Her omtales oppsummert forskning om medikamentell behandling for samtidig ADHD og andre hyperkinetiske forstyrrelser og tics, som er utfyllende i forhold til hva som rapporteres i hovedkapittelet om ADHD. Forskning oppsummert i dette kapittelet er ikke gradert, men vi oppgir kvaliteten på hver enkelt systematisk oversikt med AMSTAR-skår.
Om lag halvparten av barn og unge med tics har også ADHD. Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av Pringsheim og Steeves (1) (AMSTAR 10 av 11). Bakgrunnen for oversikten var mistanken om at ADHD-medikamenter kan forverre tics. Denne systematiske oversikten er av god kvalitet og inkluderer 8 studier som sammenlikner medikamentell behandling med placebo hos barn og unge mellom 5 og 17 år. Flere av studiene er små, og de er alt i alt så forskjellige at det ikke var forsvarlig å se resultatene under ett (ved hjelp av en meta-analyse). Medikamentene som ble evaluert omfatter metylfenidat, klonidin, desipramin, deksamfetamin, guanfacin, atomoksetin og deprenyl. Oppfølgingstiden i studiene var fra 3 til 22 uker.
Denne oversikten ble oppdatert av Osland og kollegaer (2) (AMSTAR 11 av 11) og det ble søkt etter nye studier. Ingen ny forskning var kommet til i denne perioden, og konklusjonene hentet fra Pringsheim og Steeves (1) i denne omtalen er derfor uendret.
Effekter av medikamentell behandling sammenliknet med placebo
Basert på den tilgjengelige dokumentasjonen ble det konkludert med at metylfenidat, klonidin, guanfacin og desipramin reduserer tic-symptomer. For barn og unge som fikk atomoksetin var det liten eller ingen forskjell i tics sammenliknet med dem som fikk placebo. For deksamfetamin er sammenhengen med tics usikker, men det var noe høyere forekomst av tics blant dem som fikk deksamfetamin sammenliknet med placebo. Dette funnet er imidlertid gjort i kun én studie som hadde svært kort oppfølgingstid (<3 uker) og dosen som ble gitt var større enn hva som er vanlig i praksis.
Metylfenidat, klonidin, guanfacin, desipramin og atomoksetin ble alle funnet å redusere ADHD-symptomer hos barn med tics. Metylfenidat og klonidin ble funnet å ha like stor effekt, og kombinasjonsbehandling med disse legemidlene var mer effektivt enn metylfenidat og klonidin brukt hver for seg. For deprenyl var det liten eller ingen forskjell i effekt sammenliknet med placebo.
Gitt disse funnene konkluderer forfatterne med at det ser ut til å være lite hold i at ADHD-medikamenter forverrer tics generelt sett, selv om individuelle forskjeller selvsagt kan forekomme.
Dokumentasjonsgrunnlaget er innhentet og kvalitetssikret av: Astrid Dahlgren, tidligere seksjonsleder RBUP Øst og Sør / tidligere redaktør Tiltakshåndboka og Arild Bjørndal, tidligere direktør for stiftelsen som omfatter RBUP, RVTS Øst og RVTS Sør.
(1) Pringsheim T, Steeves T. Pharmacological treatment for Attention Deficit Hyperactivity Disorder (ADHD) in children with comorbid tic disorders. Cochrane Database of Systematic Reviews. 2011(4):1-65.
(2) Osland ST, Steeves TDL, PringsheimT. Pharmacological treatment for attention deficit hyperactivity disorder (ADHD) in children with comorbid tic disorders. Cochrane Database of Systematic Reviews 2018, Issue 6. Art. No.: CD007990. DOI: 10.1002/14651858.CD007990.pub3