Tiltak: likemannstiltak

Hva er likemannstiltak?

I Norge er støtte til egenomsorg og likemannsarbeid viktige fokusområder i forebyggende arbeid men også i behandling av psykiske vansker hos barn og unge. Likemannstiltak har mange formål, kanskje viktigst er det at mange opplever det som godt og nyttig å snakke med andre som har vært i egen situasjon. 

Likemannsarbeid tar mange former og blir gjerne benyttet ved siden av annen behandling for barn og unge med ulike psykiske lidelser eller avhengighetsproblematikk. 

Forfattet av: Astrid Dahlgren, tidligere seksjonsleder RBUP Øst og Sør / tidligere redaktør Tiltakshåndboka.

Dokumentasjonsgrunnlaget for effekter av likemannstiltak består av 3 systematiske oversikter som har evaluert nettbaserte brukerstyrte tiltak, likemannsarbeid i skolen, og effekt av selvhjelpsgrupper for ungdommer med rusproblematikk (1-3). 

Nettbaserte brukerstyrte tiltak

Ali og kollegaer (1) (AMSTAR 6 av 11) oppsummerte effekter av nettbaserte brukerstyrte tiltak. Oversikten omfatter 6 studier med ungdom mellom 12 og 25 år diagnostisert med en psykisk lidelse eller rus- og annen avhengighetsproblematikk. 

Forfatterne konkluderte med at forskningen er for mangelfull til å trekke sikre konklusjoner. Dette skyldes lav kvalitet på de inkluderte studiene, få studier, samt variasjon i resultatene mellom studiene.

Likemannsarbeid i skolen

Dart og kollegaer (2) (AMSTAR 3 av 11) oppsummerte effekter av likemannsarbeid i skolesettinger («peer-management interventions»). Dette er en type tiltak som tar i bruk andre barn som veiledere og forbilder, og som gjerne forutsetter en viss opplæring av de som deltar i likemannsarbeidet. Tiltakene fokuserer ofte på sosiale ferdigheter, kommunikasjon og deltakelse i klassen, og har som hensikt å påvirke utfall som forstyrrende atferd og sosiale samspill.

Oversikten omfatter 29 studier med barn og unge med ulike utfordringer, herunder autismespekterforstyrrelse, utviklingshemning, sammensatte tilstander (å ha flere vansker på en gang, som utviklingshemning, autismespekterforstyrrelse, sensorisk hemning av ulike slag og hjerneskade), og emosjonelle og atferdsrelaterte forstyrrelser. Oversikten omfatter også studier på barn som ikke hadde noen spesiell oppfølging på skolen. 

Oversikten har store mangler når det kommer til rapportering av arbeidsmetode. Det er derfor uklart hva tiltakene inneholdt og hva de ble sammenliknet med (hva slags tiltak barna fikk når de ikke fikk selvhjelpstiltak). Forfatterne konkluderer med at selvhjelpstiltak kan føre til gunstig atferdsendring, sosiale ferdigheter og deltakelse i skolen.

Selvhjelpsgrupper for ungdommer med rusproblematikk

Oversikten av Bekkering og kollegaer (3) (AMSTAR 6 av 11) omfatter 12 studier som evaluerte effekter av 12-trinnsbaserte selvhjelpsgrupper for ungdom mellom 12 og 21 år med rus- og annen avhengighetsproblematikk. Oversiktsforfatterne har konkludert med at slike støttegrupper ser ut til å redusere rusmiddelbruk. 

Effekter av slike tiltak sammenliknet med andre aktive tiltak er imidlertid usikre, da oversikten ikke beskriver hva selvhjelpsgrupper ble sammenliknet med. Alle de inkluderte studiene var observasjonstider (”case-series”), og oversiktsforfatterne maner til forsiktighet i tolkning av resultatene. Oversikten evaluerte også mulige bivirkninger av 12-trinns selvhjelpsgrupper, men ingen av de 12 studiene målte eventuelle uønskede konsekvenser.

Dokumentasjonsgrunnlaget er innhentet og kvalitetssikret av: Tiltakshåndbokas redaksjon