høyere grad av symptombelastning før behandling og mer alvorlig psykisk sykdom hos foreldre ga dårligere behandlingsresultater av KAT. Det er uklart om samtidig tilstedeværelse av både angst og depresjon påvirker behandlingsresultatene. Det ble gjort en rekke tilleggsanalyser for å undersøke hvilke andre faktorer som kunne påvirke behandlingsresultatene, men for angst er det bare dårlige mestringsferdigheter som predikerer dårligere behandlingsutfall.
Forfatterne konkluderer med at de forholdene ved pasientene som var relevante for behandlingsutfallet av KAT kan være viktige for å forutse hvordan det vil gå med den enkelte pasient.
Dokumentasjonsgrunnlaget er innhentet og kvalitetssikret av: Astrid Dahlgren, tidligere seksjonsleder RBUP Øst og Sør / tidligere redaktør Tiltakshåndboka, John Kjøbli, seksjonsleder RBUP Øst og Sør Ingrid Borren, forsker og assisterende redaktør for Tiltakshåndboka, Brynhildur Axelsdottir, seniorrådgiver og Ida Sund Morken, tidligere rådgiver, RBUP Øst og Sør.
(1) Sundhedsstyrelsen. National klinisk retningslinje for behandling af angst hos børn og unge. Version: 1.0. [Internett]. København: Sundhedsstyrelsen; 2016 [hentet 04.05.2018]. Tilgjengelig fra: https://www.sst.dk/da/udgivelser/2016/~/media/7637E5A2ED0746FBA1E45245F8C1E430.ashx
(2) Ewing DL, Monsen JJ, Thompson EJ, Cartwright-Hatton S, Field A. A Meta-Analysis of Transdiagnostic Cognitive Behavioural Therapy in the Treatment of Child and Young Person Anxiety Disorders. Behav and Cogn Psychother 2015;43(5):562-77.
(3) Oldham-Cooper R, Loades M. Disorder-specific versus generic cognitive-behavioral treatment of anxiety disorders in children and young people: a systematic narrative review of evidence for the effectiveness of disorder-specific CBT compared with the disorder-generic treatment, Coping Cat. J Child and Adolesc Psychiatr Nurs. 2017;30(1):6-17.
(4) Kunas SL, Lautenbacher LM, Lueken U & Hilbert K. Psychological predictors of cognitive-behavioral therapy outcomes for anxiety and depression disorders in children and adolescents: A systematic review and meta-analysis. J Aff Disord. 2021: 278: 614-626.