Hopp til hovedinnhold
Logo som leder til forsiden

Traumer

Denne siden ble generert 8. oktober 2025

Innhold:

Nøkkelinformasjon om Traumer

- Hva er traume?
- Utredning av traumerelaterte lidelser

Vurderinger

- Massasje
- Kognitiv atferdsterapi
- Nevrofeedback
- Leketerapi
- Akupunktur og akupressur
- Terapeutiske spill
- Psykoedukasjon
- Interpersonlig terapi
- Oppfølging av barn og unge som pårørende/etterlatte
- EMDR
- Systemisk terapi
- Yoga og tai-chi

Annet relatert innhold

- Mer om medikamentell behandling av barn og unge diagnostisert med traumerelaterte lidelser
- Primær- og sekundærforebygging av omsorgssvikt og misbruk av barn
- Nettverksmetaanalyse av psykologiske og psykososiale tiltak for barn og unge med posttraumatisk stresslidelse

Tester og kartleggingsverktøy

- ASWS Adolescent Sleep Wake Scale
- BAI Beck Anxiety Inventory
- BDI-II Beck Depression Inventory -Second Edition
- BPM Brief Problem Monitor
- BYI-II Beck Youth Inventories - Second Edition
- CAPA The Child and Adolescent Psychiatric Assessment
- CASE Child and Adolescent Self-harm in Europe
- CAT Children's Apperception Test
- CBCL Child Behavior Checklist
- CGAS Children's Global Assessment Scale
- CHQ Child Health Questionnaire
- CSHQ Children’s Sleep Habits Questionnaire
- DAWBA Development and Well-Being Assessment
- EDI Eating Disorder Inventory
- HoNOSCA Health of the Nation Outcome Scales for Children and Adolescents
- ILC The Inventory of Life Quality in children and adolescents
- K-SADS-PL Schedule for Affective Disorders and Schizophrenia for School Aged Children - Present and Lifetime version
- KATES Barn: kartlegging av traumatiske erfaringer og posttraumatiske symptomer
- KATES Omsorgsgiver: kartlegging av traumatiske erfaringer og posttraumatiske symptomer
- KIDSCREEN
- KINDL® Kinder Lebensqualität Fragebogen
- MASC Multidimensional Anxiety scale for children
- MASC-P Multidimensional Anxiety Scale for Children foreldreversjon
- MFQ Mood and Feeling Questionnaire (Humøret ditt)
- PAPA Preschool Age Psychiatric Assessment
- PAS-R Preschool Anxiety Scale-Revised
- Rorschach
- SCARED Screen for Child Anxiety Related Emotional Disorders
- SDQ-P Strengths and Difficulties Questionnaire
- SDQ-S Strengths and Difficulties Questionnaire
- SDQ-T Strengths and Difficulties Questionnaire
- TRF Teacher's Report Form
- UCLA PTSD Index for DSM-IV
- YSR Youth Self Report

Dokumentasjonsgrunnlag og referanser

Med traumer menes brå eller gjentakende belastende hendelser som kan medføre kronisk stress. Det kan dreie seg om psykisk og fysisk vold, seksuelle overgrep, omsorgssvikt, ulykker, katastrofer, krig, mobbing, sykdom og smertefulle medisinske inngrep.

Vi gjør oppmerksom på at kunnskapsgrunnlaget for tilstanden traumer avventer kvalitetskontroll.

Kunnskapsgrunnlaget ble sist oppdatert i 2021.

Hva er traume?

Med traumer menes brå eller gjentakende belastende hendelser som kan medføre kronisk stress. Det kan dreie seg om psykisk og fysisk vold, seksuelle overgrep, omsorgssvikt, ulykker, katastrofer, krig, mobbing, sykdom og smertefulle medisinske inngrep.

Kjennetegn på traume

Barn som har opplevd traumer, kriser eller katastrofer, har veiledende rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Helsedirektoratets prioriteringsveileder for psykisk helsevern for barn og unge framhever at spesialisthelsetjenesten, sammen med primærhelsetjenesten, bør være oppmerksomme overfor sårbare grupper som har økt risiko for å utvikle psykiske vansker og lidelser, og at ventetiden bør være kortere for denne gruppen.

Belastende hendelser av katastrofekarakter behøver ikke å medføre skade og bør derfor omtales som potensielt traumatiserende hendelser. Noen hendelser oppstår brått, mens andre gjentas over tid (vold, overgrep) og kan medføre kronisk stress. Det kan dreie seg om vold (psykisk og fysisk vold), seksuelle overgrep, omsorgssvikt, ulykker, katastrofer, krig, mobbing, sykdom og smertefulle medisinske inngrep. Hendelsene kan medføre sterke posttraumatiske stressreaksjoner som intens redsel, sterkt ubehag og en opplevelse av at verden er blitt utrygg og uforutsigbar. Reaksjoner kan komme raskt eller utvikle seg mer gradvis. De behøver ikke medføre langvarige plager, men kan gjøre at barnet mister ferdigheter en periode (tisser på seg om natten, sover i sengen til foreldre osv.), får somatiske plager (vondt i magen, hodet), søvnvansker, trekker seg unna, blir klengete, engstelig eller frustrert. Reaksjonene viser seg ofte i de utviklingsoppgaver barnet holder på med, og det er derfor stor variasjon i hvilke reaksjoner vi ser hos barn og unge. Traumatisering kommer til uttrykk på ulike måter avhengig av hvor barn og unge er i sin utvikling (Pynoos et al., 1999). Tidspunktet for belastninger er av betydning for hvilke utviklingsoppgaver som blir berørt, og for hvordan vi kan hjelpe barn og unge med å gjenoppta sin utvikling.

Hvorvidt barnet utvikler langvarige plager, påvirkes av alvorlighetsgrad ved hendelsen (nærhet til hendelsen, varighet, tap) hvordan barnet mestrer situasjonen (skyld/skam, grad av kontroll og mestring) og hvordan omgivelsene klarer å støtte barnet. Stabil og kjærlig omsorg er de viktigste beskyttende faktorer og kan forebygge skjevutvikling og helseplager (Kaufman et al., 2004; Rutter, 2013). Sensitive omsorgspersoner som hjelper barnet med å forstå det som har skjedd, til å tåle de emosjonelle reaksjonene og til å reetablere opplevelsen av trygghet, vil bidra til å øke sannsynligheten for at de akutte reaksjonene avtar. Noen utvikler symptomer på posttraumatisk stresslidelse med gjenopplevelser, unngåelse og en sterk opplevelse av fare. Angstplager, depresjon, atferdsproblemer, rusproblematikk, spiseforstyrrelse og ulike somatiske plager som migrene, eller andre smertetilstander er også vanlig – og kan komme sammen med PTSD (Dyb & Stensland, 2016).

Vedvarende psykososiale belastninger slik som å leve med foreldre som misbruker rusmidler, psykisk syke foreldre, uforutsigbarhet og manglende omsorg er ikke nødvendigvis enkelthendelser av katastrofekarakter, men kan innebære kronisk stress som kan forstyrre barnets utviklingsoppgaver over tid. Barnet vil i slike tilfeller også gå glipp av viktige erfaringer (neglekt) som det kan være vanskelig å ta igjen på senere tidspunkt. Kombinasjonen av høyt stress over tid og manglende reguleringsstøtte fra omsorgsgivere anses i dag som mest skadelig for barns utvikling (Nordanger & Braarud, 2014).

Oppsummert forskning antyder at symptomer som opptrer i etterkant av betydelig stress, kan ha funksjon knyttet til overlevelse og er nevrologiske tilpasninger i kroppens stressresponssystem (Teicher & Samson. 2016). Det skal lite til for å utløse «alarmresponsene», både i form av hyperaktivering (kamp, flukt, frys) og hypoaktivering (immobilisering, underkastelse, dissosiasjon) (Perry et al., 1995; Perry, 2009). Barn og unge som vokser opp med seksuelle overgrep, vold og grov omsorgssvikt, kan lære seg komplekse strategier for å overleve og for å prøve å håndtere og mestre det kaos de er omgitt av. Det kan være bevisste strategier for å komme seg ut av en vanskelig situasjon, men også automatiske og impulsive strategier. Strategiene er hjelpsomme for å håndtere overveldende følelser og redusere ubehag, men kan over tid bli destruktive, avhengighetsskapende og øke risikoen for nye negative livshendelser slik som rus, vold og selvskading. Vår utfordring som helsepersonell er å gjenkjenne barn og unges reaksjoner og forsøk på mestring.

Hva er forekomsten av barn som har vært utsatt for traume og psykososiale belastninger?

Mange barn og unge i Norge utsettes for alvorlige påkjenninger og belastninger (Mossige & Stefansen, 2007; Myhre et al., 2015; Thoresen & Hjemdal, 2014). De fleste erfarer minst én traumatisk hendelse i løpet av oppveksten, og omtrent en av fem har vært utsatt for vold, mobbing, voldtekt eller andre seksuelle overgrep i barndommen (Dyb & Stensland, 2016). Over halvparten av barn og unge utsatt for voldshendelser har opplevd flere typer vold (Thoresen & Hjemdal, 2014). Blant barn med helseplager er traumatiske hendelser enda mer vanlig (Dyb & Stensland, 2016). De mest utsatte barn har som regel mange belastninger på en gang. Jo flere belastninger, desto flere og mer alvorligere helseplager (Finkelhor et al., 2009).

Norske studier viser at omlag halvparten av henviste til BUP hadde opplevd minst én potensielt traumatiserende hendelse, og flertallet av disse hadde utviklet betydelige plager (Ormhaug et al., 2012). I en gjennomgang av saker hvor vold og overgrep i barndommen ikke ble fanget opp (Barnevoldsutvalget et al., 2017) hadde flere fått diagnoser som ADHD og autismespekterlidelser. De var altså i kontakt med helsevesenet og fikk behandling uten at alvorlig omsorgssvikt ble fanget opp. Ansatte på BUP ha kompetanse på å fange opp mulige tegn på belastninger og traumer.

Hva er prognosen for barn som har vært utsatt for traume og psykososiale belastninger?

Barn og ungdom er spesielt sårbare for effektene av traumatisering fordi de rammes i en periode hvor hele deres fysiologi er i utvikling (Warner et al., 2014). Barn er i konstant utvikling og forstyrrelser i en utviklingsoppgave vil kunne forplante seg i manglende kapasitet til å løse nye utviklingsoppgaver. Det er derfor viktig å komme tidlig inn med tiltak som kan forhindre skjevutvikling og hjelpe barnet med å gjenoppta sine utviklingsoppgaver.

Det å ha blitt utsatt for vold eller voldtekt i barndommen øker risikoen for å bli utsatt for tilsvarende hendelser senere i livet (Thoresen & Hjemdal, 2014; Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, 2019). Det er funnet en tydelig sammenheng mellom belastninger i barndommen og helseplager senere i livet. Jo flere belastninger tidlig i livet, desto flere og alvorligere helseplager (Ford et al., 2010: Felitti et al., 1998; Public Health Wales, 2014; Sroufe et al., 2010). Psykisk og fysisk vold i hjemmet, omsorgssvikt og seksuelle overgrep har vist seg å være spesielt skadelig (Thoresen & Hjemdal, 2014). Et vedvarende høyt stressnivå kan medføre nevrobiologiske tilpasninger som kan gi økt sårbarhet for en rekke helseplager, som igjen er assosiert med avbrutt skolegang, risikoatferd og forkortet levetid. Belastninger i barndom er derfor en betydelig trussel mot folkehelsen. God reguleringsstøtte og et godt omsorgsmiljø gir best beskyttelse mot å utvikle langvarige plager.

Forfattet av: Mari Bræin, spesialrådgiver, RVTS Øst.Redigert av: Ingrid Borren, assisterende redaktør Tiltakshåndboka og Astrid Dahlgren, tidligere seksjonsleder RBUP Øst og Sør / tidligere redaktør Tiltakshåndboka

Referanser

Barnevoldsutvalget, Olsen, A.-K., Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon Informasjonsforvaltning, & Barne- og likestillingsdepartementet. (2017). Konsekvenser av vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt mot barn. Kapittel 4. I Svikt og svik : gjennomgang av saker hvor barn har vært utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt : utredning fra et utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 13. november 2015 : avgitt til Barne- og likestillingsdepartementet 22. juni 2017: Vol. NOU 2017:12. Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon, Informasjonsforvaltning. https://www.regjeringen.no/contentassets/a44ef6e251cd443396588483e97402ab/no/pdfs/nou201720170012000dddpdfs.pdf

Dyb, G., & Stensland, S. Ø. (2016). Helseplager som følge av traumatiske hendelser og utvikling av posttraumatiske stressreaksjoner. I C. Øverlien, M. I. Hauge & J. H. Schultz (Red.) Barn, vold og Traumer. Møter med unge i utsatte livssituasjoner. Universitetsforlaget.

Felitti, V. J., Anda, R. F., Nordenberg, D., Williamson, D. F., Spitz, A. M., Edwards, V., Koss, M. P., & Marks, J. S. (1998). Relationship of childhood abuse and household dysfunction to many of the leading causes of death in adults. The Adverse Childhood Experiences (ACE) Study. American journal of preventive medicine14(4), 245–258. https://doi.org/10.1016/s0749-3797(98)00017-8

Finkelhor, D., Ormrod, R. K., & Turner, H. A. (2009). Lifetime assessment of poly-victimization in a national sample of children and youth. Child abuse & neglect33(7), 403–411. https://doi.org/10.1016/j.chiabu.2008.09.012

Ford, J. D., Elhai, J. D., Connor, D. F., & Frueh, B. C. (2010). Poly-victimization and risk of posttraumatic, depressive, and substance use disorders and involvement in delinquency in a national sample of adolescents. The Journal of adolescent health : official publication of the Society for Adolescent Medicine46(6), 545–552. https://doi.org/10.1016/j.jadohealth.2009.11.212

Kaufman, J., Yang, B. Z., Douglas-Palumberi, H., Houshyar, S., Lipschitz, D., Krystal, J. H., & Gelernter, J. (2004). Social supports and serotonin transporter gene moderate depression in maltreated children. Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America101(49), 17316–17321. https://doi.org/10.1073/pnas.0404376101

Mossige, S., & Stefansen, K. (2007). Vold og overgrep mot barn og unge : en selvrapporteringsstudie blant avgangselever i videregående skole (Vol. 20/2007). Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring. https://www.nb.no/items/6e952ce9d90e7780caf42b58ebdbd30a

Myhre, M., Thoresen, S., & Hjemdal, O.K. (2015) Vold og voldtekt i oppveksten. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. NKVTS-rapport. Tilgjengelig fra: https://voldsveileder.nkvts.no

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. (2019). Vold i oppveksten: varige spor? : en longitudinell undersøkelse av reviktimisering, helse, rus og sosiale relasjoner hos unge utsatt for vold i barndommen (H. F. Aakvaag & I. F. Strøm, Eds.; Vol. 1/2019). Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. https://www.nkvts.no//content/uploads/2019/03/NKVTS_Rapport_1_19_web.pdf

Nordanger, D. Ø., Braarud, H. C., & Braarud, Hanne Cecilie. (2014). Regulering som nøkkelbegrep og toleransevinduet som modell i en ny traumepsykologi. Tidsskrift for Norsk psykologforening (trykt utg.), Vol. 51, nr. 7 (2014), 531–536. https://www.psykologtidsskriftet.no/artikkel/2014as07ae-Regulering-som-nokkelbegrep-og-toleransevinduet-som-modell-i-en-ny-traumepsykologi

Ormhaug, S. M., Jensen, T. K., Hukkelberg, S. S., Egeland, K., Jensen, Tine K, Hukkelberg, Silje Sommer, & Egeland, Karina. (2012). Traumer hos barn - blir de gjemt eller glemt? : kartlegging av traumatiske erfaringer hos barn og unge henvist til BUP. Tidsskrift for Norsk psykologforening (trykt utg.), Vol. 49, nr. 3 (2012), 235–240. https://www.psykologtidsskriftet.no/artikkel/2012as03ae-Traumer-hos-barn-blir-de-gjemt-eller-glemt-Kartlegging-av-traumatiske-erfaringer-hos-barn-og-unge-henvist-til-BUP

Perry, B. D., Pollard, R. A., Blakley, T. L., Baker, W. L., & Vigilante, D. (1995). Childhood trauma, the neurobiology of adaptation, and "use-dependent" development of the brain: How "states" become "traits." Infant Mental Health Journal, 16(4), 271–291. https://doi.org/10.1002/1097-0355(199524)16:4<271::AID-IMHJ2280160404>3.0.CO;2-B

Perry, B. D. (2009). Examining Child Maltreatment Through a Neurodevelopmental Lens: Clinical Applications of the Neurosequential Model of Therapeutics. Journal of Loss and Trauma14(4), 240–255. https://doi.org/10.1080/15325020903004350

Public Health Wales. Welsh Adverse Childhood Experience Study (ACE) Study. 2014 [hentet 17.02.18]. Tilgjengelig fra: http://www2.nphs.wales.nhs.uk:8080/PRIDDocs.nsf/7c21215d6d0c613e80256f490030c05a/d488a3852491bc1d80257f370038919e/$FILE/ACE%20Report%20FINAL%20(E).pdf

Pynoos, R. S., Steinberg, A. M., & Piacentini, J. C. (1999). A developmental psychopathology model of childhood traumatic stress and intersection with anxiety disorders. Biological psychiatry46(11), 1542–1554. https://doi.org/10.1016/s0006-3223(99)00262-0

Rutter M. (2013). Annual Research Review: Resilience--clinical implications. Journal of child psychology and psychiatry, and allied disciplines54(4), 474–487. https://doi.org/10.1111/j.1469-7610.2012.02615.x

Sroufe, L. A., Coffino, B., & Carlson, E. A. (2010). Conceptualizing the Role of Early Experience: Lessons from the Minnesota Longitudinal Study. Developmental review : DR30(1), 36–51. https://doi.org/10.1016/j.dr.2009.12.002

Teicher, M. H., & Samson, J. A. (2016). Annual Research Review: Enduring neurobiological effects of childhood abuse and neglect. Journal of child psychology and psychiatry, and allied disciplines57(3), 241–266. https://doi.org/10.1111/jcpp.12507

Thoresen, S., & Hjemdal, O. K. (2014). Vold og voldtekt i Norge : en nasjonal forekomststudie av vold i et livsløpsperspektiv (Vol. 1/2014). Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. https://www.nkvts.no//content/uploads/2015/11/vold_og_voldtekt_i_norge.pdf

Warner, E., & Justice Resource Institute. (2014). SMART, sensory motor arousal regulation treatment : a manual for therapists working with children and adolescents : a “bottom up” approach to treatment of complex trauma (2. utg.). Trauma Center at Justice Resource Institute.

Utredning av traumerelaterte lidelser

Ved utredning av traumerelaterte lidelser er det viktig å kartlegge barnet for psykososiale belastninger og potensielt traumatiserende hendelser. En bred utredning er ofte nødvendig for å beskrive barnets fungering og behov slik at det gir retning for samkjørte psykiske, somatiske, pedagogiske og sosiale hjelpetiltak.

Hovedpunkter i utredning av traumerelaterte lidelser er beskrevet her. Se ellers Nasjonalt pasientforløp for psykiske lidelser hos barn og unge fra Helsedirektoratet.

For behandlere er det viktig med gode rutiner for å sikre lovpålagt bekymringsmelding og avvergeplikt dersom det er nødvendig. Parallelt med utredningen vil det kunne være nødvendig å stabilisere barnets aktuelle situasjon gjennom samarbeid med andre tjenester. Barn utsatt for gjentatte krenkelser og belastninger kan ha utviklet en generell mistillit som gjør det krevende å etablere arbeidsallianse. Avdekking av vold og seksuelle overgrep er spesielt utfordrende, og det stiller store krav til samarbeid både internt og eksternt for å finne gode måter å hjelpe barnet på.

Generelt om utredning av traume og psykososiale belastninger

Alle som starter opp behandling i BUP, bør kartlegges for psykososiale belastninger og potensielt traumatiserende hendelser. Klinikere må vurdere og undersøke om barnet er trygt nå. Fagfolk som jobber med barn og unge må ha retningslinjer/prosedyre for hva behandlerne skal gjøre dersom det avdekkes at et barn har vært utsatt for vold, overgrep eller omsorgssvikt – eller det er bekymring rundt dette. Det er viktig med gode rutiner for å sikre lovpålagt bekymringsmelding og avvergeplikt dersom det er nødvendig. Avdekking av vold og seksuelle overgrep er spesielt utfordrende, og det stiller store krav til samarbeid både internt og eksternt for å finne gode måter å hjelpe barnet på. Det kan være at omsorgssituasjonen verken er adekvat eller avklart når behandler mottar henvisningen. Det er likevel riktig å igangsette utredning og behandling så snart som mulig, da barnet har behov for helsehjelp selv i en uavklart situasjon. BUP kan fungere som en viktig drøftingspartner for barnevernet som skal ta beslutninger om omsorgssituasjonen. Det er viktig med god journalføring. BUP kan bli bedt om å skrive uttalelser og bli innkalt som vitne i rettsak. En del personer utsatt for gjentatte krenkelser og belastninger kan ha utviklet en generell mistillit som gjør det krevende å etablere arbeidsallianse. De dårligste barna/ungdommene synes ofte det er vanskelig å komme til behandling, og kan ha negative erfaringer med hjelpere og voksne generelt. Man bør også være obs på at omsorgspersonen som kommer sammen med barnet kan sitte med liknende erfaringer eller reaksjoner som barnet, og det kan ha innvirkning på utredning og behandling. Arbeidet stiller særlige krav til klinikerens sensitivitet og evne til å skape et trygt samarbeidsklima. Vær klar over at barn i alarmberedskap har redusert kapasitet til å ta imot verbal informasjon. Det å framstå som en trygg og vennlig voksen, er spesielt viktig med disse barna og deres omsorgsgivere. Fleksibilitet og samarbeid med andre tjenester er ofte avgjørende for å få til utredning/behandling i det hele tatt. For barn og unge som bor på institusjon kan arenafleksibilitet og gode samarbeidsrutiner med de ulike institusjonene være avgjørende for å gjennomføre utredning og behandling. En bred utredning er ofte nødvendig for å beskrive barnets fungering og behov slik at det gir retning for samkjørte psykiske, somatiske, pedagogiske og sosiale hjelpetiltak. Parallelt med utredningen vil det kunne være nødvendig å stabilisere barnets/ungdommens aktuelle situasjon gjennom samarbeid med andre tjenester. Selvmordsfare, rus og selvskading må kartlegges i tidlig fase for å kunne vurdere akutt fare for liv og helse.

Framgangsmåter for utredning av traume og psykososiale belastninger

Retningslinjen «Angst – kliniske retningslinjer for utredning og behandling» (utarbeidet for voksne) gir videre anbefalinger om vurdering, symptombilde og behandling av posttraumatisk stress, samt oppfølging (Statens helsetilsyn, 1999). Utvidet utredning vil mange ganger være nødvendig da symptomer kan være sammensatte og komplekse. Alle aksene skal vurderes og gir viktig informasjon til planlegging av behandlingsforløpet. Under er det tips til vurderinger i utredningsfasen.

1. Hva har barnet vært utsatt for og når i barnets utvikling? Akse V

I første fase av utredningen vil hovedfokus være å bli kjent med barnet og dets omsorgsgivere. Du må vise at du kan være til hjelp og at du har ekspertise på det som er grunnlaget for henvisningen. Det må oppleves trygt nok for barnet dersom det skal tørre å snakke om vonde og ofte tabubelagte temaer. Mange vil fortelle om vonde ting de har opplevd når de blir spurt direkte, men en del vil unngå å snakke om det av ulike årsaker som skam, lojalitet, ubehag og mistillit. Det kan være nødvendig å gjenoppta temaet når barnet er mer trygg på terapeuten. Vær oppmerksom på at det kan være vanskelig for barn å uttrykke seg verbalt, og vurder derfor hvordan barnet forholder seg til tematikken på et nonverbalt plan slik som kroppsspråk, blikk og utholdenhet. Vis at du er interessert i barnets opplevelse, men også at du respekterer behovet for ikke å fortelle. Ikke press barnet, og vær tydelig på at det er barnet som bestemmer hva han eller hun vil dele. Vær obs på barnets tilstand og stressnivå i timen. Noen barn blir overdrevent føyelige når de blir stresset, mens andre kan vise økt motstand mot samarbeid. Vær bevisst på barnets utholdenhet og hvor mye informasjon han eller hun kan ta inn. Ta pauser, og ha tilgjengelig «regulerende» hjelpemidler som kaldt vann, tegnesaker, stressballer, spill og andre ting som kan virke stressreduserende. Vær spesielt oppmerksom på ditt eget kroppsspråk og framtoning. Barn i alarmberedskap fanger lett opp usikkerhet hos voksne, noe som kan komme i veien for å bygge tillit og arbeidsallianse. Omsorgsgivers tilstedeværelse eller ikke kan muligens påvirke kartlegging av traumeerfaringer, og vær bevisst på foreldres psykiske og fysiske helse, behov og funksjon i anamnesen.

Barn som har opplevd en type krenkelse, vil ha økt sannsynlighet for å ha opplevd også andre krenkelser (Thoresen & Hjemdal, 2014; Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress., 2019). Dersom det kommer fram at barnet har vært utsatt for én type vold, bør du også forsøke å kartlegge andre typer vold (fysisk, psykisk, nettrelatert vold, omsorgssvikt, ekstrem kontroll, seksuell, æresrelatert vold, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse).

Det finnes ulike screeninginstrumenter for potensielt traumatiserende hendelser slik som KATE B og KATE F. Belastninger skal skåres på akse V (avvikende psykososiale forhold). Funksjon og symptomer vurderes i lys av disse.

En grundig anamnese gir informasjon om barnet og familiens historie. Klinikeren kan få tak i hva slags type belastninger og potensielt traumatiserende hendelser barnet har vært utsatt for og vurdere hvordan det kan det ha påvirket barnets utvikling. Klinikeren bør også vurdere om barnet mangler viktige erfaringer som kan ha gitt manglende stimulering (neglekt). Ut i fra den anamnestiske informasjonen kan klinikeren identifisere beskyttende faktorer og risikofaktorer (i barnet og omgivelsene) som har vært med på å prege barnets utvikling. Disse vurderingene kan samles i en kasusformulering som kan gi retning for behandling og ulike psykososiale tiltak.

2. Vurdering av barnets utvikling og fungering  Akse VI

Barn og unge som har vært utsatt for belastninger og traumer, kan få normale reaksjoner som oftest forsvinner når situasjonen normaliserer seg og trygghet reetableres. Reaksjonene kan gå ut over barnets fungering og påvirke utviklingen (Pynoos et al., 1999). Gjør derfor en helhetlig vurdering av barnets fungering (CGAS-skåre på akse VI). Aktuelle utredningsverktøy kan være SDQ (Strengths and Difficulties Questionnaire) og DAWBA (Development and Well-being Assessment). Vineland kan benyttes til å kartlegge hverdagslig fungering, og er spesielt nyttig ved mistanke om psykisk utviklingshemning og/eller autisme.

Vær spesielt oppmerksom på fravær av ferdigheter som normalt skulle vært utviklet. Dersom barnet ikke når viktige milepæler, kan det skape ringvirkninger for den videre utvikling. Etter å ha opplevd traumer som vold og overgrep kan barn og unge «miste» ferdigheter (f.eks. klarer ikke å spise eller begynner å tisse på seg). Konsekvensene behøver ikke være umiddelbart synlige, men kan forstyrre utviklingsoppgaver over tid. Behandlerne må følge med på barnets utvikling og vurdere i hvilken grad barnet er i stand til å gjenoppta sine utviklingsoppgaver. Ulike funksjonsområder bør vurderes; fysiologisk, emosjonell, sosial og kognitiv funksjon. Klinikeren bør prøve å finne ut om barnet har endret seg etter det som har skjedd, og om det har påvirket utviklingen. Hvordan er barnets forståelse av det som har skjedd? Hva slags mening tillegger barnet hendelsene? Er skyld og skam framtredende? Har hendelsene preget barnets selvfølelse og håp for framtiden?

Det å bli utsatt for traumer og belastninger kan gi økt risiko for helserisikoatferd og å bli utsatt for nye belastninger. Vær oppmerksom på kosthold, fysisk aktivitet, søvn og relasjonell støtte som kan være viktig for å identifisere helsefremmende tiltak.

3. Vurdering av spesiell sårbarhet – Akse II, Akse III, Akse IV

Det bør vurderes om barnet har spesiell sårbarhet som har gjort det vanskelig å tåle belastningene (språkvansker, autisme, ADHD, psykisk utviklingshemning, andre helseplager). Det kan være vanskelig å vite om barnet har en medfødt problematikk, eller om vanskene er utviklet som følge av belastninger og traumer. I mange tilfeller kan det handle om begge deler. Det å ha spesiell sårbarhet kan gi økt risiko for å bli utsatt for belastninger/traumer, og det å bli utsatt for belastninger/traumer kan medføre spesiell sårbarhet. Det vil da være behov for utvidet utredning, enten tidlig i forløpet eller senere i behandlingsforløpet dersom klinikeren mener tilstandsbildet indikerer det. Aktuelle metoder kan være observasjon, generelle evnetester, språktester, nevropsykologisk utredning og klinisk intervju. Lærevansker og språkvansker skåres på akse II, psykisk utviklingshemning på akse III og somatiske helseplager på akse IV. Informasjon fra utredningen vil kunne indikere hensiktsmessige tiltak i skole og fritid, og gi retning for valg av behandlingsform. Noen terapiformer krever en viss kapasitet til symbolisering og refleksjon. Det er derfor viktig å kjenne til barnets forutsetninger slik at vi kan tilpasse behandlingen best mulig.

4. Gjør en vurdering av barnets omsorgsmiljø, samspill og sosiale og kulturelle miljøer

Belastninger og traumer vil påvirke familien som helhet. Klinikeren bør være oppmerksom på behov hos søsken og foresatte. Behandlerne bør vurdere samspillet mellom barnet og omsorgsgiverne, og i hvilken grad belastningene har påvirket samspillet. Har belastningene medført endringer i foreldrefunksjoner (sensitivitet ovenfor barnets behov), og får barnet god reguleringsstøtte nå? Det bør også gjøres en vurdering av omsorgsgivers funksjon (rus, psykisk lidelse, sykdom, arbeidsledighet, økonomiske problemer, sosialt nettverk) og bakgrunn (tilknytningserfaringer, potensielt traumatiserende hendelser). Hvordan omsorgsgiver forholder seg til hendelsene, vil være av betydning for involvering av foresatte i behandlingen. Aktuelle metoder kan være klinisk intervju og samspillsobservasjoner. Husk at den viktigste beskyttende faktoren mot å utvikle langvarige plager etter traumer og psykososiale belastninger, er et godt omsorgsmiljø og sosial støtte. For eldre barn og ungdom vil vennskap og kjærlighetsforhold også være av stor betydning som beskyttelse. Vær obs på kulturelle og religiøse forhold. Hvilke tradisjoner har familien med å mestre belastninger ut fra sin kulturelle kontekst? Hvordan forstår familien årsaken til problemene? Hvem kan være til støtte for familien? Hvilke andre offentlige tiltak kan være hensiktsmessige for familien?

5. Diagnostisk vurdering – Akse 1

Psykososiale belastninger og potensielt traumatiserende hendelser gir økt risiko for psykiske lidelser generelt. De ulike psykiske lidelsene sier ikke noe om årsaken til plagene – og hva som kan ha medført symptomene. Hva slags symptomer barnet utvikler, påvirkes av forhold som hva de har opplevd (alvorlighetsgrad, type hendelse), individuelle reaksjoner hos barnet samt tilgang på relasjonell støtte. En bred symptomkartlegging kan gjøres med CBCL, Kiddie-SADS eller DAWBA. Velg primær diagnose ut fra hva som best beskriver barnets plager, og hvilken hjelp diagnosen gir retning for. Under beskrives ulike diagnoser som kan være spesielt aktuelle, men disse er ikke utfyllende. Alle symptomlidelser kan komme som reaksjoner på belastninger og potensielt traumatiserende hendelser. Det er i utredningen også viktig å være klar over symptomlikhet og høy grad av komorbiditet mellom traumereaksjoner og ADHD, og at man er bevisst på risikoen for å gjøre feilvurderinger (Løwgren et al., 2019).

5.1 Akutte reaksjoner på belastninger og potensielt traumatiserende hendelser kan utvikle seg til en rekke ulike symptomer på psykiske lidelser. Akutt stresslidelse F 43.0 kodes der det er sterke reaksjoner i kort tid etter hendelsen (sinne, frykt, frustrasjon, hjelpeløshet, avsky, sorg). I løpet av kort tid (maksimum 4 uker) kan reaksjonene være forsvunnet av seg selv, være pågående eller oppleves som mer intense.

5.2 Posttraumatisk stresslidelse F 43.1. Kriterium A. Det skal ha skjedd en alvorlig hendelse av katastrofekarakter innen 6 måneder. I DSM V er det spesifisert at en hendelse kan omfatte en annen nær person, barnet trenger ikke selv være utsatt for hendelsen. Kriterium B beskriver gjenopplevelser. Det handler om gjentatte og uønskede tanker, bilder og sensoriske opplevelser fra det som skjedde, som kommer tilbake i våken tilstand eller i drømmer. I DSM V framheves det at gjenopplevelser hos barn kan komme til uttrykk gjennom repeterende og endret atferd, bl.a. gjennom lek og at barnet oppfører seg som om noe farlig skal skje. Gjenopplevelse ledsages av ubehag og/eller fysiologiske reaksjoner (f.eks. vondt i magen, kvalme). Kriterium C er unngåelse, på et indre plan, ved at barnet ikke vil snakke om eller tenke på det som har skjedd, eller på et ytre plan ved unngåelse av aktiviteter eller steder som minner barnet på det som har skjedd. Kriterium D er amnesi av deler eller hele hendelsen eller hyperaktivering og innebærer ulike symptomer som søvnvansker, irritabilitet, konsentrasjonsvansker og oppfarenhet som kan indikere at barnet er i alarmberedskap.

Child and Adolescent Trauma Screen (CATS) og Impact of Event Scale (IES) kan brukes til å screene PTSD-symptomer. Når det gjelder PTSD hos førskolebarn, må en i stor grad forholde seg til foresattes rapportering og ulike opplysninger om symptomer fra de som står nær barnet (for eksempel barnehageansatte). Barnets atferd må også observeres med henblikk på tidligere nevnte symptomer.

PTSD hos barn er en lidelse med høy komorbiditet, og er ofte assosiert med angstlidelser og depressive lidelser. I tillegg er det vist at barn med PTSD har økt risiko for ulike typer atferdsvansker og rusproblemer i ungdomstiden. Dersom barnet utredes lang tid etter hendelsene, kan PTSD-symptomer være mindre tydelige, mens annen psykopatologi som depresjon og angst er mer framtredende (Dyb & Stensland, 2016). Skyld, skam, nedsatt selvbilde samt mistillit til andre og framtiden, er symptomer som kan være typiske reaksjoner på traumer og belastninger. Spørreskjema som «Hvordan har jeg tenkt og følt siden hendelsen?» (cPTSI) kan være nyttig for å undersøke hvordan barnet/ungdommen knytter mening til hendelsene.

Når det ikke er snakk om hendelser av katastrofekarakter, vil ofte Tilpasningsforstyrrelse F 43.2 være en mer riktig diagnose som beskriver generelle symptomer som reaksjon på belastningene. I mange tilfeller vil ikke barnet oppfylle kriterier for PTSD, og diagnosen F 93 Emosjonell forstyrrelse i barndommen kan være en aktuell diagnose som fanger opp uspesifikke symptomer.

Tilknytningsforstyrrelse F 94.1 kan være en aktuell diagnose dersom det er snakk om tidlige relasjonelle traumer. Småbarn som utsettes for mishandling, kan utvikle tilknytningsvansker, og tidlig mishandling har spesielt blitt knyttet til desorganisert tilknytningsforstyrrelse. Differensialdiagnostiske vurderinger kan være utfordrende f.eks. når det gjelder autismespekterforstyrrelser og tilknytningsproblematikk. Mens autisme antas å skyldes biologiske/genetiske forhold, antas tilknytningsforstyrrelser å skyldes skadelig omsorgssituasjon. Tilstandene er ulike med hensyn til årsak, behandling og prognose (Stokke, 2011). For utredning av tilknytningsforstyrrelse se eget kapittel for sped- og småbarn.

5.3 Utviklingstraumer/kompleks traumatisering.

Gjentatte belastninger kan gi sammensatte og komplekse tilstander som det kan være krevende å utrede, fordi de ikke passer inn i diagnosesystemet. Barn og unge utsatt for gjentatte krenkelser oppfyller ofte kriterier for flere psykiske lidelser, noe som kan gjøre utredningen og behandlingen krevende (Courtois, 2004; Van der Kolk, 2005). Barn og ungdom som har opplevd kronisk stress og krenkelser, kan få grunnleggende vansker med å regulere både oppmerksomhet, følelser og kroppslig aktivering. Dette kan igjen gi atferdsmessige og sosiale vansker. Nyere nevrobiologisk kunnskap peker på at symptomer som opptrer i etterkant av betydelig stress, kan ha funksjon knyttet til overlevelse (Teicher & Samson, 2016). Vær derfor nysgjerrig på hvilke overlevelsesstrategier barnet bruker som forsøk på å dekke egne behov og dempe ubehag (rus, selvskading, multimedia, dissosiasjon). Psykoedukasjon basert på denne vurderingen kan være nyttig som en del av behandlingen. Mange traumeutsatte opplever at de er ødelagt, og det kan være nyttig å vite at vanlige overlevelsesreaksjoner over tid kan utvikle seg til symptomer. Utforsk hvilke alarmreaksjoner som er mest framtredende. Alarmreaksjonene preget av aktiv mobilisering/ hyperaktivering kan vise seg som uro, opposisjon, utagering, kaos og impulsivitet, mens barn med alarmreaksjoner preget av immobilisering/hypoaktivering kan framstå som føyelige, underkastende, fjerne og trøtte. Hos barn og unge med mye belastninger og symptomtrykk ser man ofte begge alarmresponsene, både hypo- og hyperaktivering, der raske vekslinger er en del av kompleksiteten (Perry et al., 1995).

ICD-11 har innlemmet diagnosen Kompleks PTSD. I tillegg til PTSD-symptomene, beskrives affektdysregulering (både hyperaktivering og hypoaktivering), nedsatt selvbilde (skyld, skam, verdiløshet) og interpersonlige vansker (lett krenkbar, vansker med nærhet/avstand til andre). Disse symptomene skal ha en betydelig innvirkning på daglig fungering, og er ment å favne om barn/unge som fungerer dårligere enn de med diagnosen enkel PTSD. Det nasjonale kunnskapssenteret om vold og traumatisk stress (NKVTS) jobber med å tilpasse CATS til å favne kompleks PTSD. For ungdom kan spørreskjemaet The International Trauma Questionaire (ITQ) være nyttig å bruke. Skjemaet er nylig oversatt til norsk.

5.4 Dissosiasjon. Noen utvikler dissosiative reaksjoner der barnet fokuserer oppmerksomheten bort fra de vonde følelsene gjennom endring i bevissthetstilstand. Når et barn utsettes for intens smerte slik som for eksempel overgrep, kan det ubevisst lære seg å «kople» av de vonde følelsene (Anstorp & Benum, 2014). Barn og ungdom som benytter denne formen for overlevelsesstrategi, kan etterhvert plages av en uvirkelighetsfølelse og en opplevelse av å se seg selv utenifra som i en film. Noen får psykosesymptomer slik som auditive og visuelle hallusinasjoner. Det kan vise seg som dagdrømming, fantasivenner og hallusinasjoner, uvanlig glemsomhet og depersonalisering. Slike symptomer kan screenes med A-DES/C-DES (Adolescent/Children Dissociative Experience Checklist). I alvorlige tilfeller kan det utvikle seg til en dissosiativ lidelse. Dissosiasjon defineres i diagnostisk sammenheng som en forstyrrelse i de vanligvis integrerte funksjonene til bevissthet, hukommelse, identitet og persepsjon. I diagnosekriteriene for voksne deles symptomene opp i kategoriene depersonalisasjon, derealisasjon, identitetsforvirring, identitetsendring og amnesi. Barn og unge er i utvikling, og symptomene framstår gjerne på litt andre måter enn hos voksne, blant annet er depersonalisering og derealisasjon ofte mindre uttalt. Hallusinasjonsopplevelser kan forekomme der barnet for eksempel ser spøkelser, eller andre fantasivesener som samhandler med dem, og som de kan tro «tar over» egne handlinger. Noen utvikler avanserte systemer for å unngå affekt. Denne formen for dissosiasjon forekommer mest hos barn utsatt for alvorlige overgrep og mishandling. Dissosiative lidelser kan ha mange symptomer til felles med psykoselidelser, men det å ikke huske opplevelser, vedvarende identitetsveksling og en opplevelse av at kroppen forandrer seg på uforklarlig vis, ser ut til å være spesielt framtredende (Berg & Bækkelund, 2015). Det er også viktig å være klar over at gjentatte belastninger gir økt risiko for å utvikle psykoselidelser (Se feks. Bailey et al., 2018).

5.5 Psykosomatiske symptomer. Fysisk og psykisk stress kan gi somatiske plager. Barn har mindre utviklet språk og forståelse enn voksne, og det kan være vanskelig å fortelle om det de har opplevd. De vonde erfaringene kan sette seg i kroppen. Psykosomatiske symptomer omfatter somatiske symptomer hvor en ikke finner en patologisk forklaring, eller der somatiske funn ikke står i forhold til opplevde plager. Typiske psykosomatiske symptomer kan være hodepine, kvalme, magesmerter, svimmelhet, spiseforstyrrelse, enurese/encoprese, trøtthet eller utmattelse. Dette kan være reaksjoner på traumer og psykososiale belastninger. Noen barn kan ha sanseintegreringsvansker, som gjør at barnet kan være hypersensitiv eller hyposensitv for sanseinntrykk. Slike vansker kan utredes med Sensory Profile (Dunn). Det er grundig dokumentert at belastninger i barndom øker risikoen for somatisk sykdom som voksne (Ford et al., 2010; Felitti et al., 1998; Public Health Wales, 2014; Sroufe et al., 2010). Det er derfor viktig at det blir foretatt en grundig somatisk undersøkelse og barnepsykiatrisk vurdering på Akse IV.

Om diagnostisering

Kunnskap om normalutvikling, utviklingsforstyrrelser og prinsipper for psykiatrisk diagnostikk og behandling er en forutsetning for å gjøre en diagnostisk vurdering. Utredningen bør inngå i et tverrfaglig teamarbeid for å trekke inn kompetanse fra de ulike områdene som skal dekkes. Ifølge Helsedirektoratet (2015) bør diagnoser settes av psykologspesialist og/eller psykiater, på grunnlag av en tverrfaglig drøfting.

I den diagnostiske delen av utredningen skal klinikeren bruke det multiaksiale kodeverket basert på ICD-10 (Helsedirektoratet, 2015):

Akse I: Klinisk psykiatrisk syndrom

Akse II: Spesifikke utviklingsforstyrrelser

Akse III: Psykisk utviklingshemning

Akse IV: Somatiske tilstander

Akse V: Avvikende psykososiale forhold

Akse VI: Global vurdering av funksjonsnivå

Problemer hos sped- og småbarn kan beskrives ved hjelp av kodeverket Klassifisering og diagnostisering av psykisk helse og utviklingsforstyrrelser i sped- og småbarns alderen (DC: 0-3R; RBUP Øst og Sør, 2010):

Akse I Primærdiagnose

Akse II Relasjonsforstyrrelse (med fokus på kvaliteten i barnets relasjon til omsorgspersoner)

Akse III Medisinske og utviklingsrelaterte forstyrrelser og tilstander

Akse IV Psykososiale stressfaktorer

Akse V Funksjonelt emosjonelt utviklingsnivå

Forfattet av: Mari Bræin, spesialrådgiver, RVTS Øst.Redigert av: Ingrid Borren, assisterende redaktør Tiltakshåndboka og Astrid Dahlgren, tidligere seksjonsleder RBUP Øst og Sør / tidligere redaktør Tiltakshåndboka

Vi gjør oppmerksom på at deler av teksten som omhandlet nasjonale retningslinjer og pasientforløp er forkortet av redaksjonen i 2025.

Referanser:

Anstorp, T., & Benum, K. (Red.). (2014). Traumebehandling : komplekse traumelidelser og dissosiasjon. Universitetsforlaget.

Bailey, T., Alvarez-Jimenez, M., Garcia-Sanchez, A. M., Hulbert, C., Barlow, E., & Bendall, S. (2018). Childhood Trauma Is Associated With Severity of Hallucinations and Delusions in Psychotic Disorders: A Systematic Review and Meta-Analysis. Schizophrenia bulletin44(5), 1111–1122. https://doi.org/10.1093/schbul/sbx161

Berg, A. O., Bækkelund, H., & Bækkelund, Harald. (2015). Differensialdiagnostiske vurderinger ved schizofreni og komplekse dissosiative lidelser. Tidsskrift for Norsk psykologforening (trykt utg.), Vol. 52, nr. 3 (2015), 247–254.

Courtois, C. A. (2004). Complex trauma, complex reactions: Assessment and treatment. Psychotherapy: Theory, Research, Practice, Training, 41(4), 412–425. https://doi.org/10.1037/0033-3204.41.4.412

Dyb, G., & Stensland, S. Ø. (2016). Helseplager som følge av traumatiske hendelser og utvikling av posttraumatiske stressreaksjoner. I C. Øverlien, M. I. Hauge & J. H. Schultz (Red.) Barn, vold og Traumer. Møter med unge i utsatte livssituasjoner. Universitetsforlaget.

Felitti, V. J., Anda, R. F., Nordenberg, D., Williamson, D. F., Spitz, A. M., Edwards, V., Koss, M. P., & Marks, J. S. (1998). Relationship of childhood abuse and household dysfunction to many of the leading causes of death in adults. The Adverse Childhood Experiences (ACE) Study. American journal of preventive medicine14(4), 245–258. https://doi.org/10.1016/s0749-3797(98)00017-8

Ford, J. D., Elhai, J. D., Connor, D. F., & Frueh, B. C. (2010). Poly-victimization and risk of posttraumatic, depressive, and substance use disorders and involvement in delinquency in a national sample of adolescents. The Journal of adolescent health : official publication of the Society for Adolescent Medicine46(6), 545–552. https://doi.org/10.1016/j.jadohealth.2009.11.212

Helsedirektoratet. (2015). Prioriteringsveileder- psykisk helsevern for barn og unge. Hentet 16.03.2018 fra: https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/psykisk-helsevern-for-barn-og-unge

Løwgren, R. H., Evensen, K. L., & Evensen, Katrine Lien. (2019). ADHD og traumer : sammenhenger og utfordringer i klinisk praksis med barn. Tidsskrift for Norsk psykologforening (trykt utg.), Vol. 56, nr. 7 (2019), 505–513. https://www.psykologtidsskriftet.no/artikkel/2019as06ae-ADHD-og-traumer

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. (2019). Vold i oppveksten: varige spor? : en longitudinell undersøkelse av reviktimisering, helse, rus og sosiale relasjoner hos unge utsatt for vold i barndommen (H. F. Aakvaag & I. F. Strøm, Red.; Vol. 1/2019). Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. https://www.nkvts.no//content/uploads/2019/03/NKVTS_Rapport_1_19_web.pdf

Perry, B. D., Pollard, R. A., Blakley, T. L., Baker, W. L., & Vigilante, D. (1995). Childhood trauma, the neurobiology of adaptation, and "use-dependent" development of the brain: How "states" become "traits." Infant Mental Health Journal, 16(4), 271–291. https://doi.org/10.1002/1097-0355(199524)16:4<271::AID-IMHJ2280160404>3.0.CO;2-B

Public Health Wales. Welsh Adverse Childhood Experience Study (ACE) Study. 2014 [hentet 17.02.18]. Tilgjengelig fra: http://www2.nphs.wales.nhs.uk:8080/PRIDDocs.nsf/7c21215d6d0c613e80256f490030c05a/d488a3852491bc1d80257f370038919e/$FILE/ACE%20Report%20FINAL%20(E).pdf

Pynoos, R. S., Steinberg, A. M., & Piacentini, J. C. (1999). A developmental psychopathology model of childhood traumatic stress and intersection with anxiety disorders. Biological psychiatry46(11), 1542–1554. https://doi.org/10.1016/s0006-3223(99)00262-0

Sroufe, L. A., Coffino, B., & Carlson, E. A. (2010). Conceptualizing the Role of Early Experience: Lessons from the Minnesota Longitudinal Study. Developmental review : DR30(1), 36–51. https://doi.org/10.1016/j.dr.2009.12.002

Statens helsetilsyn. (1999). Angstlidelser – kliniske retningslinjer for utredning og behandling. Utredningsserien 4: 99. Hentet 05.08.2019 fra: https://www.helsetilsynet.no/globalassets/opplastinger/publikasjoner/utredningsserien/angstlidelser_utredning_behandling_ik-2694.pdf

Stokke, G. (2011). Autismespekterforstyrrelse eller tilknytningsforstyrrelse : kunnskapsstatus i forhold til likheter, komorbiditet og differensialdiagnostiske utfordringer: Vol. nr. 2, 2011. Autismeenheten, Nasjonal kompetanseenhet for autisme.

Teicher, M. H., & Samson, J. A. (2016). Annual Research Review: Enduring neurobiological effects of childhood abuse and neglect. Journal of child psychology and psychiatry, and allied disciplines57(3), 241–266. https://doi.org/10.1111/jcpp.12507

Thoresen, S., & Hjemdal, O. K. (2014). Vold og voldtekt i Norge : en nasjonal forekomststudie av vold i et livsløpsperspektiv (Vol. 1/2014). Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. https://www.nkvts.no//content/uploads/2015/11/vold_og_voldtekt_i_norge.pdf

van der Kolk, B. A. (2005). Developmental Trauma Disorder: Toward a rational diagnosis for children with complex trauma histories. Psychiatric Annals, 35(5), 401–408. https://doi.org/10.3928/00485713-20050501-06

Vurderinger

Massasje

Effekter av massasje + selvhjelp med støtte (inkludert humortiltak) for PTSD-symptomer er usikre på grunn av svært lav tillit til kunnskapsgrunnlaget. Det er trolig noe færre som faller fra i tiltaksgruppa.

Kognitiv atferdsterapi

Overordnet sett har traumefokusert kognitiv atferdsterapi (TF-CBT) trolig god effekt på PTSD-symptomer på lengre sikt og muligens god effekt på kort sikt sammenlignet med vanlig eller ingen behandling. Det er også muligens god effekt på angst- og depresjonssymptomer opp til 18 md. etter behandling, og på emosjonelle og atferdsmessige problemer opp til 3 md. For depresjonssymptomer ved 6 md. er det muligens noe effekt. Det er også muligens flere som ikke lenger møter diagnostisk kriterium ved 8-12 uker.

(https://tiltakshandboka.no/tilstander/traumer/vurderinger/kognitiv-atferdsterapi-322d)

Likedan kan standard kognitiv atferdsterapi muligens ha god effekt på PTSD-symptomer opp til 3 måneder etter behandling, og muligens god effekt på angstsymptomer på kort sikt. For angstsymptomer ved 3 måneders oppfølging og dissosiative symptomer opp til 3 md. sees muligens noe effekt.

For traumefokusert kognitiv atferdsterapi (TF-CBT) sammenliknet med psykoedukasjon sees muligens noe effekt på PTSD-symptomer på kort sikt, og muligens liten til ingen effekt opp til 6 måneders oppfølging.

Når TF-CBT sammenlignes med vanlig eller ingen behandling finner man god effekt på PTSD-symptomer ved 17 uker.

Når man sammenligner TF-CBT med psykoedukasjon og støttetiltak eller EMDR er effektene usikre grunnet svært lav tillig til kunnskapsgrunnlaget.

Nevrofeedback

Det mangler kunnskap om effekten av nevrofeedback for traumer.

Leketerapi

Det mangler kunnskap om effekten av leketerapi for traumer.

Akupunktur og akupressur

Det mangler kunnskap om effekten av akupunktur for traumer.

Terapeutiske spill

Effekter av terapeutiske spill for barn og unge med traumer er usikre da vi har svært lav tillit til kunnskapsgrunnlaget.

Psykoedukasjon

Korte psykoedukasjonelle tiltak for barn og unge med traumer kan muligens ha god effekt på PTSD-symptomer vurdert av kliniker og angstsymptomer opp til 5 md.

For korte psykoedukasjonelle, digitale tiltak for foreldre til barn med traumer er effekten usikker da vi har svært lav tillit til kunnskapsgrunnlaget.

Interpersonlig terapi

Det mangler kunnskap om effekten av interpersonlig psykoterapi for traumer.

Oppfølging av barn og unge som pårørende/etterlatte

Effekter av støtteprogrammer for barn og unge som har mistet en foreldre er usikre på grunn av svært lav tillit til kunnskapsgrunnlaget.

EMDR

Effekter av EMDR for PTSD-symptomer er usikre på grunn av svært lav tillit til kunnskapsgrunnlaget. Det er trolig høyere frafall i gruppa som fikk EMDR sammenlignet med vanlig behandling.

Systemisk terapi

Det er usikkert om multisystemisk familieterapi har effekt på PTSD-symptomer grunnet svært lav tillit til kunnskapsgrunnlaget.

Yoga og tai-chi

Det mangler kunnskap om effekten av yoga for traumer.

Annet relatert innhold til Traumer

Mer om medikamentell behandling av barn og unge diagnostisert med traumerelaterte lidelser

Her omtales oppsummert forskning om medikamentell behandling av barn og unge med traumerelaterte lidelser. Dette utfyller informasjonen som er rapportert under "Effekt av tiltak".

I Norge er det kun sertralin (et SSRI-preparat) som har godkjent indikasjon for medikamentell behandling av angstlidelser hos barn og ungdom under 18 år. Godkjent indikasjon er tvangslidelse til barn over 8 år. Rekvirerende lege er ansvarlig for å ivareta krav til faglig forsvarlighet, informasjon til barnet/ungdommen, oppfølging og overvåkning av barnet/ungdommen, og dokumentasjon av behandlingseffekt og –sikkerhet. Rutinemessig utprøvende behandling med legemidler bør fortrinnsvis gjøres i form av kliniske studier (https://helsedirektoratet.no/legemidler/rekvireringsrett-av-sentralstimulerende-legemidler).

Effekter av medikamentell behandling sammenliknet med placebo

En systematisk oversikt utført av Locher og kollegaer (2017) har evaluert effekt av medikamentell behandling (SSRI og SNRI) i behandling av PTSD hos barn og unge (AMSTAR 9 av 11). Oversikten inkluderte 1 studie med 131 deltakere med gjennomsnittsalder 10,98 år. Oversikten rapporterte også effekter for barn med depresjon, angst og tvangslidelse.

Selektive serotoninreopptakshemmere (SSRI) brukes hovedsakelig for depresjon, men også mot angstlidelser. SSRI har blitt utviklet som alternativ til trisykliske antidepressiva for å redusere bivirkningsproblematikk. SSRI er førstelinje farmasøytisk behandling mot slike lidelser, mens SNRI (serotonin-norepinefrin reopptakshemmere) anses som andre- eller tredjelinjebehandling, gitt de begrensede tilgjengelige data som støtter bruken av disse.

Oversiktsforfatterne konkluderte med at SSRI og SNRI som gruppe er mer fordelaktig enn placebo hos barn og unge, men fordelen er liten. For PTSD var effekten 0,16 (Hedges g SE 0,20, 95 % KI; -0,23 til 0,56). Alvorlige, negative hendelser (severe adverse events) er mer vanlig for begge behandlinger enn for placebo på tvers av diagnosegrupper (RR 1,07, 95 % KI 1,01 til 1,12; p = .01). Forfatterne konkluderer med at funnene viser at man må utvise forsiktighet i bruken av antidepressiva for barn og unge.

Fordi kunnskapsgrunnlaget kun omfatter én studie er tilliten til den imidlertid svært lav. Det er derfor behov for flere studier som vurderer effekt og sikkerhet av SSRI og SNRI i behandling av PTSD hos barn og unge.

Dokumentasjonsgrunnlaget er innhentet og kvalitetssikret av: Ingrid Borren, assisterende redaktør Tiltakshåndboka, RBUP, og Astrid Dahlgren, tidligere seksjonsleder RBUP Øst og Sør / tidligere redaktør Tiltakshåndboka

Vi vurderer den metodiske kvaliteten på systematiske oversikter ved hjelp av AMSTAR-sjekklisten.


Referanser:

Locher, C., Koechlin, H., Zion, S. R., Werner, C., Pine, D. S., Kirsch, I., Kessler, R. C., & Kossowsky, J. (2017). Efficacy and Safety of Selective Serotonin Reuptake Inhibitors, Serotonin-Norepinephrine Reuptake Inhibitors, and Placebo for Common Psychiatric Disorders Among Children and Adolescents: A Systematic Review and Meta-analysis. JAMA Psychiatry74(10), 1011–1020. https://doi.org/10.1001/jamapsychiatry.2017.2432

Primær- og sekundærforebygging av omsorgssvikt og misbruk av barn

Her omtales oppsummert forskning om effektive komponenter i tiltak for forebygging av misbruk av barn. Dette utfyller informasjonen som er rapportert under "Effekt av tiltak".

Omsorgssvikt og misbruk av barn er et alvorlig problem på verdensbasis, og kan føre til en rekke negative konsekvenser fysisk, psykisk og atferdsmessig for barna som rammes. Gitt de høye prevalenstallene og skadene dette medfører er effektive forebyggingstiltak essensielt. Det er en mangel på kunnskap om spesifikke komponenter som gjør intervensjoner effektive i forebygging eller reduksjon av misbruk av barn.

Dokumentasjonsgrunnlaget består av 1 systematisk oversikt utarbeidet av van der Put og kollegaer (2018) (AMSTAR 5 av 11). Formålet med oversikten var å øke kunnskap ved å oppsummere effekter av tiltak for å forebygge eller redusere misbruk av barn, og undersøke potensielle moderatorer for disse funnene.

Oversikten omfatter 130 studier med 39 044 deltakere. 352 effektstørrelser ble inkludert fra alle primærstudiene, som omfattet tiltak som hjemmebesøk, foreldretrening, familiebaserte/multisystemiske tiltak, rusforebygging, før-skoletidsintervensjoner, generelle forebyggingstiltak, krisetiltak, kognitiv atferdsterapi og kombinasjonstiltak. Studiene var publisert mellom 1977 og 2017.

Oversiktsforfatterne konkluderte med at det ble funnet en liten, men statistisk signifikant effekt av tiltak for å forebygge og redusere misbruk av barn. Kognitiv atferdsterapi, hjemmebesøk, foreldretrening, familiebaserte / multisystemiske tiltak, tiltak mot rus, og kombinasjonstiltak var alle effektive i å forebygge eller redusere misbruk av barn. For forebyggingstiltak fant man en større effekt av kortvarige intervensjoner (0–6 md.), tiltak som fokuserte på å øke selvtillit hos foreldrene og tiltak som kun ble utført av profesjonelle fagfolk. Videre økte effektene av forebyggingstiltak da oppfølgingstiden økte. For behandlende tiltak fant man større effekter for tiltak som fokuserte på å bedre foreldreferdigheter og tiltak som ga sosial og emosjonell støtte.

Effektive komponenter i foreldretreningsprogrammer for familier med omsorgssvikt, vold og overgrep

En systematisk oversikt av Gubbels og kollegaer (2019) (AMSTAR 3 av 11) belyser hvilke komponenter og teknikker i foreldretreningsprogrammer som henger sammen med programeffektivitet i tiltak for å redusere omsorgssvikt og overgrep.

Oversikten omfatter 51 ulike studier med til sammen 6670 barn og unge fra spedbarnsalder til videregående skole som var utsatt for vold, omsorgssvikt eller seksuelle overgrep.

En trenivåanalyse ble utført for å undersøke de modererende effektene av kontekstuelle faktorer (som setting, programmets formål), strukturelle elementer (som varighet av program, antall økter, intervall mellom økter), spesifikke intervensjonspraksiser (som bedring i foreldre–barn-kommunikasjon, bedre foreldreferdigheter, grensesetting, konsekvenser og positiv forsterkning), og leveranseformat (som modell–trening, rollespill, videotilbakemelding, individuell- eller gruppeterapi). Mer enn 40 programkomponenter og teknikker ble kodet. Sammenlikningsgruppene fikk vanlig eller ingen behandling. Varighet av tiltakene var fra 0 til over 24 uker, og oppfølgingstid var maksimalt i overkant av et år.

Forfatterne fant overordnet sett en liten, men statistisk signifikant effekt av slike programmer sammenliknet med effekten for familier som fikk annen eller ingen behandling (Cohens d = 0,42, 95 % KI: 0,33 til 0,50). Det ble imidlertid ikke funnet noen signifikante moderatoreffekter for kontekstuelle faktorer eller strukturelle elementer. Dette var tilfellet for storparten av de kodede programkomponentene og teknikkene, hvilket ifølge forfatterne betyr at disse generelt var like effektive. Kun få komponenter og teknikker modererte effektiviteten av programmene, men disse var negative. På bakgrunn av dette konkluderte forfatterne med at det å bedre foreldreferdigheter, problemløsningsferdigheter og stimulere barnas prososiale atferd, ikke bør være hovedfokus i foreldretreningsprogrammer som søker å redusere og forhindre misbruk av barn. Av alle de undersøkte komponentene og teknikkene var det ingen som individuelt sett bidro med bedret effektivitet i foreldretreningsprogrammer i familier med omsorgssvikt, selv om man totalt sett så en liten forbedring på de relevante utfallene.

Dokumentasjonsgrunnlaget er innhentet og kvalitetssikret av: Ingrid Borren, assisterende redaktør Tiltakshåndboka, Mari Elvsåshagen, bibliotekar, og Astrid Dahlgren, tidligere redaktør for Tiltakshåndboka. Alle ved RBUP Øst og Sør.

Vi vurderer den metodiske kvaliteten på systematiske oversikter ved hjelp av AMSTAR-sjekklisten.

Referanser:

Gubbels, J., van der Put, C. E., & Assink, M. (2019). The Effectiveness of Parent Training Programs for Child Maltreatment and Their Components: A Meta-Analysis. International journal of environmental research and public health, 16(13), 2404. https://doi.org/10.3390/ijerph16132404

van der Put, C. E., Assink, M., Gubbels, J., & Boekhout van Solinge, N. F. (2018). Identifying Effective Components of Child Maltreatment Interventions: A Meta-analysis. Clinical child and family psychology review, 21(2), 171–202. https://doi.org/10.1007/s10567-017-0250-5

Nettverksmetaanalyse av psykologiske og psykososiale tiltak for barn og unge med posttraumatisk stresslidelse

Her omtales oppsummert forskning om nettverksmetaanalyse av medikamentell behandling og annen behandling for barn og unge diagnostisert med posstraumatisk stresslidelse. Dette utfyller informasjonen som er rapportert under "Effekt av tiltak".

En vanlig utfordring i helseforskning er at aktive behandlinger kun blir sammenliknet med vanlig oppfølging, venteliste eller placebo. For å kunne gjøre informerte valg om behandling er det i mange sammenhenger behov for studier som sammenlikner aktive behandlingsformer med hverandre. I tilfeller der slike studier ikke finnes, utføres det dermed gjerne nettverksmetaanalyser (indirekte sammenlikninger) hvor man sammenlikner aktive behandlingsgrupper på tvers av studier. Selv om slike analyser har sine svakheter, kan de likevel gi utfyllende kunnskap om potensiell forskjell i behandlingseffekt mellom ulike behandlingsformer.

Indirekte sammenlikning av psykologiske og psykososiale tiltak for barn og unge med PTSD

Tidligere forskning viser at traumefokusert kognitiv atferdsterapi er effektivt med tanke på å behandle PTSD hos barn og unge, men man har mindre kjennskap til de relative styrkene ved andre psykologiske tiltak. Forfatterne ønsket derfor å undersøke effekten av flere tiltak ved å utføre en nettverksmetaanalyse.

Kunnskapsgrunnlaget baserer seg på en systematisk oversikt utført av Mavranezouli og kollegaer (2020) (AMSTAR 7 av 11). Oversikten omfatter 32 ulike sammenlikninger som omfattet 17 tiltak med til sammen 2260 deltakere i alderen 3 til 25 år. Deltakerne hadde opplevd ulike traumatiske hendelser som vold, seksuelle overgrep, naturkatastrofer, ulykker og krig, og effekten ble målt på reduksjon av posttraumatisk stress. Varighet av tiltakene er mangelfullt rapportert.

Generelt var kunnskapsgrunnlaget av lav til moderat kvalitet. Individuelle former for traumefokusert kognitiv atferdsterapi viste konsistent stor reduksjon i effekt på PTSD sammenliknet med venteliste. Rekkefølgen av tiltak etter synkende størrelse på effekt sammenliknet med venteliste, er som følger: kognitiv terapi for PTSD (SGF -2,94, 95 % KI -3,94 til -1,95), kombinert somatisk/kognitiv terapi, foreldre-barn psykoterapi, kombinert TF-CBT / foreldretrening, meditasjon, narrativ eksponering, eksponering/forlenget eksponering, leketerapi, Cohen TF-CBT / kognitiv prosesseringsterapi (CPT), EMDR, foreldretrening, TF-CBT i gruppe, støttende rådgivning, og familieterapi (SGF -0,37, 95 % KI -1,60 til 0,84). Resultatene for foreldretrening, støttende rådgivning og familieterapi var usikre. Cohen TF-CBT / CPT, TF-CBT i gruppe og støttende rådgivning hadde størst dokumentasjonsgrunnlag. Resultater for endringer i PTSD-symptomer ved oppfølging og tilbakefall ved endt behandling var usikre på grunn av manglende dokumentasjonsgrunnlag.

Forfatterne konkluderer med at traumefokusert kognitiv atferdsterapi, særlig i individuelt format, ser ut til å være mest effektivt for behandling av PTSD hos unge. EMDR er også effektivt, men i mindre grad. Støttende rådgivning ser ikke ut til å være effektivt. Resultatene antyder en stor, positiv effekt for emotional freedom technique (en variant av tankefeltterapi), foreldre–barn psykoterapi, kombinert TF-CBT/foreldretrening og meditasjon. Det trengs imidlertid mer forskning her da dokumentasjonsgrunnlaget er svært begrenset.

Dokumentasjonsgrunnlaget er innhentet og kvalitetssikret av: Ingrid Borren, assisterende redaktør Tiltakshåndboka, og Mari Elvsåshagen, bibliotekar. Begge ved RBUP Øst og Sør.

Vi vurderer den metodiske kvaliteten på systematiske oversikter ved hjelp av AMSTAR-sjekklisten.


Referanser:

Mavranezouli, I., Megnin-Viggars, O., Daly, C., Dias, S., Stockton, S., Meiser-Stedman, R., Trickey, D., & Pilling, S. (2020). Research Review: Psychological and psychosocial treatments for children and young people with post-traumatic stress disorder: a network meta-analysis. Journal of Child Psychology and Psychiatry, and Allied Disciplines61(1), 18–29. https://doi.org/10.1111/jcpp.13094

Tester og kartleggingsverktøy for Traumer

Nedenfor er en kortfattet utlisting av alle tester og kartleggingsverktøy for den aktuelle tilstanden. For mer informasjon om hver enkelt test eller kartleggingsverktøy, se: tiltakshandboka.no/verktoy

ASWS Adolescent Sleep Wake Scale

Selvutfylt spørreskjema om søvnvaner hos ungdom 12-18 år.

BAI Beck Anxiety Inventory

selvrapporteringsinstrument for angstsymptomer hos ungdom og unge voksne.

BDI-II Beck Depression Inventory -Second Edition

Selvutfylt spørreskjema om depressive symptomer hos ungdom fra 16 år og voksne.

BPM Brief Problem Monitor

Selvutfylt spørreskjema for ungdom 11-18 år (BPM-Y), foreldre- (BPM-P)/lærerutfylt (BPM-T) spørreskjema for barn og ungdom 6-18 år

BYI-II Beck Youth Inventories - Second Edition

Selvrapporteringsskala for vurdering av selvbilde samt psykisk og sosial problematikk hos barn og ungdom.

CAPA The Child and Adolescent Psychiatric Assessment

Strukturert intervju med barn og ungdom 9-18 år.

CASE Child and Adolescent Self-harm in Europe

CAT Children's Apperception Test

Projektiv bildetematisk personlighetstest for vurdering av personlighetstrekk, innstillinger og motivasjoner hos barn 3-10 år.

CBCL Child Behavior Checklist

CBCL skal besvares av omsorgspersonene til barn i alderen 1½-5, 6-18 år for å kartlegge kompetanse- og problemområder.

CGAS Children's Global Assessment Scale

CGAS er et verktøy for funksjonskartlegging i psykisk helsevern for barn og unge.

CHQ Child Health Questionnaire

Spørreskjemaer som er utformet for å vurdere livskvalitet relatert til helse hos spedbarn, småbarn og ungdom i alderen 5 til 18 år. Verktøyene i CHQ-serien er tilgjengelige som pasientrapporterte utfall (PROs) som fylles ut av barn, eller som observerte utfall (ObsROs) som fylles ut av foreldre.

CSHQ Children’s Sleep Habits Questionnaire

Foreldreutfylt spørreskjema om søvnvaner hos barn 4-10 år.

DAWBA Development and Well-Being Assessment

DAWBA er et diagnostisk verktøy utviklet for å fange opp vanlige barne- og ungdomsdiagnoser.

EDI Eating Disorder Inventory

EDI er et selvrapporteringsinstrument for ungdom fra 13 år til voksen alder, som måler symptomer og psykologiske trekk som er relatert til spiseforstyrrelser.

HoNOSCA Health of the Nation Outcome Scales for Children and Adolescents

Klinikerutfylt skåringsskjema for barn og ungdom 3-18 år.

ILC The Inventory of Life Quality in children and adolescents

Spørreskjema som måler helserelatert livskvalitet hos barn og unge 6-18 år med psykiske og somatiske lidelser.

K-SADS-PL Schedule for Affective Disorders and Schizophrenia for School Aged Children - Present and Lifetime version

K-SADS_PL er et semi-strukturert diagnostisk intervju for å evaluere nåværende og tidligere episoder av psykopatologi hos barn og ungdom.

KATES Barn: kartlegging av traumatiske erfaringer og posttraumatiske symptomer

Screeninginstrument for barn i alderen 7–17 år som gir foreløpig informasjon om mulig posttraumatisk stress.

KATES Omsorgsgiver: kartlegging av traumatiske erfaringer og posttraumatiske symptomer

Kartlegging av traumeerfaringer og symptomer (KATES Omsorgsgiver) er et screeninginstrument som kan gi foreløpig prognostisk informasjon om mulig posttraumatisk stress hos barn og unge i alderen 3–17 år.

KIDSCREEN

Spørreskjema som måler helserelatert livskvalitet hos barn og ungdom 8-18 år.

KINDL® Kinder Lebensqualität Fragebogen

Kinder Lebensqualität Fragebogen (KINDL®) er et spørreskjema som måler livskvalitet hos barn og unge (3–17 år).

MASC Multidimensional Anxiety scale for children

Selv-/foreldreutfylt spørreskjema om angstsymptomer hos barn og ungdom 8-19 år.

MASC-P Multidimensional Anxiety Scale for Children foreldreversjon

MFQ Mood and Feeling Questionnaire (Humøret ditt)

Selvutfylt spørreskjema om depressive symptomer hos barn og ungdom 8-18 år.

PAPA Preschool Age Psychiatric Assessment

Strukturert intervju med barn 2-5 år.

PAS-R Preschool Anxiety Scale-Revised

Foreldreutfylt spørreskjema om angstsymptomer hos barn i førskolealder.

Rorschach

Projektiv personlighetstest for barn fra 5 år og voksne. Gir et bilde av et individs subjektive opplevelsesverden og de problemløsningsstrategier som brukes.

SDQ-P Strengths and Difficulties Questionnaire

Foreldreversjonen (SDQ-P) er et skjema som skal fylles ut av foreldre for å kartlegge psykiske helse, vennerelasjoner og prososial atferd hos barn i alderen 4-17 år.

SDQ-S Strengths and Difficulties Questionnaire

Selvutfylt spørreskjema for ungdom 11-17 år som skal kartlegge psykisk helse, vennerelasjoner og prososial atferd. Det finnes også versjon for foreldrerapportering (SDQ-P) og lærerrapportering (SDQ-T).

SDQ-T Strengths and Difficulties Questionnaire

Lærerversjonen (SDQ-T) er et skjema som skal fylles ut av lærere for å kartlegge psykiske helse, vennerelasjoner og prososial atferd hos barn i alderen 4-17 år.

TRF Teacher's Report Form

TRF besvares av lærere for å kartlegge faglig fungering, tilpasning og problemområder hos barn og ungdom i skolealder.

UCLA PTSD Index for DSM-IV

Semistrukturert intervju med barn og ungdom og deres foreldre, for diagnostisering av PTSD.

YSR Youth Self Report

Selvutfylt spørreskjema for ungdom 11-18 år og måler kompetanse, adaptiv fungering og atferdsmessige vanskeområder.

Dokumentasjonsgrunnlag og referanser:

Bergman, A. S. Axberg, U. Hanson, E. (2017). When a parent dies - a systematic review of the effects of support programs for parentally bereaved children and their caregivers. . 10.1186/s12904-017-0223-y

NICE, National Institute for Health and Care Excellence (2018). Post-traumatic stress disorder. A: Evidence reviews for psychological, psychosocial and other non-pharmacological interventions for the prevention of PTSD in children (NG116). .