Uklassifisert terapi for spiseforstyrrelser

Kunnskapsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av Le og kollegaer (2017). Tiltakene som ble undersøkt ble gitt til unge i risiko for å utvikle spiseforstyrrelser, og hadde alle en komponent rettet mot kognitiv dissonans. Teorien bak slike forebyggingsprogrammer mot spiseforstyrrelser er at når deltakerne aktivt og offentlig tar avstand fra tynnhetsidealet i samfunnet, kan det skape en opplevelse av dissonans. Når dette skjer på en frivillig måte og krever en viss innsats, blir deltakerne motivert til å endre holdninger og atferd i retning av å motsette seg tynnhetsidealet. Slik holdningsendring antas å virke beskyttende mot utvikling av spiseforstyrrelser.

Effekten av de dissonsbaserte tiltakene ble både sammenliknet med kontrolltiltak som venteliste eller ingen behandling - men også med medieforståelsestiltak eller tiltak rettet mot sunn vekt (aktive tiltak).

Sammenliknet med ingen tiltak/venteliste er det trolig god effekt av dissonansbaserte tiltak på tynnhetsidealisering rett etter at tiltaket er avsluttet. Det er trolig noe effekt av dissonansbaserte tiltak på misnøye med egen kropp, slanking og negativ affekt ved (både rett etter behandlingen og ved senere oppfølging), spiseforstyrrelsessymptomer ved (rett etter behandlingen), og på tynnhetsidealisering (ved senere oppfølging). Dissonansbaserte tiltak har muligens liten eller ingen effekt på spiseforstyrrelsessymptomer ved senere oppfølging.

Sammenliknet med andre aktive tiltak er det trolig liten eller ingen effekt av dissonansbaserte tiltak på slanking (ved senere oppfølging), tynnhetsidealisering (rett etter behandlingen), og bulimisk atferd (både ved endt behandling og senere oppfølging). Det er muligens liten eller ingen forskjell i effekt på slanking (rett etter avsluttet behandling), tynnhetsidealisering (ved senere oppfølging), og misnøye med kropp (både ved endt behandling og senere oppfølging).