Selvskading og selvmordsatferd

Hva er selvskading og selvmordsatferd?

Selvmordsatferd er en samlebetegnelse på selvmordstanker, selvmordsforsøk og selvmord. Selvskading handler om å påføre sin egen kropp skade eller smerte, uten at personen ønsker å dø. Selvmordsforsøk blir brukt om skader man påfører seg selv med intensjon om å dø. Begrepet «villet egenskade» omfatter både selvskading og selvmordsforsøk.

Et langvarig atferdsmønster med selvmordstanker, selvskading og/eller selvmordsforsøk og annen selvdestruktiv atferd betegnes som kronisk suicidalitet. Dette til forskjell fra akutt suicidalitet, som er tidsavgrenset, for eksempel knyttet til en krise, depressiv episode eller psykoselidelse. Begrepet kronisk suicidalitet er assosiert med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, tidlig traumatisering og ruslidelser (Helsedirektoratet, 2008, 2017). Begrepet er noe omdiskutert, og skillet mellom akutt og kronisk suicidalitet er heller ikke tydelig. Skillet brukes imidlertid i retningslinjer og i forskningslitteratur.

Hva er årsaker til selvskading og selvmordsatferd?

Selvskading og selvmordsatferd er forsøk på å løse en vanskelig situasjon. Hva som ligger bak selvskading og selvmordsatferd, varierer. Selvskading og selvmordsatferd er ofte et uttrykk for underliggende psykiske helseproblemer. Atferden kan være del av symptombildet ved for eksempel angst, depresjon, traumelidelser, autismespekterlidelser, personlighetsforstyrrelser, ADHD, psykose, rusmisbruk og bipolaritet (Nock et al., 2006; Andover et al., 2012). Mange som skader seg selv har erfart traumer som fysiske og/eller seksuelle overgrep, psykisk mishandling eller omsorgssvikt. I en del tilfeller er denne typen belastninger fortsatt til stede i den unges liv.

Der atferden varer ved, kan den komme til å fylle mange viktige funksjoner (Edmondson et al., 2016). Selvskading og selvmordsatferd vil ofte begynne som en strategi for å håndtere og regulere vonde og overveldende følelser, for eksempel angst, sinne eller tristhet. Men deretter hender det at atferden generaliseres, og får flere ulike funksjoner for den unge. Selvskading og selvmordsatferd kan være en måte å kommunisere med omgivelsene på, for eksempel en måte å be om støtte eller omsorg på, eller å unngå urimelige eller uønskede krav. Motiver som å straffe seg selv eller oppnå positive følelser oppgis også. Denne funksjonelle kompleksiteten kan være noe av årsaken til at det er vanskelig å slutte med selvskading. Den unge kan kjenne seg ambivalent med tanke på å miste denne problemløsningsstrategien før alternative mestringsmåter er lært og underliggende problemer tatt tak i.

Den vanligste metoden for selvskading er kutting med skarpe gjenstander som barberblader eller glasskår. Å brenne, skålde, slå eller stikke seg selv er andre vanlige metoder. Den som selvskader kan bruke en eller mange metoder, og den medisinske farlighetsgraden varierer fra overfladiske småskader til livstruende skader. Undersøkelser viser en sammenheng mellom selvskading og andre typer selvdestruktivitet som spiseforstyrrelser, skadelig rusmiddelbruk eller annen risikoatferd (Møhl & Skandsen, 2012). Typisk debutalder er 12–15 år, men selvskading kan også oppstå senere eller tidligere (Muehlenkamp et al., 2012). Vanligste selvmordsmetode hos barn og unge er henging/kvelning. Vanligste metode for selvmordsforsøk er intoksikasjon (Folkehelseinstituttet, 2019; Dieserud et al., 2010).

I enkelte ungdomsmiljøer kan man se såkalt sosial overføring eller «smitte» av selvskading og/eller selvmordsatferd, det vil si at ungdoms selvskading eller selvmordsatferd utløses eller forverres av at man ser eller hører om andres selvskading og/eller selvmordsatferd (Jarvi et al., 2013; Cox et al., 2012).

Hva er forekomsten av selvskading og selvmordsatferd?

I forrige tiår ble det rapportert om en økning i selvskading, men det er usikkert om dette skyldtes en reell økning, økt oppmerksomhet om fenomenet, eller mer forskning og bedre registrering (Muehlenkamp et al., 2012). I en stor norsk undersøkelse av ungdom mellom 14 og 17 år publisert 2013, oppga 10 % at de hadde skadet seg selv med vilje, én eller flere ganger. Av disse hadde rundt en tredjedel av dem selvskadet, en tredjedel utført et selvmordsforsøk, og en tredjedel hadde utført både selvskading og selvmordsforsøk (Tørmoen et al. 2013). En norsk undersøkelse av forekomst over tid, viste en økning av villet egenskade fra 4,1 % i 2002 til 16,2 % i 2018. Økning av depressive plager i ungdomsbefolkningen kunne bare delvis forklare økningen, og hvilke andre faktorer som har bidratt til økning er fortsatt uklart (Tørmoen et al., 2020). Internasjonale tall på tvers av studier viser at 18 % av ungdom mellom 12 og 18 år oppgir én eller flere episoder med villet egenskade. I tenårene er forekomsten høyest hos jenter, men gutter skader seg også (Muehlenkamp et al., 2012). Noen undersøkelser tyder på at kjønnsforskjellen er mindre enn man har trodd, og at gutter ofte skader seg på andre måter enn jenter (Møhl & Skandsen, 2012). Mens jenter ofte kutter seg selv, velger gutter å slå seg selv. Dette kan gjøre det vanskeligere å oppdage gutters selvskading.

Selvmord hos barn under 10 år er et svært sjeldent fenomen. Tall fra Dødsårsaksregisteret viser at det i Norge har vært registrert tre selvmord hos barn de siste 25 årene (Folkehelseinstituttet, 2018). Blant 10- til 14-åringer har det de siste årene vært 1–2 selvmord i året i Norge. Forekomsten øker fra 15 års alder. De senere årene har det vært registrert fra 11 til 33 selvmord i året hos 15- til 19-åringer. Kjønnsforskjellen er ikke så stor hos de yngste barna, men øker med alderen, hvor selvmord blir vanligere hos gutter enn hos jenter.

Hvordan går det med barn og unge med selvskading og selvmordsatferd?

Problematikken kan være forbigående eller langvarig (Muehlenkamp et al., 2012). Det er en utpreget tendens til at selvskading gjentas og at personen etter hvert går over til en kombinasjon av ulike selvskadingsmetoder som øker den medisinske farlighetsgraden (Lilley et al., 2008). Tidligere selvskading og selvmordsatferd er en sterk prediktor for nye episoder med selvskading og selvmordsatferd (Joiner et al., 2005; Spirito et al., 2006). Et langvarig atferdsmønster med selvmordstanker, selvskading og/eller selvmordsforsøk og annen selvdestruktiv atferd, betegnes som kronisk suicidalitet (Helsedirektoratet, 2008, 2017). Dette i motsetning til akutt suicidalitet, som er tidsavgrenset, for eksempel knyttet til en krise eller depressiv episode. Det er viktig å være klar over at et mønster med kronisk suicidalitet gjerne oppstår i ungdomsårene, og at man i BUP har mulighet til å avdekke og behandle selvskading og selvmordsatferd på et tidlig stadium.

Hvem er i risikogruppen for å ta sitt eget liv?

Årsakene til at en person tar sitt eget liv er sammensatte. Mange opplever en kombinasjon av flere forhold samtidig, som fører til en opplevelse av håpløshet, der selvmord ses som løsning. Andre kan ha akutte tilstander som fører til impulsive handlinger.

Det er viktig å huske på at det store flertallet av barn og unge som erfarer å ha én eller flere risikofaktorer til stede i livet sitt, ikke tar sitt eget liv. Risikofaktorer for selvmordsatferd hos barn og unge er psykisk lidelse, tidligere selvskading og selvmordsforsøk, selvmordsatferd og psykopatologi i familien, dårlig kommunikasjon mellom foreldre og barn, negative livshendelser, overgrep og omsorgssvikt, og skolerelaterte faktorer som mobbing (Soole et al., 2015).

En stor norsk studie av barn i 15-årsalderen og yngre som hadde tatt sitt eget liv, viste at barna ikke skilte seg nevneverdig ut fra sine jevnaldrende. Kun 25 % hadde mottatt hjelp fra psykisk helsevern (BUP) i forkant. De hadde imidlertid noe oftere vært i en konflikt i forkant av selvmordet, en konflikt som av de voksne rundt ikke hadde blitt oppfattet som en stor ting. Dette kunne f.eks. dreie seg om å bli tatt i nasking, bli beskyldt for noe man ikke hadde gjort på skolen e.l. Barna hadde også noe oftere vist interesse for temaet selvmord, og oftere opplevd tap av én de var glad i (Freuchen et al., 2012). Walby og medarbeidere fant i sin registerstudie av selvmord i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling mellom 2008 og 2015 at 37,9 % av barn og unge under 18 år hadde hatt kontakt med spesialisthelsetjenesten i året før selvmordet (Walby et al., 2018).

Forfattet av: Ingeborg Lunde, psykologspesialist og Siri Toven, psykologspesialist - begge ved RVTS Øst.

Redigert av: Astrid Dahlgren, tidligere seksjonsleder RBUP Øst og Sør / tidligere redaktør Tiltakshåndboka og Ida Sund Morken, tidligere rådgiver RBUP Øst og Sør.

Referanser

Andover, M. S., Morris, B. W., Wren, A., & Bruzzese, M. E. (2012). The co-occurrence of non-suicidal self-injury and attempted suicide among adolescents: distinguishing risk factors and psychosocial correlates. Child and adolescent psychiatry and mental health, 6, 11. https://doi.org/10.1186/1753-2000-6-11

Cox, G. R., Robinson, J., Williamson, M., Lockley, A., Cheung, Y. T., & Pirkis, J. (2012). Suicide clusters in young people: evidence for the effectiveness of postvention strategies. Crisis, 33(4), 208–214. https://doi.org/10.1027/0227-5910/a000144

Dieserud, G., Gerhardsen, R. M., Van den Weghe, H., & Corbett, K. (2010). Adolescent suicide attempts in Bærum, Norway, 1984-2006. Crisis, 31(5), 255–264. https://doi.org/10.1027/0227-5910/a000030

Edmondson, A. J., Brennan, C. A., & House, A. O. (2016). Non-suicidal reasons for self-harm: A systematic review of self-reported accounts. Journal of affective disorders, 191, 109–117. https://doi.org/10.1016/j.jad.2015.11.043

Folkehelseinstituttet. (2018). Dødsårsaksregisteret. Hentet 29.06.2018 fra: http://www.fhi.no/hn/helseregistre-og-registre/dodsarsaksregisteret/

Folkehelseinstituttet. (2019). Dødsårsaksregisterets statistikkbank. Hentet 15.03.2019 fra: https://statistikk.fhi.no/daar/gsSCQl7hHtUBVhev9pKQfuZ_mHAAFHx1

Freuchen, A., Kjelsberg, E., Lundervold, A. J., & Grøholt, B. (2012). Differences between children and adolescents who commit suicide and their peers: A psychological autopsy of suicide victims compared to accident victims and a community sample. Child and adolescent psychiatry and mental health, 6, 1. https://doi.org/10.1186/1753-2000-6-1

Helsedirektoratet. (2008). Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern. Hentet 29.06.2018 fra: https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/nasjonal-faglig-retningslinje-for-forebygging-av-selvmord-i-psykisk-helsevern

Helsedirektoratet. (2017). Veiledende materiell for kommunene om forebygging av selvskading og selvmord. Hentet 29.06.2018 fra: https://helsedirektoratet.no/folkehelse/psykisk-helse-og-rus/selvmord-og-selvskading/veiledende-materiell-for-kommunene-om-forebygging-av-selvskading-og-selvmord

Jarvi, S., Jackson, B., Swenson, L., & Crawford, H. (2013). The impact of social contagion on non-suicidal self-injury: a review of the literature. Archives of suicide research : official journal of the International Academy for Suicide Research, 17(1), 1–19. https://doi.org/10.1080/13811118.2013.748404

Joiner, T. E., Jr, Conwell, Y., Fitzpatrick, K. K., Witte, T. K., Schmidt, N. B., Berlim, M. T., Fleck, M. P., & Rudd, M. D. (2005). Four studies on how past and current suicidality relate even when "everything but the kitchen sink" is covaried. Journal of abnormal psychology, 114(2), 291–303. https://doi.org/10.1037/0021-843X.114.2.291

Lilley, R., Owens, D., Horrocks, J., House, A., Noble, R., Bergen, H., Hawton, K., Casey, D., Simkin, S., Murphy, E., Cooper, J., & Kapur, N. (2008). Hospital care and repetition following self-harm: multicentre comparison of self-poisoning and self-injury. The British journal of psychiatry : the journal of mental science, 192(6), 440–445. https://doi.org/10.1192/bjp.bp.107.043380

Muehlenkamp, J. J., Claes, L., Havertape, L., & Plener, P. L. (2012). International prevalence of adolescent non-suicidal self-injury and deliberate self-harm. Child and adolescent psychiatry and mental health, 6, 10. https://doi.org/10.1186/1753-2000-6-10

Møhl, B., & Skandsen, A. (2012), The prevalence and distribution of self-harm among Danish high school students. Personality and Mental Health, 6: 147-155. https://doi.org/10.1002/pmh.191

Nock, M. K., Joiner, T. E., Jr, Gordon, K. H., Lloyd-Richardson, E., & Prinstein, M. J. (2006). Non-suicidal self-injury among adolescents: diagnostic correlates and relation to suicide attempts. Psychiatry research, 144(1), 65–72. https://doi.org/10.1016/j.psychres.2006.05.010

Soole, R., Kõlves, K., & De Leo, D. (2015). Suicide in Children: A Systematic Review. Archives of suicide research : official journal of the International Academy for Suicide Research, 19(3), 285–304. https://doi.org/10.1080/13811118.2014.996694

Spirito, A., & Esposito-Smythers, C. (2006). Attempted and completed suicide in adolescence. Annual review of clinical psychology, 2, 237–266. https://doi.org/10.1146/annurev.clinpsy.2.022305.095323

Tørmoen, A. J., Rossow, I., Larsson, B., & Mehlum, L. (2013). Nonsuicidal self-harm and suicide attempts in adolescents: differences in kind or in degree? Social psychiatry and psychiatric epidemiology, 48(9), 1447–1455. https://doi.org/10.1007/s00127-012-0646-y

Tørmoen, A. J., Myhre, M., Walby, F. A., Grøholt, B., & Rossow, I. (2020). Change in prevalence of self-harm from 2002 to 2018 among Norwegian adolescents. European journal of public health, 30(4), 688–692. https://doi.org/10.1093/eurpub/ckaa042

Walby, F., Myhre, M., Kildahl, A., Myhre, Martin, Kildahl, Anine, & Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging, Universitetet i Oslo. (2018). 1910 døde pasienter : Selvmord i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling 2008 til 2015 – en nasjonal registerstudie. Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging, Universitetet i Oslo. https://www.nb.no/maken/item/URN:NBN:no-nb_digibok_2022112148072

Utredning av selvskading og selvmordsatferd

I Norge fastslår Helsedirektoratet at alle barn og unge som kommer i kontakt med psykisk helsevern bør vurderes for selvmordsrisiko. Selvskading og selvmordsatferd hos barn og unge skal alltid tas på alvor, og bør forstås som et forsøk på å løse problemer som for den unge virker uhåndterlige.

Hovedpunkter i utredning av selvskading og selvmordsatferd er beskrevet her. Se ellers Nasjonalt pasientforløp for psykiske lidelser hos barn og unge fra Helsedirektoratet.

Generelt om utredning av selvskading og selvmordsatferd

Et lite alvorlig selvmordsforsøk i medisinsk forstand kan være knyttet til dyp fortvilelse og intense selvmordstanker. Fokus bør derfor være på hva som ligger bak, slik at den unge får hjelp med det han eller hun strever med. Utredning av selvskading og selvmordsatferd krever en bred kartlegging av livssituasjonen til den unge (Helsedirektoratet, 2008a; Dazzi et al., 2014; BMJ Best Practice, 2018). Foresatte bør involveres og bidra med sin kunnskap og forståelse når den unge er under 18 år (Helsedirektoratet, 2018).

Utredning av selvskading og selvmordsatferd

Oppmerksomhet på egne følelsesmessige reaksjoner er særlig viktig i møte med barn og unge med selvskading og selvmordsatferd. Det er normalt å bli usikker, redd eller provosert. Aksept og ferdigheter i å håndtere egne reaksjoner er sentralt for å kunne møte den unge med en ikke-dømmende holdning og å etablere en trygg relasjon. Noen viser åpent fram arr, sår eller merker etter selvskading, eller forteller åpent om selvmordstanker og/eller -forsøk. Andre holder dette hemmelig. Det er viktig å spørre den unge direkte, og å ha et våkent blikk for arr, sår og merker. Direkte spørsmål antas ikke å øke risiko for selvskading og selvmordsatferd (Helsedirektoratet, 2017). Vage spørsmål derimot kan gjøre det vanskeligere for den man snakker med å forstå hva man spør om, og dermed gjøre vurderingen mer krevende. Her gir vi en kort introduksjon til utredning av selvskading og selvmordsatferd hos barn og unge. For mer fyldig beskrivelse henviser vi til Helsedirektoratets retningslinjer, strategi og veiledende materiell relevant for selvmord og selvskade (Helsedirektoratet, 2008a; 2011; 2014; 2017; 2018).

Framgangsmåter for utredning av selvskading og selvmordsatferd

Utforsk så konkret som mulig hvordan barnet/ungdommen skader seg, medisinsk alvorlighetsgrad, hvor lenge barnet/ungdommen har skadet seg og hvilken funksjon atferden har. Man bør kartlegge i hvilken grad det ligger en intensjon om å dø bak de selvskadende handlingene. Helsedirektoratets «Veiviser for selvskading og selvmordsatferd» anbefaler følgende aktuelle spørsmål i utredning av selvskading (Helsedirektoratet, 2017):

Hvordan skader du deg selv?

Hvor dypt kutter du deg?

Kutter du noen ganger mer eller dypere enn du hadde tenkt på forhånd? (eventuelt inntar flere tabletter, slår deg selv mer og hardere)

Har du skadet deg selv eller gjort selvmordsforsøk tidligere?

Når skadet du deg første gang?

Hvor ofte skader du deg?

Var det noe spesielt som hadde skjedd som gjorde at du skadet deg første gang?

Hva tror du kan ha utløst at du skadet deg?

Hva ville du oppnå med å skade deg?

Hvilke tanker, følelser og kroppssensasjoner trigger trangen til å skade seg?

Hvordan føler du deg før du skader deg?

Hvordan føler du deg rett etterpå?

Hindrer det å skade seg vonde følelser?

Ønsker du å dø av skaden? Hvorfor?

Noen unge gir fyldige svar på slike spørsmål. Da er det viktig å vise forståelse for selvskadingens funksjon, uten å akseptere selvskading som løsning. Andre vil svare benektende, selv om de har skadet seg. Det kan derfor være klokt å spørre igjen ved senere anledninger. En del unge vil besvare slike spørsmål med taushet eller svarer «vet ikke». Årsaker til dette kan være skam og utrygghet, men også at de faktisk ikke vet eller husker. Det er derfor viktig ikke å forvente svar på alle spørsmål, men holde en undrende og utforskende tone. Det er viktig å huske at det for mange ikke er et skarpt skille mellom selvskading og selvmordsforsøk. Mange unge skader seg både med og uten suicidal intensjon, eller har en uklar eller ambivalent intensjon. Tilsynelatende motsetningsfylte svar må forventes og aksepteres. Det er viktig å innhente informasjon fra den unges omgivelser (foresatte, skole, andre hjelpeinstanser), både for å forstå, og med tanke på iverksettelse av tiltak. 

Framgangsmåter for kartlegging og vurdering av selvmordsfare

Nasjonal faglig retningslinje for forebygging av selvmord i psykisk helsevern gir anbefalinger for kartlegging og vurdering av selvmordsfare, herunder kartlegging av risikofaktorer og beskyttende faktorer for selvmord (Helsedirektoratet, 2008a). Det framgår av retningslinjene at helsepersonell som utfører slik kartlegging og vurdering skal ha fått tilstrekkelig opplæring i dette (Helsedirektoratet, 2008a). Helsedirektoratets veiviser for selvskading og selvmordsatferd anbefaler i kartlegging av selvmordsfare (Helsedirektoratet, 2017).

• 1. Undersøkelse av den unges tilstand, herunder inntrykk og opplevelse av uro, apati, nedstemthet, fraværenhet, engstelighet, forvirring og påvirkning av rus. Vær oppmerksom på eventuelle vrangforestillinger og andre psykotiske forestillinger, og vurder grad av håpløshet.
• 2. Direkte spørsmål til den unge om selvmordstanker, planer og tidligere forsøk. Aktuelle spørsmål kan for eksempel være:

Har du tanker om å ta livet ditt?

Har du hatt slike tanker ofte den siste tiden?

Er tankene der hele tiden?

Har du stemmer i hodet som ikke er din egen? Hva sier stemmene konkret?

Har du tenkt på hvilken måte du kan ta livet ditt?

Har du tilgang til (metoden) nå?

Utredningen bør også kartlegge den unges tilgang til selvmordsmetoder (eksempelvis at medikamenter er lett tilgjengelig i hjemmet) (Helsedirektoratet, 2017; 2018). Utredning bør ta hensyn til barnets kognitive kapasitet og utviklingsnivå. Yngre barn har begrenset forståelse av selvmord, og kan ha problemer med å forstå og verbalisere intensjon. Det er ofte nødvendig med informasjon fra både foreldre, skole eller andre som har mye med barnet å gjøre for å avgjøre intensjon bak tanker, utsagn eller handlinger. I utredning av både selvskading og selvmordsatferd skal situasjonen til barnet eller ungdommen undersøkes i forhold til bakenforliggende og utløsende årsaker (Helsedirektoratet, 2014; 2017; 2018):

Traumeerfaringer (mobbing, omsorgssvikt, overgrep, vold) 

Annen psykisk lidelse hos den unge

Faktorer knyttet til familie og oppvekst (herunder selvmordsproblematikk i egen familie eller nettverk)

Levevaner (herunder rusmiddelbruk)

Fra 1.1.2018 er det dessuten lovpålagt at spesialisthelsetjenesten skal kartlegge behov for informasjon og oppfølging av søsken med selvskadingsproblematikk (som pårørende). Ifølge Helsedirektoratets pakkeforløp for utredning av psykiske lidelser hos barn og unge skal utredning av psykiske vansker også involvere en undersøkelse av lege for vurdering av somatisk status og mulige somatiske årsaker til tilstanden (Helsedirektoratet, 2018). Somatisk lidelse er en risikofaktor for selvmordsatferd og følgelig noe å være oppmerksom på.

Oppfølging av unge med risiko for selvmord

Ved kjent selvmordsfare skal den unge følges opp med planlagte tiltak. Disse kan være beskrevet i individuell plan (IP), kriseplan/sikkerhetsplan og behandlingsplan (Helsedirektoratet, 2017; 2018). Helsedirektoratet understreker betydningen av samhandling (Helsedirektoratet, 2017), og at spesialisthelsetjenesten sikrer god informasjon til fastlege, psykisk helse- og rustjeneste eller andre aktuelle instanser som følger opp barnet/ungdommen i kommunen (Helsedirektoratet, 2017). Det skal gjøres fortløpende vurderinger av endringer av den unges tilstand (Helsedirektoratet, 2018). Det er viktig å sikre et godt samarbeid med foresatte. De er viktige som informanter og vanligvis også sentrale i oppfølging og behandling. Vær oppmerksom på søsken som pårørende, de skal sikres den informasjon og oppfølging de kan trenge for sin egen del (Helsedirektoratet, 2011; 2014; 2018). 

Om diagnostisering

Kunnskap om normalutvikling, utviklingsforstyrrelser og prinsipper for psykiatrisk diagnostikk og behandling er en forutsetning for å gjøre en diagnostisk vurdering. Utredningen bør inngå i et tverrfaglig teamarbeid for å trekke inn kompetanse fra de ulike områdene som skal dekkes. Ifølge Helsedirektoratet (2008b) bør diagnoser settes av psykologspesialist og/eller psykiater, på grunnlag av en tverrfaglig drøfting. I den diagnostiske delen av utredningen skal klinikeren bruke det multiaksiale kodeverket basert på ICD-10 (Helsedirektoratet, 2008b):

Akse I: Klinisk psykiatrisk syndrom

Akse II: Spesifikke utviklingsforstyrrelser

Akse III: Psykisk utviklingshemning

Akse IV: Somatiske tilstander

Akse V: Avvikende psykososiale forhold

Akse VI: Global vurdering av funksjonsnivå

Villet egenskade kategoriseres på akse IV med X-diagnose, fra X6n. Det som kategoriseres er sted, ikke aktivitet. Villet egenskade er definert som en handling som ikke endte med døden, med eller uten suicidal intensjon, hvor den unge med vilje gjorde aktiv handling i den hensikt å skade seg selv (Helsedirektoratet, 2008b). Utredning av villet egenskade krever en bred kartlegging og diagnostisk vurdering på alle akser.

Forfattet av: Ingeborg Lunde, psykologspesialist og Siri Toven, psykologspesialist – begge ved RVTS Øst.

Redigert av: Astrid Dahlgren, tidlligere seksjonsleder RBUP Øst og Sør / tidligere redaktør Tiltakshåndboka og Ida Sund Morken, tidligere rådgiver RBUP Øst og Sør.

Vi gjør oppmerksom på at deler av teksten som omhandlet nasjonale retningslinjer og pasientforløp er forkortet av redaksjonen i 2025.

Referanser

BMJ Best Practice. (2018). Suicide risk management. Hentet 19.11.2018 fra: https://bestpractice.bmj.com/topics/en-gb/1016 

Dazzi, T., Gribble, R., Wessely, S., & Fear, N. T. (2014). Does asking about suicide and related behaviours induce suicidal ideation? What is the evidence?. Psychological medicine, 44(16), 3361–3363. https://doi.org/10.1017/S0033291714001299

Helsedirektoratet. (2008a). Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern. Hentet 29.06.2018 fra: https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/nasjonal-faglig-retningslinje-for-forebygging-av-selvmord-i-psykisk-helsevern 

Helsedirektoratet. (2008b) Veileder for poliklinikker i psykisk helsevern for barn og unge. Hentet 16.03.2018 fra: https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/psykisk-helsevern-for-barn-og-unge-veileder-for-poliklinikker

Helsedirektoratet. (2011). Ivaretakelse av etterlatte ved selvmord. Hentet 29.11.2018 fra: https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/etter-selvmordet-veileder-om-ivaretakelse-av-etterlatte-ved-selvmord

Helsedirektoratet. (2014). Handlingsplan for forebygging av selvmord og selvskading 2014–2017. Hentet 29.06.2018 fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/62bf029b047945c89b294f81a7676b04/handlingsplan_selvmord_300414.pdf

Helsedirektoratet. (2017). Veiledende materiell for kommunene om forebygging av selvskading og selvmord. Hentet 29.06.2018 fra: https://helsedirektoratet.no/folkehelse/psykisk-helse-og-rus/selvmord-og-selvskading/veiledende-materiell-for-kommunene-om-forebygging-av-selvskading-og-selvmord

Helsedirektoratet. (2018). Pakkeforløp for utredning av psykiske lidelser hos barn og unge. Hentet 13.09.2018 fra: https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/psykiske-lidelser-pakkeforlop-barn-og-unge