Indirekte sammenlikninger av behandlingstilnærminger ved psykose hos barn og unge

Her omtaler vi oppsummert forskning om indirekte sammenlikninger av medikamentell behandling for psykose, som er utfyllende i forhold til hva som rapporteres i hovedkapittelet om psykose. Forskning oppsummert i dette kapittelet er ikke gradert, men vi oppgir kvaliteten på hver enkelt systematiske oversikt med AMSTAR-skår.

Dette kapittelet omtaler indirekte sammenlikninger av medikamentell behandling av barn og unge diagnostisert med psykose, såkalte nettverksanalyser (1). En vanlig utfordring i helseforskning er at aktive behandlinger kun blir sammenliknet med vanlig oppfølging, venteliste eller placebo. For å kunne ta informerte valg om behandling er det i mange sammenhenger behov for studier som sammenlikner aktive behandlingsformer med hverandre. I tilfeller der slike studier ikke finnes, utføres det da gjerne nettverksanalyser hvor man sammenlikner aktive behandlingsgrupper på tvers av studier. Selv om det er svakheter ved slike analyser, kan de likevel gi utfyllende kunnskap om potensielle forskjeller i behandlingseffekter mellom ulike behandlingsformer.

Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra en systematisk oversikt og nettverksanalyse av Yee og kollegaer (AMSTAR 7 av 11) inkludert ved oppdatering av kapittelet i 2022. Denne erstatter dermed tidligere dokumentasjonsgrunnlag bestående av oversikter av Krause (2018) og Arango (2020). Forfatterne har utført indirekte sammenlikninger av antipsykotika gitt til barn og unge med psykose, hvorav storparten hadde en schizofrenidiagnose.   

Oversikten omfatter 31 studier publisert opp til mai 2021 med til sammen 3574 barn og unge (39 % jenter) med en median alder på 15,3 år. Median varighet av korttidsbehandling var 6 uker (med et spenn fra 3 til 12 uker), og median varighet av langtidsbehandling var 12 måneder (med en variasjon fra 6 til 60 måneder).   

Følgende medikamenter ble vurdert: klozapin, molindon, olanzapin, risperidon, haloperidol, asenapin, aripiprazol, kvetiapin, lurasidon, paliperidon og ziprasidon.

Oversikten omfatter 15 korttidsstudier med totalt 2208 deltakere, og 10 langtidsstudier med 1366 deltakere. Medikamentenes reduksjon av psykoseskårer (PANSS og BPRS) ble rangert slik etter effektivitet for korttidsbehandling: klozapin (d = -1,35, 95 % KI -1,97 til -0,73), molindon (-1,22, 95 % KI -1,68 til -0,75), olanzapin (-1,12, 95 % KI -1,44 til -0,81), og risperidon (-0,93, 95 % KI -1,22 til -0,63). Aripiprazol, asenapin, lurasidon og kvetiapin hadde medium effekstørrelse sammenliknet med placebo, mens haloperidol, paliperidon, ziprasidon ikke skilte seg signifikant fra placebo. Klozapin (relativ risk (RR) 12,8) og haloperidol (RR 5,15) førte til mer frafall på grunn av uønskede effekter.

Resultatene for langtidsbehandling viser at kun lurasidon var mer effektivt enn placebo. Aripiprazol, asenapin, haloperidol, paliperidon, kvetiapin og ziprasidon var ikke forskjellig fra placebo. Til forskjell fra korttidsstudiene, var ingen av medikamentene i langtidsstudiene assosiert med mer frafall grunnet uønskede effekter sammenliknet med placebo. Lurasidon var også mest effektivt når medikamentene ble sammenliknet med hverandre, mens olanzapin var assosiert med mer frafall enn haloperidol. Det var få studier per medikament. Heterogeniteten og inkonsistensen mellom studiene var høy, særlig i langtidsstudiene, men var uten tegn til publikasjonsskjevheter.

Overordnet sett konkluderer forfatterne med at enkelte antipsykotika var effektive og godt tolerert i korttidsstudiene, mens resultatene i langtidsstudiene var mer begrenset. Den generelle mangelen på studier og passende kontrollgrupper indikerer at bedre designede randomiserte kontrollerte studier trengs for tilstrekkelig måling av effekt av antipsykotikabehandling hos barn og unge.

Les mer om antipsykotika her: Norsk legemiddelhåndbok