Behandling for unge med ADHD, med eller uten rusmisbruk

Her omtales oppsummert forskning om behandling for unge med ADHD, med eller uten rusmisbruk, som er utfyllende i forhold til hva som rapporteres i hovedkapittelet om ADHD. Forskning oppsummert i dette kapittelet er ikke gradert, men vi oppgir kvaliteten på hver enkelt systematisk oversikt med AMSTAR-skår.

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra Özgen og kollegaer (1) (AMSTAR 4 av 11) som har undersøkt effekten av behandling for unge som har ADHD og samtidig ruser seg. Å ha en ADHD-diagnose kan være en risikofaktor for å utvikle et rusmisbruk i ungdomstid eller tidlig voksenalder, og av og til ser man begge disse tilstandene hos behandlingssøkende ungdom .Dette kan komplisere diagnostisering og behandling.

Forfatterne undersøkte effekten av medisinske, psykososiale og alternative behandlinger av ADHD hos unge, med og uten et rusmisbruk. Videre undersøkte de også den langsiktige sammenhengen mellom medisinsk behandling for ADHD i barndom og utviklingen av en rusdiagnose senere. Forfatterne inkluderte 15 studier med til sammen 3133 ungdommer.

Forfatterne konkluderer med at basert på det begrensede kunnskapsgrunnlaget antydes at medisiner brukt for ADHD hos barn kan forebygge utviklingen av rusmisbruk senere, og at høydosebehandling kan være en effektiv behandling for unge med ADHD og samtidig rusmisbruk. Videre nevnes det at kognitiv atferdsterapi kan ha en liten, fordelaktig effekt hos disse ungdommene og at alternative behandlingsformer antakelig ikke er effektive.

Sundhedsstyrelsen (2) (AMSTAR 7 av 11) presenterer en gjennomgang av litteraturen som undersøkte effekt av sentralstimulerende medikamenter sammenliknet med ikke-sentralstimulerende behandling for unge med ADHD som også hadde en annen tilstand eller diagnose og samtidig aktivt rusmisbruk. De fant ingen studier som direkte sammenliknet disse tiltakene for denne populasjonen, så de utvidet søket til å omfatte sentralstimulerende og ikke-sentralstimulerende tiltak sammenliknet med placebo (ingen behandling). 2 studier med i alt 373 unge i alderen 13 til 19 år ble inkludert, der den ene undersøkte effekten av sentralstimulerende medisin (metylfenidat) mot placebo, den andre ikke-sentralstimulerende medisin (atomoksetin) mot placebo. I begge studier var typen misbruk blandet (cannabis, alkohol, kokain, opioider, beroligende og amfetamin), og i begge studier mottok deltakerne både aktiv behandling samt placebo i tillegg til kognitiv atferdsterapi og motivasjonssamtaler rettet mot å kutte rusmisbruket.

Det ble funnet en mulig forskjell av klinisk relevans ved bruk av sentralstimulerende   behandling (metylfenidat) for funksjonsnivå (vurdert av kliniker) og for misbruk (antall dager) i favør av ikke-sentralstimulerende behandling (atomoksetin), men med forbehold om svakt evidensgrunnlag. For misbruk rapportert som antall negative urinprøver så man muligens en effekt av sentralstimulerende medisin (metylfenidat), men med lav tiltro til estimatet.

Ingen av studiene rapporterte lærerrapporterte ADHD-kjernesymptomer, selvrapportert funksjonsnivå eller kriminalitet. Alt i alt så man bivirkninger ved begge preparater, men det var usikkert hva forskjellen i alvorlige bivirkninger mellom preparatene var. For ikke-alvorlige bivirkninger var det noe høyere forekomst for ikke-sentralstimulerende midler (atomoksetin). Når det gjelder fordeler i form av funksjonsnivå, effekt på kjernesymptomer og misbruk, er kunnskapsgrunnlaget usikkert på grunn av få deltakere i studiene og upresise estimater.

Dokumentasjonsgrunnlaget inkludert i 2023 er innhentet og kvalitetssikret av: Ingrid Borren, forsker RBUP Øst og Sør, Brynhildur Axelsdottir, seniorrådgiver RBUP Øst og Sør og Karianne Hammerstrøm Nilsen, redaktør Tiltakshåndboka, RBUP Øst og Sør