Her omtales oppsummert forskning om medikamentell behandling for ADHD og andre hyperkinetiske forstyrrelser og samtidig gjennomgripende utviklingsforstyrrelse, som er utfyllende i forhold til hva som rapporteres i hovedkapittelet om ADHD. Forskning oppsummert i dette kapittelet er ikke gradert, men vi oppgir kvaliteten på hver enkelt systematisk oversikt med AMSTAR-skår.
Barn med gjennomgripende utviklingsforstyrrelse har også ofte ADHD-symptomer. Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra oversikten av Reichow og kollegaer (1) (AMSTAR 6 av 11). Oversikten omfatter 7 studier med 225 barn og unge med ADHD og samtidig gjennomgripende utviklingsforstyrrelse.
I studiene ble medikamentell behandling sammenliknet med placebo, og legemidlene omfattet atomoksetin, metylfenidat og klonidin. Bakgrunnen for oversikten er at tidligere utforskende studier har gitt mistanke om at ADHD-medikamenter er mindre effektive på ADHD-symptomer og gir flere bivirkninger hos barn med både ADHD-symptomer og gjennomgripende utviklingsforstyrrelse.
Effekter av medikamentell behandling sammenliknet med placebo
På grunnlag av den tilgjengelige dokumentasjonen konkluderer forfatterne at metylfenidat er et effektivt legemiddel i behandling av ADHD-symptomer hos barn med gjennomgripende utviklingsforstyrrelser, selv om effekten synes å være noe mindre enn for barn med ADHD. Barna er kun fulgt i kort tid i studiene. Om lag 15% av deltakerne opplevde bivirkninger av metylfenidat sammenliknet med placebo. Dette er på nivå med det som er rapportert for barn med ADHD uten slik utviklingsforstyrrelse. Bivirkningsfrekvensen syntes å være størst hos de yngste barna (barn i førskolealder).
Bivirkninger som ikke vanligvis blir rapportert for barn med ADHD ble identifisert i denne systematiske oversikten for barn med gjennomgripende utviklingsforstyrrelse, som sosial tilbaketrukkenhet og depresjon. Årsakene er uklare. Mulige forklaringer er at symptomene skyldes diagnostisk usikkerhet knyttet til gjennomgripende utviklingsforstyrrelser, eller at de rett og slett er en konsekvens av redusert impulsivitet.
Studiene som har evaluert effekter av klonidin og atomoksetin er få og små. Forfatterne konkluderer med at selv om nytten av disse legemidlene er sammenliknbare med effekter funnet hos barn med «ukomplisert» ADHD, er dokumentasjonsgrunnlaget for magert til å kunne trekke sikre konklusjoner.
Oppfølgingstiden i studiene var som nevnt kort (mellom 1 og 10 uker), og langtidseffekter er dermed usikre.
(1) Reichow B, Volkmar FR, Bloch MH. Systematic Review and Meta-analysis of Pharmacological Treatment of the Symptoms of Attention-Deficit/Hyperactivity Disorder in Children with Pervasive Developmental Disorders. Journal of Autism and Developmental Disorders. 2013(43):2435-41.