Sped- og småbarn

Hva er psykiske vansker hos sped- og småbarn?

Hva som er psykisk uhelse hos et sped- og småbarn, kan være krevende å finne ut av og krevende å beskrive. På grunn av sin umodenhet kan ikke det lille barnet vise tydelig hva som er galt, og symptombildet er derfor ofte diffust. De minste barnas psykiske uhelse kan vise seg både gjennom sosioemosjonell fungering, generell fungering og ikke minst gjennom fysiske symptomer.

Et barn som avviser kontakt, gråter mye og er vanskelig å få til å roe, viser at det ikke har det bra. Det lille barnet som er svært klengete, sover mye og spiser mye, kan også være et barn som ikke har det bra. Men alt dette er symptomer som også normalt utviklede barn tidvis oppviser.

Tegn på psykiske vansker må sees i sammenheng med barnets utvikling

For å kunne forstå de minste barnas symptomer må man derfor se disse i sammenheng med den hurtige utviklings- og endringsprosessen som skjer med barnet og i relasjonen mellom barnet og omsorgsgivere (Brean, 2016, s. 471-479.). Det som er vanlig når barnet er 6 uker, kan være et symptom på et underliggende problem når barnet er 3 måneder. I løpet av et døgn går i tillegg det lille barnet gjennom ulike våkenhetstilstander, og det må man også ta høyde for i vurderingen. Er barnet svært sultent, trøtt eller urolig, vil man for eksempel ikke kunne forvente å få blikkontakt. Uavhengig av omsorgen de blir møtt med vil de fleste barn gå gjennom de ulike utviklingsfasene i omtrent samme tempo og som regel i samme rekkefølge (Brean et al., 2009, s. 94-105). I noen perioder skjer det større endringer: de såkalte «biopsykososiale atferdsskift» (Brean et al., 2009, s. 94-105). Det er særlig 3 slike endringsperioder i løpet av de 3 første leveårene: ved 2–3 måneders alder, ved 7–9 måneders alder og ved 18–20 måneders alder. I hver av disse periodene skjer det en omfattende nevrobiologisk, sosioemosjonell og kognitiv endring.

Betydningen av relasjonen mellom barnet og omsorgsgivere

Til tross for at alle barn følger sine egne utviklingsspor og kan vise individuelle variasjoner i motoriske, sensoriske, språklige og interaktive mønstre, er kvaliteten på samspillet mellom barn og deres nærmeste omsorgspersoner av stor betydning for den tidlige psykososiale og kognitive utviklingen, og dermed også for barnets psykiske helse (Gopnik et al., 1999; Broberg et al., 2008). Det lille barnet utvikler seg i samspillet med sine nære og er helt avhengig av deres responser for sin utvikling. Barnet vil med sine biologiske og genetiske egenskaper vekke respons og påvirke foreldrene. Foreldrenes måte å møte barnet på avhenger av deres egen historie og tidligere erfaringer, og også av hvordan foreldrene håndterer egne erfaringer. Med andre ord viser omsorgspersonene hvilken kapasitet de har til omsorg når de tar vare på barnet, noe som igjen vil påvirke barnet. Dette er grunnlaget i «transaksjonsmodellen», som tar utgangspunkt i at den gjensidige vekselvirkningen mellom barn og foreldre former barnets utvikling (Sameroff, 2009). Det kan også være viktig å se barnet og dets familien i en enda større sammenheng, der både familiekultur, omsorgsmiljøet og samfunnet generelt kan spille en rolle for barnets utvikling (Zero to Three, 2017).

Hva er årsaker til psykisk uhelse hos sped- og småbarn?

Det er sjelden en enkelt hendelse som fører til psykisk skjevutvikling hos det lille barnet, men en kombinasjon av hvem barnet er, hva det opplever og hvordan det blir møtt (Sameroff, 2009). Barnet kan ha med seg en sårbarhet fra svangerskap eller fødsel (genetisk eller miljømessig). Denne kan i møte med omsorgsgiver bli verre eller bedre (Pluess et al., 2013). Faktorer hos foreldrene både under og etter graviditeten, foreldrenes ferdigheter eller mangel på slike, mangel på kunnskap, foreldrenes psykiske helse, rusbruk og andre sosiale og miljømessige utfordringer kan påvirke barnets utvikling. Videre kan foreldre som i utgangspunktet ikke har vansker, gjennom svangerskap og fødsel utvikle problemer som gjør at de strever med å ivareta det lille barnet godt nok. Foreldres psykiske helse kan spille en avgjørende rolle for barnets utvikling, og det er gjennom flere undersøkelser vist at mors depresjon før, under og etter fødsel er en risiko for barnet, og at det bør settes inn tiltak så tidlig som mulig (Eberhard-Gran et al., 2014). Kvinner som har angst, PTSD eller alvorlig psykisk lidelse, kan også streve i omsorgsrollen (Brean, 2016, s. 53-59).

Forekomst og prognose

Basert på en gjennomgang av studier fra flere land antar man at forekomsten av emosjonelle og atferdsmessige utfordringer hos barn i 2- til 3-årsalderen er mellom 7 og 24 %. Dette er basert på foreldrenes egne beskrivelser (Maestro et al., 2014).

Barnets utvikling er avhengig av hvilke øvrige beskyttelses- og risikofaktorer som er hos barnet, hos foreldre og ikke minst i miljøet rundt (Stein et al., 2014). Det både å fange opp og forebygge psykisk uhelse hos mor og barn før, under og etter fødsel er avgjørende, da de første månedene i livet er formende for senere utvikling (Schore, 1994; Perry et al., 1995; Siegel, 1999).

Forfattet av: Gro Vatne Brean, klinisk psykolog og spesialrådgiver, seksjon for sped- og småbarn RBUP Øst og Sør.

Redigert av: Astrid Dahlgren, tidligere seksjonsleder RBUP Øst og Sør / tidligere redaktør Tiltakshåndboka.

Referanser

Brean, G.V., Moe, V., & Brean, A. (2009). Starten på livet, mulighetenes tid. I: R. Hjermann R. & K. Haanes (Red.) Barn. (s. 94-105). Universitetsforlaget.

Brean, G.V. (2016). Hjelp til å forstå vansker hos sped- og småbarn. I H. Holme, E.O. Solstad, L. Valla & M.B. Hansen (Red.). Helsestasjonstjenesten. Barns psykiske helse og utvikling (s. 471-479). Gyldendal.

Brean, G.V. (2016). Psykisk helse i svangerskap og barseltid. I H. Holme, E.O. Solstad, L. Valla & M.B. Hansen (Red.). Helsestasjonstjenesten. Barns psykiske helse og utvikling (s. 53-59). Gyldendal.

Broberg, A., Risholm Mothander, P., Granqvist, P., & Ivarsson, T. (2008). Anknytning i praktiken. Natur & Kultur.

Eberhard-Gran, M., Slinning, K., Rognerud, M., Slinning, Kari, & Rognerud, Marit. (2014). Screening for barseldepresjon - en kunnskapsoppsummering. Tidsskrift for Den norske legeforening (trykt utg.), Årg. 134, nr. 3 (2014), 297–301. https://doi.org/10.4045/tidsskr.13.0068

Gopnik, A., Meltzoff, A. N., & Kuhl, P. K. (1999). The scientist in the crib: Minds, brains, and how children learn. William Morrow & Co.

Maestro, S., Rossi, G., Curzio, O., Felloni, B., Grassi, C., Intorcia, C., Petrozzi, A., Salsedo, H., & Muratori, F. (2014). Assessment of mental disorders in preschoolers: the multiaxial profiles of diagnostic classification 0-3. Infant mental health journal, 35(1), 33–41. https://doi.org/10.1002/imhj.21419

Perry, B. D., Pollard, R. A., Blakley, T. L., Baker, W. L., & Vigilante, D. (1995). Childhood trauma, the neurobiology of adaptation, and "use-dependent" development of the brain: How "states" become "traits." Infant Mental Health Journal, 16(4), 271–291. https://doi.org/10.1002/1097-0355(199524)16:4<271::AID-IMHJ2280160404>3.0.CO;2-B

Pluess, M., Stevens, S. E., & Belsky, J. (2013). Differential susceptibility: Developmental and evolutionary mechanisms of gene-environment interactions. I M. Legerstee, D.W. Haley, & M. H. Bornstein (Red.) The infant mind: Origins of the social brain. (s. 77-96). The Guilford Press.

Sameroff, A. J. (2009). The Transactional Model of Development. How Children and Contexts Shape Each Other. American Psychological Association.

Schore, A.N. (1994). Affect regulation and the origin of the self: The neurobiology of emotional development. Erlbaum.

Siegel, D.J. (1999). The Developing Mind Toward a Neurobiology of Interpersonal Experience. Guilford Press.

Stein, A., Pearson, R. M., Goodman, S. H., Rapa, E., Rahman, A., McCallum, M., Howard, L. M., & Pariante, C. M. (2014). Effects of perinatal mental disorders on the fetus and child. Lancet (London, England), 384(9956), 1800–1819. https://doi.org/10.1016/S0140-6736(14)61277-0

Zero to Three. (2017). Diagnostic Classification of Mental Health and Developmental Disorders of Infancy and Early Childhood (DC:0-5). Hentet fra: https://www.zerotothree.org/our-work/dc-0-5

Utredning av psykisk helse hos sped- og småbarn

Det å utrede de aller minste barna krever god kunnskap om sped- og småbarns utvikling, psykiske helse og generelle helse.

Hovedpunkter i utredning av psykisk helse hos sped- og småbarn er beskrevet her. Se ellers Nasjonalt pasientforløp for psykiske lidelser hos barn og unge fra Helsedirektoratet.

Utredning kan gjøres både tverretatlig og tverrfaglig. Retningslinjene for helsestasjons- og skolehelsetjenesten angir at gjennom helsestasjonsprogrammet bør alle barn mellom 0 og 5 år få tilbud om regelmessige konsultasjoner på helsestasjonen (Helsedirektoratet, 2017). Tilbudet i helsestasjon 0–5 år bør ifølge dette innebære et standardisert program med 14 konsultasjoner, inkludert et hjemmebesøk til nyfødte. Målet med helsestasjonsprogrammet er:

• at foreldre opplever mestring i foreldrerollen
• å bidra til godt samspill mellom foreldre og barn
• å fremme fysisk, psykisk og sosial utvikling hos sped- og småbarn
• å forebygge, avverge og avdekke vold, overgrep og omsorgssvikt
• å avdekke fysiske og psykiske utviklingsavvik tidlig
• å bidra til at barn får oppfølging og henvises videre ved behov

I tillegg til de 14 konsultasjonene i helsestasjonsprogrammet anbefaler nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen hjemmebesøk av jordmor (Helsedirektoratet, 2014). Helsestasjonen skal tilby helseundersøkelse med lege når barnet er 6 uker, 6 måneder, 1 år og 2 år. Rutinemessige undersøkelser skal bidra til å forebygge og identifisere risikofaktorer for utvikling av fysiske og psykiske helseproblemer. Videre presiseres det at helsepersonell ved helsestasjon har ulik kompetanse, ulik erfaring og ulike oppgaver, men samarbeider om undersøkelse, bidrar til økt faglig kvalitet og tverrfaglige drøftinger, refleksjon rundt barnet og løpende evaluering.

Dersom helsestasjonen avdekker avvik eller utfordringer knyttet til barnets fysiske, psykiske, kognitive eller psykososiale utvikling, må helsepersonellet avklare videre tiltak sammen med barnets foreldre. Hva dette skal være, vil kunne avhenge av hva som finnes tilgjengelig i kommunen. Kommunepsykolog, PPT, fysioterapeut og barneverntjenesten kan være relevante hjelpeinstanser. Det kan også være nødvendig å henvise til spesialisthelsetjenesten. Avhengig av problematikken vil både pediatriske avdelinger, habiliteringstjenesten eller BUPs sped- og småbarnsteam være relevant. I prioriteringsveilederen Psykisk helsevern for barn og unge presiseres det at ved alvorlig bekymring for barn mellom 0–2 år har barnet rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten, med en frist på 6 uker for start på utredning (Helsedirektoratet, 2015). Aktuell hjelp er: «Utredning, samspillskartlegging samt veiledning av foreldre, skole, barnehage og nettverk. I mange tilfelle direkte arbeid med samspill og foreldreferdigheter.» Det tas høyde for at individuelle forhold kan endre rettighetsstatus eller frist for start av helsehjelp for enkelte pasienter:

• barnets biologiske forutsetninger
• grad av barnets eventuelle utviklingsforstyrrelse
• foresattes omsorgsevne
• ressurser/belastninger i familie og nærmiljø

Når det gjelder alvorlig bekymring for barn mellom 3–6 år, har de også krav på nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten, men for disse er fristen 8 uker (Helsedirektoratet, 2015). Utredningen er lik som for de yngre, det er de samme individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start av helsehjelp.

Videre følger en kort beskrivelse av utredning av psykisk helse hos sped- og småbarn. For utfyllende informasjon se norske retningslinjer og pakkeforløp for utredning av psykiske lidelser hos barn og unge (Helsedirektoratet, 2014, 2015, 2017, 2018).

Framgangsmåter for utredning av psykisk helse hos sped- og småbarn

Det å utrede sped- og småbarn er krevende da de på annen måte enn eldre barn er mer avhengig av sine omsorgspersoners fungering, både her og nå og over tid (Broberg et al., 2008). Videre er de mer sårbare for egne indre prosesser og ikke minst for ytre påvirkning.

Klinikeren som skal vurdere barnet, må ha god nok kunnskap om utviklingspsykologi og samspill og vite noe om hvordan voksnes patologi kan påvirke barnet. Det å kunne vurdere både barnets og ikke minst den voksnes tilknytning og ha evne til å mentalisere rundt dette er nødvendig. Dette innebærer også at barnets (om mulig) og familiens egen opplevelse og erfaring må innhentes. Å lage en god relasjon til foreldrene er derfor nødvendig for å kunne utrede spedbarn (Zeanah et al., 2000, s. 222–235).

Utredningen bør inneholde en vurdering av barnets temperament, generelle fungering og ikke minst kognitive fungering (Finello, 2005). Videre bør utredningen ha som formål å beskrive hvilke beskyttelses- og sårbarhetsfaktorer som er rundt barnet og familien. Her må man blant annet ta høyde for den gjensidige vekselvirkningen mellom barn og foreldre (transaksjonsmodellen) (Sameroff, 2009). Et urolig spedbarn vil i et omsorgsmiljø med tålmodige og erfarne foreldre som hjelper barnet med egenregulering, antageligvis ha det bedre enn et barn med engstelige eller umodne foreldre. Et åpent, nysgjerrig barn med god kognitiv fungering vil bedre kunne tåle engstelige foreldre. Et åpent, nysgjerrig og utforskende barn med god kognitiv kapasitet vil også utvikle seg annerledes enn et barn med lavere kognitiv fungering og mye uro, selv om foreldrene tilbyr mye av det samme. For klinikeren er det avgjørende å vurdere hva som er «godt nok», hva som er begynnende skjevutvikling og hva som er psykisk uhelse.

Barn som har somatisk sykdom (som f.eks. en infeksjon, genetisk, metabolsk eller nevrologisk), kan vise dette gjennom mange av de samme symptomene som ved psykisk lidelse (Zero to Three, 2017). Fysisk og psykisk helse er tett sammenvevd. Ved mistanke om skjevutvikling og andre vansker hos sped- og småbarn må utredningen også omfatte en grundig somatisk undersøkelse.

Om diagnostisering av sped- og småbarn

Utredning av psykisk helse hos sped- og småbarn forutsetter kunnskap om normalutvikling, utviklingsforstyrrelser og prinsipper for psykiatrisk diagnostikk og behandling, samt kunnskap om tilknytning, relasjon og overføringsmekanismer (Helsedirektoratet, 2015). Utredningen bør inngå i et tverrfaglig teamarbeid for å trekke inn kompetanse fra de ulike områdene som skal dekkes. Diagnoser bør settes i samråd med psykologspesialist og/eller psykiater på grunnlag av en tverrfaglig drøfting (Helsedirektoratet, 2015). Som barn i BUP skal diagnostiseres med ICD-10 (Helsedirektoratet, 2015), kan også problemer hos sped- og småbarn beskrives ved hjelp av kodeverket Klassifisering og diagnostisering av psykisk helse og utviklingsforstyrrelser i sped- og småbarnsalder (DC:0–5) (Zero to three, 2017): Akse I PrimærdiagnoseAkse II Relasjonsforstyrrelse (fokus på barnets relasjon til omsorgspersoner)Akse III Medisinske og utviklingsrelaterte forstyrrelser og tilstanderAkse IV Psykososiale stressfaktorerAkse V Funksjonelt emosjonelt utviklingsnivå Utredning kan innebære et bredt spekter av metoder. I tillegg til vanlige samtaler anbefaler Helsedirektoratet systematisk bruk av standardiserte instrumenter i utredningen. Bruken av slike instrumenter kan selvfølgelig ikke erstatte klinisk skjønn, men kan være nyttige hjelpemidler i den diagnostiske vurderingen. Generelt kan man si at det er viktig å ha verktøy som sier noe om barnets utviklingsmessige status, kognitive kapasitet, om relasjoner/samspillet, om tilknytning og ikke minst om foreldrenes evne til å reflektere eller mentalisere rundt dette. I menyene til venstre finner du verktøy som kan være relevante for utredning av vansker knyttet til sped- og småbarn. Instrumentene veileder for eksempel klinikeren til å innhente informasjon om et bredt spekter av symptomer og funksjoner. De kan også bidra til vurderinger av alvorlighetsgrad ved hjelp av forskningsbaserte grenseverdier og normer. Instrumentene kan også brukes under behandlingsforløpet for å evaluere effekten av behandlingen. Les mer om standardiserte instrumenter her. 

Mer om DC:0–5

DC:0–5 er ment å utfylle DSM-V og ICD-10, og ble første gang introdusert i 1994 under navnet DC:0–3. Manualen ble revidert i 2005 og i 2016 og omfatter nå aldersgruppen 0–5 år. Manualen er utviklet for å organisere informasjon og bedre beskrive det lille barnet. DC:0–5 tar høyde for kompleksiteten ved småbarns raske utvikling, typiske utviklingsforstyrrelser, psykisk uhelse og, ikke minst, det relasjonelle aspektet. På samme måte som for ICD bør også DC:0–5 gjøres tverrfaglig.

I DC:0–5 kan man gjennom observasjoner og ulike utredningsverktøy skaffe seg et best mulig bilde av barnet. Det er viktig å ta høyde for at det lille barnets spesifikke symptomer må beskrives, men også sees i relasjon til omsorgsmiljøet. Dersom man adresserer spesifikke symptomer, kan man legge til rette for å forebygge ytterligere symptomutvikling og skjevutvikling.

DC:0–5 tar gjennom hver av aksene høyde for den kompleksiteten det er å forstå det lille barnets psykiske uhelse. Erfaringsmessig kan det være lurt å begynne med akse V der man undersøker barnets utviklingsmilepæler og kompetanse. I akse IV vurderer man psykososiale stressfaktorer. I akse III får man en oversikt over barnets fysiske helse. I akse II ser man på relasjonen mellom omsorgsgiver og barnet, og mellom omsorgsmiljøet generelt og barnet. Det tas her høyde for at barnet ikke bare utvikler seg i én relasjon, men i flere relasjoner.

Graden av adaptiv fungering deles inn i 4 ulike nivåer, fra godt tilpassede til gode-nok relasjoner via utfordrende til bekymrende relasjoner, så via belastede til forstyrrede relasjoner, der forstyrrelsen i relasjonen er tydelig innenfor det kliniske området og intervensjon er indikert – til dysfunksjonelle og skadelige relasjoner, der intervensjon er helt nødvendig.

På samme måte ser man graden av adaptiv fungering i omsorgsmiljøet. Den siste aksen, akse I, beskriver kliniske forstyrrelser. Det er viktig å påpeke at i en klinisk populasjon er det omtrent like mange barn som får en akse I-diagnose som en akse II-diagnose, og man kan også ha flere diagnoser samtidig. Akse I-diagnosene i DC:0–5 samsvarer til en viss grad med akse I-diagnosene i ICD-10 og er beskrevet i egne emnekapitler i Tiltakshåndboka.

I DC:0–5 er de kliniske forstyrrelsene delt inn i 8 hoveddeler, der hver del representerer en klynge av forstyrrelser: nevrobiologiske forstyrrelser, sanseprosesseringsforstyrrelser, angstforstyrrelser, stemningsforstyrrelser, forstyrrelser knyttet til søvn, mating og gråt, tvangsmessige forstyrrelser, traumer, stress og deprivasjonsforstyrrelser og relasjonsforstyrrelser. Til hver av forstyrrelsene er det knyttet ulike symptombilder, kriterier for å oppfylle diagnosen, krav til alder, komorbiditet, prevalens og så videre. Det presiseres at symptomene må påvirke barnet på en eller flere av følgende måter:

• forårsake stress eller vansker hos barnet
• forstyrre barnets relasjoner
• begrense barnets deltagelse i utviklingsforventede aktiviteter eller rutiner
• begrense familiens deltagelse i hverdagsaktiviteter eller rutiner
• begrense barnets mulighet for å lære, utvikle ny kunnskap eller på annen måte forstyrre barnets utvikling

Videre presiseres det at man må se symptomene opp mot barnets utviklingsnivå. For de minste barna er temaer som regulering av følelser, mat, søvn og gråt grunnleggende utviklingsoppgaver, men for mye strev med dette kan gi symptomer på vansker. Det kan derfor være krevende å avklare når noe er patologisk. DC:0–5 prøver å ta høyde for dette og setter en ramme rundt mengde og lengde på symptomene og ved hvilken alder psykopatologi kan sees. DC:0–5 beskriver symptomer på separasjonsangst, sosial angst og generalisert angst, selektiv mutisme, «inhibition to novelty» og andre angstformer hos barn mellom 0 og 5 år. Det er viktig å vurdere dette, også hos de minste, da tidlig angst med riktig hjelp kan avhjelpes, men den kan også vedvare. Det samme gjelder mange av de andre kliniske forstyrrelsene som depresjon, tvangslidelser og ikke minst traumer. Det er også mer spesifikke lidelser knyttet til de minste: mat/søvn/gråt, sanseprosessering og ikke minst relasjonsforstyrrelse. Det er vanskelig å avgjøre om psykiske vansker, nedsatt funksjonsnivå og forsinket utviklingsnivå for sped- og småbarn skyldes barnets biologiske forutsetninger eller utviklingsforstyrrelse fordi symptombildet ofte er så sammensatt. Som vist over er det svært komplekst og ikke lett å forutsi om barnets tilbaketrekning er dets egen problematikk eller et resultat av samspillet. Dersom barnet er tilbaketrukket og omsorgsmiljøet samtidig ikke er godt nok, er det svært vanskelig å avklare om tilbaketrekkingen skyldes noe hos barnet selv (f.eks. en begynnende autisme) – eller om barnet ikke har slike vansker, og tilbaketrekkingen skyldes omsorgsmiljøet. Det samme gjelder et barn med svært mye uro.

Dersom barnet kommer i et bedre omsorgsmiljø og symptomene endrer karakter, kan det peke i retning av at barnets utfordringer mer er et resultat av omsorgsmiljøet enn av egenproblematikk. Dette gjelder spesielt utfordringer som ADHD og autismespekterforstyrrelser. I DC:0–5 beskrives for eksempel «tidlig atypisk autismespekterforstyrrelse». Denne betegnelsen kan brukes for barn mellom 9 og 36 måneder som ikke tilfredsstiller alle kriteriene for autismespekterforstyrrelser. For veldig aktive barn mellom 24 og 36 måneder kan man benytte diagnosen «overaktivitetsforstyrrelse i småbarnstiden». Dette er typiske «forløper-diagnoser» til senere patologi.

Det er også utviklet en «crosswalk» der man ser overgangen mellom ulike diagnoser til både DSM-5 og ICD-10. Denne kan det være viktig for klinikeren å ha med seg (Zero to three, 2019).

Forfattet av: Gro Vatne Brean, klinisk psykolog og spesialrådgiver, seksjon for sped- og småbarn RBUP Øst og Sør.

Redigert av: Astrid Dahlgren, tidligere seksjonsleder RBUP Øst og Sør / tidligere redaktør Tiltakshåndboka.

Vi gjør oppmerksom på at deler av teksten som omhandlet nasjonale retningslinjer og pasientforløp er forkortet av redaksjonen i 2025.

Referanser

Broberg, A., Risholm Mothander, P., Granqvist, P., & Ivarsson, T. (2008). Anknytning i praktiken. Natur & Kultur.

Finello, K. M. (Red.). (2005). The handbook of training and practice in infant and preschool mental health. Jossey-Bass/Wiley.

Helsedirektoratet. (2014). Nytt liv og trygg barselstid for familien: nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen. Hentet 28.03.2019 fra: https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/barselomsorgen

Helsedirektoratet. (2015). Psykisk helsevern for barn og unge. Prioriteringsveileder. Hentet 16.03.2018 fra: https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/psykisk-helsevern-for-barn-og-unge

Helsedirektoratet. (2017). Helsestasjons- og skolehelsetjenesten.: nasjonal faglig retningslinje. Hentet 28.03.2019 fra: https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/helsestasjons-og-skolehelsetjenesten

Helsedirektoratet. (2018). Psykiske lidelser – barn og unge. Pakkeforløp. Hentet 13.09.2018 fra: https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/psykiske-lidelser-pakkeforlop-barn-og-unge

Sameroff, A. J. (2009). The Transactional Model of Development. How Children and Contexts Shape Each Other. American Psychological Association.

Zeanah, C. H., Jr., Larrieu, J. A., Heller, S. S., & Valliere, J. (2000). Infant–parent relationship assessment. In C. H. Zeanah, Jr. (Red.), Handbook of infant mental health (2. utg., s. 222–235). The Guilford Press.

Zero to Three. (2017). Diagnostic Classification of Mental Health and Developmental Disorders of Infancy and Early Childhood (DC:0-5). Hentet fra: https://www.zerotothree.org/our-work/dc-0-5

Zero to Three. (2019). Crosswalk from DC:0-5™ to DSM-5 and ICD-10. Hentet 01.08.2019 fra https://www.zerotothree.org/resources/1540-crosswalk-from-dc-0-5-to-dsm-5-and-icd-10