Spiseforstyrrelser

Hva er spiseforstyrrelser?

Spiseforstyrrelse er en samlebetegnelse for en gruppe lidelser med symptomer som handler om forholdet til mat, kropp og vekt. Lidelsene har som fellestrekk at forholdet til mat og næringsinntak er forstyrret og en unormal spiseatferd skaper vansker for daglig fungering.

Spiseforstyrrelse er en samlebetegnelse for en gruppe lidelser med symptomer som handler om forholdet til mat, kropp og vekt (Helsedirektoratet, 2017a). Lidelsene har som fellestrekk at forholdet til mat og næringsinntak er forstyrret og at en unormal spiseatferd skaper vansker for daglig fungering (Rø et al., 2020). Alvorlighet i lidelsene varierer, fra milde og mer forbigående symptomer, til omfattende og alvorlige psykologiske og somatiske symptomer med stor risiko for død eller et langvarig kronisk sykdomsforløp.

De to mest vanlige spiseforstyrrelsene er anorexia nervosa og bulimia nervosa. Anoreksi er kjennetegnet ved et utilstrekkelig og restriktivt matinntak, lav vekt (selvframkalt vekttap og undervekt), samt forstyrret kroppsoppfatning. Ved bulimi forekommer ofte underspisingsepisoder i kombinasjon med overspising og selvframkalt oppkast. Barn og unge med bulimi kan i større grad være normalvektige (til forskjell fra de med anoreksi), og denne spiseforstyrrelsen kan oftere forbli uoppdaget dersom barnet eller ungdommen selv ikke søker hjelp.

Hvordan oppleves en spiseforstyrrelse?

Hos noen kan en spiseforstyrrelse starte med en slankekur, et ønske om å gå ned i vekt. Hos andre kan det være flere ulike aspekter av livet som oppleves som vanskelige, og hvor barnet/ungdommen endrer eget næringsinntak, mer eller mindre bevisst, som en måte å ha, eller ta, kontroll på vanskelige følelser eller opplevelser (Øverås, 2018). For de som utvikler en spiseforstyrrelse, vil oppmerksomheten i stor grad kretse rundt kropp, vekt og hva de bør eller ikke bør spise, på en slik måte at det etter hvert preger hverdagen fullstendig. Opplevelse av egenverdi knyttes til egen kropps utseende, vekttall og matinntak. Det som begynte som et forsøk på å kontrollere emosjonelt ubehag via endring av egen kropp, fører til slutt til at de mister kontroll over seg selv og egen hverdag (Rø et al., 2020; Øverås, 2018; Olkowska, 2006).

Årsaker til spiseforstyrrelser

Som ved mange andre psykiske lidelser, er årsaker til at noen utvikler en spiseforstyrrelse sammensatt. Hos de aller fleste er det flere forhold som bidrar inn i sykdomsutviklingen («bio-psyko-sosial sykdomsforståelse») (BMJ Best Practice, 2018a; 2021a). For at spiseforstyrrelser skal utvikle seg til en varig lidelse, vil det hos den enkelte ungdommen oftest være til stede både noen sårbarhetsfaktorer (predisponerende faktorer), noen faktorer av en mer sykdomsutløsende karakter samt noen opprettholdende (vedlikeholdende) faktorer. Ved tilstedeværelse av flere av disse faktorene vil det være vanskeligere å bli frisk fra spiseforstyrrelsen. De fleste barn/unge vil også ha beskyttende faktorer som kan bidra til å redusere risiko for sykdomsutvikling eller styrke mulighet for tilfriskning (Helsedirektoratet, 2017a). Trygge relasjoner i familien, sosialt nettverk og tilgang på støtte ved behov er eksempler på generelle beskyttende faktorer. Personlighetstrekk hos barnet/ungdommen som gjør det mottakelig for hjelp og støtte fra andre, kan også ha beskyttende betydning (Helsedirektoratet, 2017a). Et familiemiljø preget av regelmessige familiemåltider og lite fokus på kropp og vekt, kan virke spesifikt beskyttende mot forstyrret spising og usunt kroppsfokus (Langdon-Daly & Serpell, 2017; Skeer & Ballard, 2013).

Forskning tyder på at ulike genetiske faktorer kan gjøre barn og unge disponert for utvikling av en spiseforstyrrelse (familiær disposisjon, endringer i hjernens signalsystemer, kjønn (kvinner>menn) (BMJ Best Practice, 2018a; Helsedirektoratet, 2017b). Underliggende nevropsykiatriske vansker som for eksempel autismespekterforstyrrelser, affektive vansker (f.eks. angst) eller kognitive vansker kan gjøre ungdommer mer utsatt for å utvikle en spiseforstyrrelse.

Puberteten er en ekstra sårbar fase for utvikling av spiseforstyrrelse. Dette kan tilskrives de hormonelle og biologiske endringer som inntrer, ofte i sammenheng med psykologiske og sosiale forhold (skolebytte, mobbing/utestenging, kommentarer på egen kropp, utfordringer i sosialt og/eller familiært samspill) som kan være utløsende for en sykdomsutvikling.

Perfeksjonistisk og rigid personlighetsstruktur, ofte i kombinasjon med lav selvfølelse og misnøye med egen kropp, sees hyppigere hos de som utvikler spiseforstyrrelser enn hos friske personer (Helsedirektoratet, 2017b).

Det må også bemerkes at ungdom i dag vokser opp i et samfunn hvor den sosiale kulturen har et stort kroppsfokus (Joel Yager, 2021). Både i allmenne og ikke minst i sosiale medier framheves ofte et kroppsideal hvor det å være tynn er nært assosiert med en antakelse om det å være sunn og sosialt vellykket.

Undervekt og underernæring er en viktig opprettholdende faktor til en spiseforstyrrelse. Lav vekt og underernæring fører til fysiologiske, psykiske og kognitive forstyrrelser som i seg selv forsterker spiseforstyrret atferd. Kognitive og emosjonelle faktorer som for eksempel tristhet, sosial tilbaketrekning, tvangspreget atferd, økende opptatthet av matregler og -ritualer samt ytterligere restriktivt inntak kan forsterkes som følge av undervekt og underernæringstilstanden, og derigjennom bidra til å opprettholde sykdommen (Helsedirektoratet, 2017b).

Forekomst av og prognose for spiseforstyrrelser

Helsedirektoratet angir en forekomst av anoreksi på ca. 0,5 %, for bulimi 1–2 % og for overspisingslidelser til ca. 2–3 % (2017a). Dette samsvarer med internasjonale tall som antyder en livstidsprevalens for anoreksi på 0,9 % for kvinner og 0,3 % for menn (BMJ Best Practice, 2018c) og 1,0 % for bulimi (begge kjønn) (Joel Yager, 2021). Når det gjelder barn og unge med bulimi og ulike typer overspisingslidelser, er det grunn til å tro at mange forblir uoppdaget og ikke får eller søker hjelp for sin lidelse (Helsedirektoratet, 2017a; Joel Yager, 2021).

Spiseforstyrrelser debuterer hyppigst tidlig i tenårene. Tidligere har det vært anslått at ca. 1,5 % av barn og unge som behandles i BUP (barne– og ungdomspsykiatrisk spesialisthelsetjeneste) har en spiseforstyrrelse (Halvorsen & Bergwitz, 2019). Det kan synes som om antallet unge med anoreksi er økende. En norsk studie, publisert i 2018, undersøkte endring i årlig insidens (nye tilfeller) av anoreksi i perioden 2010–2016 (Reas & Rø, 2018). For populasjonen som helhet (10–49 år) var det ingen signifikant endring, men det ble funnet en økning i insidens blant den yngste aldersgruppen (10–14 år). Studien bekreftet også en kjent kjønnsforskjell: Den store majoriteten av de som utvikler og får diagnostisert en spiseforstyrrelse er jenter og kvinner (BMJ Best Practice, 2018c). Kun 5 % av nye tilfeller var gutter/menn, og forekomsten var stabil over tid (Reas & Rø, 2018).

Når det gjelder prognose, viser en rekke studier at ca. 50 % av alle pasienter som utvikler en spiseforstyrrelse, blir friske, 30 % blir betydelig bedre, mens ca. 20 % utvikler et langvarig sykdomsforløp. (Rø et al., 2020, S. 43-52.; Rø et al., 2020, S. 318-322) Det er noe bedre prognose ved bulimi sett opp mot anoreksi (BMJ Best Practice, 2021b).

Sannsynlighet for tilfriskning er større hvis sykdommen oppdages og behandles på et tidlig stadium (BMJ Best Practice, 2018b). Yngre mennesker har bedre prognose enn eldre. Oppfølgingsstudier antyder at ca. 75 % av ungdom med spiseforstyrrelse oppnår tilfriskning (BMJ Best Practice, 2018b; 2021b), men dette forutsetter ofte lang behandlingstid (3–5 år).

Spiseforstyrrelser, og i særdeleshet anoreksi, er en sykdom med høy dødelighet (Arcelus et al., 2011). Risiko for tidlig død er høyere hos personer med anoreksi sammenliknet med jevnaldrende og sammenliknet med dødelighet ved andre psykiske sykdommer. Dødsfall skyldes i hovedsak somatiske komplikasjoner eller selvmord (BMJ Best Practice, 2018b).

Forfattet av: Dorthe Fuglenes, overlege, Seksjon for akutt og spiseforstyrrelser, Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (BUPA), Klinikk for psykisk helse og rus, Vestre Viken HF.

Redigert av: Ingrid Borren, assisterende redaktør, RBUP Øst og Sør og Astrid Dahlgren, tidligere seksjonsleder, RBUP Øst og Sør / tidligere redaktør Tiltakshåndboka

Referanser

Arcelus, J., Mitchell, A. J., Wales, J., & Nielsen, S. (2011). Mortality rates in patients with anorexia nervosa and other eating disorders. A meta-analysis of 36 studies. Archives of general psychiatry, 68(7), 724–731. https://doi.org/10.1001/archgenpsychiatry.2011.74

BMJ Best Practice. (2018a). Eating disorders, Anorexia, Aetiology. Hentet 06.08.21 fra: https://bestpractice.bmj.com/topics/en-gb/440/aetiology

BMJ Best Practice. (2018b). Eating disorders, Anorexia, Prognosis. Hentet 06.08.21 fra: https://bestpractice.bmj.com/topics/en-gb/440/prognosis

BMJ Best Practice. (2018c). Eating disorders, Anorexia Nervosa Epidemiology. Hentet 06.08.21 fra: https://bestpractice.bmj.com/topics/en-gb/440/epidemiology

BMJ Best Practice. (2021a). Eating Disorders, Bulimia, Aetiology. Hentet 06.08.21 fra: https://bestpractice.bmj.com/topics/en-gb/441/aetiology

BMJ Best Practice. (2021b). Eating disorders, Bulemia, Prognosis. Hentet 06.08.21 fra: https://bestpractice.bmj.com/topics/en-gb/441/prognosis

Halvorsen, I., & Bergwitz, T. (2019). Spiseforstyrrelser : veileder. Hentet 06.08.21 fra: https://www.legeforeningen.no/foreningsledd/fagmed/norsk-barne--og-ungdomspsykiatrisk-forening/veileder-i-bup/del-2-tilstandsbilder-kapitlene-er-oppsatt-etter-inndeling-i-icd-10/spiseforstyrrelser/

Helsedirektoratet. (2017a). Nasjonal faglig retningslinje for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser. Hentet 06.08.21 fra: https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/spiseforstyrrelser/om-spiseforstyrrelser/definisjon-og-diagnostiske-kriterier#definisjon-og-diagnostiske-kriterier

Helsedirektoratet. (2017b). Nasjonal faglig retningslinje for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser, kap. 2. Risiko og sårbarhetsfaktorer ved spiseforstyrrelser Hentet 06.08.21 fra: https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/spiseforstyrrelser/risiko-og-sarbarhetsfaktorer-ved-spiseforstyrrelser

Joel Yager, M.D. (2021). Eating disorders: Overview of epidemiology, clinical features, and diagnosis [UpToDate]. Hentet 06.08.21 fra: https://www.uptodate.com/contents/eating-disorders-overview-of-epidemiology-clinical-features-and-diagnosis?search=eating%20disorders&source=search_result&selectedTitle=1~150&usage_type=default&display_rank=1

Langdon-Daly, J., & Serpell, L. (2017). Protective factors against disordered eating in family systems: a systematic review of research. Journal of eating disorders, 5, 12. https://doi.org/10.1186/s40337-017-0141-7

Olkowska, A. (2006). Spiseforstyrrelser: symptomforståelse og behandlingsstrategier. Tidsskrift for psykisk helsearbeid. 2006;3(4):387-8. https://doi.org/10.18261/ISSN1504-3010-2006-04-12

Reas, D. L., & Rø, Ø. (2018). Time trends in healthcare-detected incidence of anorexia nervosa and bulimia nervosa in the Norwegian National Patient Register (2010-2016). The International journal of eating disorders, 51(10), 1144–1152. https://doi.org/10.1002/eat.22949

Rø, Ø., Hage, T. W., & Torsteinsson, V. W. (2020). Spiseforstyrrelser : forståelse og behandling : en håndbok (1. utg.). Fagbokforlaget.

Skeer, M. R., & Ballard, E. L. (2013). Are family meals as good for youth as we think they are? A review of the literature on family meals as they pertain to adolescent risk prevention. Journal of youth and adolescence, 42(7), 943–963. https://doi.org/10.1007/s10964-013-9963-z

Øverås, M. (2018). Å bli frisk : veier ut av spiseforstyrrelser. Universitetsforlaget.

Utredning av spiseforstyrrelser

Spiseforstyrrelser kan få store konsekvenser for ungdommens utvikling, både somatisk så vel som for psykologisk normalutvikling. Utredning av barn og unge hvor det foreligger mistanke om at forholdet til mat, kropp og vekt er forstyrret er derfor viktig.

Hovedpunkter i utredning av spiseforstyrrelser er beskrevet her. Se ellers Nasjonalt pasientforløp for psykiske lidelser hos barn og unge fra Helsedirektoratet.

Generelt om utredning av spiseforstyrrelser

Spiseforstyrrelser debuterer ofte i tidlig pubertet og kan få store konsekvenser for ungdommens utvikling, både somatisk så vel som for psykologisk normalutvikling. Det er derfor viktig å utrede barn og unge i de tilfeller hvor det foreligger mistanke om at forholdet til mat, kropp og vekt er forstyrret. Det finnes flere typer av spiseforstyrrelser. ICD-10 skiller mellom 8 ulike spiseforstyrrelsesdiagnoser, hvorav anoreksi og bulimi er de vanligst forekommende (F50.0 Anorexia nervosa, F50.1 Atypisk anorexia nervosa, F50.2 Bulimia nervosa og F50.3 Atypisk bulimia nervosa; jf. ICD-10, kap. F50–59 Atferdssyndromer forbundet med fysiologiske forstyrrelser og fysiske faktorer) (Direktoratet for e-helse, 2021).

Ved mistanke om spiseforstyrrelse skjer ofte den første kartleggingen i kommunehelsetjenesten (helsesykepleier og/eller fastlege). Dersom det avdekkes symptomer eller oppstår en begrunnet mistanke om en spiseforstyrrelse, skal barnet/ungdommen henvises til pakkeforløp for spiseforstyrrelser i spesialisthelsetjenesten (pakkeforløp spiseforstyrrelser hos barn og unge under 23 år, publisert desember 2018 (Helsedirektoratet, 2018)). Noen ganger foreligger det så stor bekymring for somatiske forhold, slik at ungdommen også må henvises til pediatrisk avdeling for akutt somatisk vurdering.

Både pakkeforløpet og Nasjonal faglig retningslinje for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser (Helsedirektoratet, 2017; 2018) legger tydelige føringer for innhold og framdrift i utredning. Det som omtales i korthet nedenfor bygger i all hovedsak på de nevnte kilder. For utfyllende informasjon henvises til Helsedirektoratets sider:

• Nasjonalfaglig retningslinje for tidlig oppdagelse utredning og behandling av spiseforstyrrelser https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/spiseforstyrrelser
• Pasientforløp for spiseforstyrrelser hos barn og unge under 23 år: https://www.helsedirektoratet.no/pakkeforlop/spiseforstyrrelser-hos-barn-og-unge
  

Framgangsmåter for utredning av spiseforstyrrelser

Utredning bør inkludere samtaler både med ungdommen og med dennes foresatte for å få tak i aktuell problematikk, anamnese (sykehistorie) og utviklingshistorie. Det er ønskelig å få en forståelse av ungdommens og familiens syn på situasjonen, eventuelle tidligere erfaringer med psykisk helsevern, deres ønsker og behov for hjelp. Endelig mål er en helhetlig utredning og beslutning om videre egnede behandlingstiltak. Ved spiseforstyrrelser hos barn og unge er det ofte behov for å sette i gang behandling parallelt med utredning, for eksempel behandlingstiltak som sikrer tilstrekkelig ernæring for å unngå videre innsykning/forverring mens utredning pågår. I menyene til venstre finner du verktøy som kan være relevante for barn og unge med spiseforstyrrelser.

Utredning av barnets/ungdommens bakgrunn, sykdomshistorie og generelle helse

Ved mistanke om spiseforstyrrelse skal den som utreder kartlegge barnets bakgrunn og sykdomshistorie (anamnese). Denne bør inneholde sosiale og familiære forhold, arvelighet, barnets utviklingshistorie, samt tidligere psykisk og fysisk helse, inkludert eventuell eksponering for traumer, foruten aktuell problembeskrivelse og fungeringsnivå. Den som utreder den unge må innhente detaljerte opplysninger rundt ungdommens vekt- og pubertetsutvikling samt spisemønster før og nå. Det er viktig å få tak i informasjon om siste tids næringsinntak. Er det for eksempel et restriktivt mønster, og/eller forekommer det overspisningsepisoder? Synes vektreduserende atferd som oppkast og/eller bruk av avføringsmidler? Hva er graden av fysisk aktivitet, er det tegn på tvangsmessig eller overdreven trening?

Generell helseundersøkelse (somatisk utredning), som må inkludere måling av høyde og vekt, er en viktig del både av utredning og valg av behandlingstiltak. Man bør ta blodprøver, og vurdere hyppighet og omfang av disse opp mot avdekket symptombilde, grad av undervekt og tilstandens alvorlighetsgrad. Ytterligere somatisk utredning (som EKG, bentetthetsmåling og kartlegging av bredere biokjemisk status) gjøres ut fra sykdomshistorie og kliniske funn. Tidligere og nåværende bruk av legemidler må også kartlegges som en del av helseundersøkelsen.

Mer spesifikk kartlegging og differensialdiagnostisk vurdering

Det kan tidvis være behov for å gjøre mer spesifikk diagnostisk kartlegging av symptombildet, både opp mot ulike undergrupper av spiseforstyrrelser, for å vurdere omfang og alvorlighetsgrad av tilstanden, for å vurdere effekt av igangsatte tiltak, eller for å kartlegge hvordan spiseforstyrrelsen påvirker dagliglivet. Til dette kan man bruke spesifikke intervjuer eller spørreskjema, som for eksempel Eating Disorder Examination (EDE-I, EDE-Q) eller Clinical Impairment Assessment (CIA) (Helsebiblioteket, 2021). Det vil kunne være aktuelt å innhente informasjon om sosiale ferdigheter og følelses- og atferdsmessige vansker forut for debut av spisevanskene, for eksempel ved bruk av ASEBA-spørreskjemaer (Heyerdahl & Nøvik, 2021a). (ASEBA er et spørreskjema som fylles ut av hhv. ungdommen (YSR), foreldre (CBCL) og ev. lærer (TRF). (Skjemaene er tilgjengelige digitalt via spesifikk nettilgang.) En bredere symptomkartlegging kan gjøres ved å bruke diagnostiske intervjuer som for eksempel kiddie-SADS (Helsedirektoratet, 2017; Heyerdahl & Nøvik, 2021b) (screeningsintervju som kartlegger de vanligste psykiske lidelsene). Dette kan være nyttig både for å utelukke eventuell underliggende komorbiditet (andre samtidige helseutfordringer) og ved behov for differensialdiagnostiske vurderinger (utelukking av andre psykiske lidelser). Er hele symptombildet å forstå som elementer i en spiseforstyrrelse eller er det holdepunkter for at det kan foreligge andre samtidige lidelser som for eksempel depresjon, angst, tvangslidelse eller autismespekterlidelse, som det bør tas høyde for i utarbeidelse av egnede behandlingstiltak?

Om diagnostisering av spiseforstyrrelser

Kunnskap om normalutvikling, utviklingsforstyrrelser og prinsipper for psykiatrisk diagnostikk og behandling er en forutsetning for å gjøre en diagnostisk vurdering. Utredningen bør inngå i et tverrfaglig teamarbeid for å trekke inn kompetanse fra de ulike områdene som skal dekkes. Ifølge Helsedirektoratet bør diagnoser settes av psykologspesialist og/eller psykiater på grunnlag av en tverrfaglig drøfting.

I den diagnostiske delen av utredningen skal klinikeren bruke det multiaksiale kodeverket basert på ICD-10 (Helsedirektoratet, 2008):

Akse I: Klinisk psykiatrisk syndrom

Akse II: Spesifikke utviklingsforstyrrelser

Akse III: Psykisk utviklingshemning

Akse IV: Somatiske tilstander

Akse V: Avvikende psykososiale forhold

Akse VI: Global vurdering av funksjonsnivå

Problemer hos sped- og småbarn kan beskrives ved hjelp av kodeverket Klassifisering og diagnostisering av psykisk helse og utviklingsforstyrrelser i sped- og småbarns alderen (RBUP Øst og Sør, 2010):

Akse I: Primærdiagnose

Akse II: Relasjonsforstyrrelse (med fokus på kvaliteten i barnets relasjon til omsorgspersoner)

Akse III: Medisinske og utviklingsrelaterte forstyrrelser og tilstander

Akse IV: Psykososiale stressfaktorer

Akse V: Funksjonelt emosjonelt utviklingsnivå

Forfattet av: Dorthe Fuglenes, overlege, Seksjon for akutt og spiseforstyrrelser, Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (BUPA), Klinikk for psykisk helse og rus, Vestre Viken HF.
Redigert av: Ingrid Borren, assisterende redaktør, RBUP Øst og Sør og Astrid Dahlgren, tidligere seksjonsleder, RBUP Øst og Sør / tidligere redaktør Tiltakshåndboka

Vi gjør oppmerksom på at deler av teksten som omhandlet nasjonale retningslinjer og pasientforløp er forkortet av redaksjonen i 2025.

Referanser

Direktoratet for e-helse. (2021). ICD-10/kodeverk. Hentet 16.06.2021 fra: https://finnkode.ehelse.no/#icd10/0/0/0/-1

Helsebiblioteket. (2021). Psykisk helse, skåringsverktøy. Hentet 16.06.2021 fra: https://www.helsebiblioteket.no/psykisk-helse/skaringsverktoy https://www.helsebiblioteket.no/psykisk-helse/skaringsverktoy/ede-q-eating-disorder-examination-questionnaire-6.0

Helsedirektoratet. (2008). Veileder for poliklinikker i psykisk helsevern for barn og unge. Hentet 16.03.2018 fra: https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/psykisk-helsevern-for-barn-og-unge-veileder-for-poliklinikker

Helsedirektoratet. (2017). Nasjonal faglig retningslinje for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser. Hentet 16.06.2021 fra: https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/spiseforstyrrelser

Helsedirektoratet. (2018). Pakkeforløp for spiseforstyrrelser hos barn og unge under 23 år Hentet 16.06.2021fra: https://www.helsedirektoratet.no/pakkeforlop/spiseforstyrrelser-hos-barn-og-unge

Heyerdahl, S., & Nøvik, T.S. (2021). Instrumenter som bidrag ved diagnostikk: spørreskjema. [Den norske legeforening]. Hentet 16.06.2021 fra: https://www.legeforeningen.no/foreningsledd/fagmed/norsk-barne--og-ungdomspsykiatrisk-forening/veileder-i-bup/del-1-diagnostikk-og-utredning/instrumenter-som-bidrag-ved-diagnostikk/

Heyerdahl, S., & Nøvik, T.S. (2021). Instrumenter som bidrag ved diagnostikk: intervjuer. [Den norske legeforening]. Hentet 16.06.2021 fra https://www.legeforeningen.no/foreningsledd/fagmed/norsk-barne--og-ungdomspsykiatrisk-forening/veileder-i-bup/del-1-diagnostikk-og-utredning/instrumenter-som-bidrag-ved-diagnostikk/intervjuer/

RBUP Øst og Sør (2010). DC: 0–3R. Norsk oversettelse (revidert utg.). Oslo: RBUP Øst og Sør.