Risikoatferd

Hva er risikoatferd?

Med risikoatferd menes normbrytende atferd som kan ha ødeleggende fysiske og psykiske konsekvenser for den som utfører atferden, men også potensielt for andre. Eksempler på risikoatferd kan være mobbing, skolefravær, skadelig seksuell atferd, vold, kriminalitet, selvskading og rus.

Barn og unge søker spenning ved å delta i grenseoverskridende aktiviteter. Å engasjere seg i slike aktiviteter er en naturlig del av en selvhevdende og identitetsskapende løsrivelsesprosess fra omsorgspersonene. Men for noen strekker spenningssøkingen seg langt utover det omgivelsene aksepterer og barnet kan stå i fare for å skade seg selv eller andre. Da er det snakk om risikoatferd.

Risikoatferd utøser som oftest reaksjoner fra omgivelsene. Risikoatferd lar seg vanskelig avgrense og endelig definere, fordi uttrykket og årsaken angår og aktiverer omgivelsene på ulike måter. Handlinger og atferd som bryter med sentralt lov- og regelverk, gir en generell og alminnelig definisjon av risikoatferd: Handlingen er tydelig og på forhånd definert som normbrytende, og er i ulik grad straffbar. Helt grunnleggende kan vi si at risikoatferd er atferd som kan gi alvorlige, varige fysiske og psykiske skader både for den utøvende part og eventuelt andre.

Risikoatferd kan ha både selvforsterkende og ødeleggende konsekvenser (Kuvoame & Dugstad, 2005). I enkelte tilfeller har den begge, som ved rus. I dette kapittelet presenterer vi risikoatferd generelt. Når det gjelder risikoatferd og tiltak spesielt knyttet til rus vil det bli et eget kapittel om dette i Tiltakshåndboka.

Eksempler på risikoatferd kan være mobbing (Bakken, 2019), skolefravær, bruk av ulovlige rusmidler (Casavant & Griffith, 2018), seksuell atferd som kan gi kjønnssykdommer (Folkehelseinstituttet, 2021), salg eller bytte av seksuelle tjenester, vold og kriminalitet, selvskading, snusbruk (Lund et al., 2008) og selvmordsforsøk (Martins et al., 2004).

Særskilt for gruppen barn og unge med ulik risikoatferd er at det verken kan eller bør gis for avgrensende definisjoner av risikoatferd. Det bør heller ikke etableres en for streng terskel for intervensjon/tiltak. Dette samsvarer ikke nødvendigvis med tiltaksapparatet, som kan ha krav om oppnåelse av et bestemt symptomtrykk for å utløse behandling og ressurser. I enkelte tilfeller medfører dette at barn og unge faller mellom kategorier som utløser ulik rett til hjelp. Det å falle mellom kategorier kan i seg selv utgjøre en belastning (Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten, 2020). Framfor å fokusere på et enkelt fenomen eller uttrykk, er det nettopp opphopningen av potensielle livsbelastninger som kan komme til uttrykk gjennom barnets risikoatferd.

Hvordan oppleves risikoatferd?

Å lære seg å vurdere risiko er en viktig utviklingsoppgave for barnet. Å oppsøke og håndtere spenning og risiko er allmennmenneskelige fenomener, om enn med store variasjoner i hvor mye spenning og hva slags risiko man utsetter seg selv for (Brookmeyer & Henrich, 2009). Mestring av (risikofylte) situasjoner kan gi den unge økt selvbilde, bidra til resiliens og selvregulering (Svartdal, 2021).

Som tidligere nevnt er risikoatferd er normbrytende – men normene er kontekstavhengige, og risikoatferd vil derfor kunne defineres ulikt av ulike personer og samfunn. Hvordan atferden defineres, kan påvirke barnets oppfattelse av seg selv: En ungdom som får vite at han eller hun bedriver selvskading, vil kunne oppleve det annerledes enn å få vite at han eller hun har utviklet en mestringsstrategi for egen smerte som ikke er hensiktsmessig på lang sikt.

Barnet kan avhengig av kontekst, oppleve å få alt fra flere støttende relasjoner gjennom risikoatferden til å oppleve totalt utenforskap gjennom samme risikoatferd. Risikoatferd kan videre enten ekskludere barnet fra sosiale grupper, eller gi det innpass i sosiale grupper hvor nettopp risikoatferden er det som kvalifiserer vedkommende til fellesskap.

Noen former for risikoatferd oppdages lettere og raskere enn andre. Det er lett å legge merke til noe som gjøres synlig, noe som tilføres det vi vanligvis ser hos barnet. Atferd som derimot kjennetegnes av fraværet av noe vi forventer å se, kan være vanskelig å beskrive og stiller særlige krav til den skjønnsmessige vurderings- og observasjonsevnen.

Hvordan atferden normativt forstås og omtales av voksne, må ikke få være utslagsgivende på hvorvidt vurderingen av barnets totale belastning, utløser rett til hjelp. Generelle tilpasningsvansker kan være de første tegnene knyttet til risikoatferd. Tilpasningsvanskene kan være merkbare både for barnet og for omgivelsene. Det kan være snakk om en form for uro rundt barnet - et strev med å passe inn eller strategier som ikke fungerer.

Årsaker til risikoatferd

Risikoatferd kan være et normalt uttrykk for personlige spenningssøkende egenskaper som vi bærer med oss genetisk (Zuckerman, 2007). Motivasjonen til barnet eller den unge som utfører handlingen, bør bidra til om vi definerer noe som spenningssøking eller risikoatferd. Zuckerman og kollegaer (1964) beskriver fire bakenforliggende elementer i en skala for spenningssøking: spenningsopplevelse, visuelt element, sosialt element og antisosialt element. Årsakene til risikoatferd kan altså være flere, og barnet må være med å definere hva som ligger bak. Det er naturlig å differensiere tilbud om hjelp avhengig av årsaken til risikoatferden. Eksempel: Dersom skolefravær bygger på en sosial årsak, vil det være naturlig å finne annen hjelp i samarbeid med barnet enn dersom fraværet bygger på antisosiale årsaker.

Årsakene til risikoatferd er mange og sammensatte. En opphopning av risikofaktorer knyttet til barnets levekår øker kanskje sjansen for risikoatferd, men er ikke avgjørende. Nærværet av beskyttende faktorer som skoleprestasjoner, nær relasjon til minst en forelder og nabolag kan spille inn (Aase et al., 2020). Risikoatferd kan oppstå som løsning på utfordrende situasjoner barnet kommer i, som utenforskap, utrygghet, hjelpeløshet, selvhat, konflikt eller gjenopplevelse av traumatiske opplevelser. Barnet gjør sitt beste ut fra sine forutsetninger for å håndtere og skape mening i sin tilværelse. Når barnet ikke får tilstrekkelig eller tilpasset utviklingsstøtte eller blir problematisert på bakgrunn av atferd som omgivelsene definerer som risikoatferd, blir barnet alene med denne oppgaven. Det kan da framstå som barnet har lav selvregulering og manglende sosial kompetanse, nettopp fordi andre-reguleringen har vært mangelfull.

Barnets evne til å regulere seg selv avhenger av omgivelsenes evne til å regulere seg selv og barnet. Man må ikke gjøre barnet ansvarlig for egen selvregulering før barnet er i stand til det på egen hånd. Denne etiske holdningen og utviklingspsykologiske innsikten må gjenspeiles i måten voksne snakker til barnet på om dette.

Forekomst og prognose

En del risikoatferd er vanskelig å måle, og det kan derfor finnes mørketall. Årsakene til dette kan være at risikoatferden ikke fanges opp, eller at situasjonen ikke utløser rett eller plikt til tiltak. Iblant utvikler heller ikke atferden seg til å bli et alvorlig problem før vedkommende er voksen.

Likevel kan vi finne tall som kan gi en pekepinn på forekomst og prognose, basert på type risikoatferd. Det kan være kvantitative indikatorer som skolefravær (Havik, 2018) og frafall (Statistisk sentralbyrå, 2021), tall fra helsevesenet (Helsedirektoratet, 2018), straffestatistikk (Statistisk sentralbyrå, 2021), selvskadingsstatistikk (Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging, 2020), longitudinelle studier om hvordan det går med barna i voksen alder (Gaughan, 2006), oversikt over tiltak i barnevernet (Statistisk sentralbyrå, 2021) m.m.

Å skulle måle prognose gjennom å se på fraværet av noe som kunne ha skjedd dersom vi ikke grep inn (risikoatferd), er utfordrende. Betydningen av å gripe inn likevel, kan være avgjørende.

Målet med tiltak mot risikoatferd er at atferden blir borte, og at årsaken til risikoatferden blir håndterbar for barnet.

Utfordringer

Omgivelsenes reaksjon på risikoatferd er i seg selv en risikofaktor (Lystad, 2014). Ved å kategorisere barn og unges atferd som risikoatferd, står vi overfor dilemmaer knyttet til hvilken rolle omgivelsene har i den sosiale konstruksjonen av avvik, slik Madsen trekker fram (Madsen et al., 2006). En utfordrende avveining kan være vurderingen om når tiden er inne for å gripe inn, basert på forståelsen av atferden og antakelsene om potensielle konsekvenser av den.

Det kan også oppstå uenighet mellom dem som opplever atferden som et problem, og den som utøver den. Omgivelsene kan ha en mening om at atferden er skadelig, og at den må opphøre. Barnet kan imidlertid ha en helt annen oppfatning av dette. Uavhengig av dette, må barnets mestringsforsøk anerkjennes, fordi det har faktisk løst sitt strev, om enn på en destruktiv måte.

Forfattet av: Mari Olsgaard, Røde kors og Hanne Ugelstad, Street Art Oslo

Redigert av: Frida Abel, forskningskoordinator, Karianne Hammerstrøm Nilsen, redaktør Tiltakshåndboka og Ingrid Borren, forsker og assisterende redaktør Tiltakshåndboka.

Referanser

Bakken, A. (2019). Ungdata 2019. Nasjonale resultater. NOVA, Oslomet. https://hdl.handle.net/20.500.12199/2252

Brookmeyer, K. A., & Henrich, C. C. (2009). Disentangling adolescent pathways of sexual risk taking. The journal of primary prevention, 30(6), 677–696. https://doi.org/10.1007/s10935-009-0196-6

Casavant, M. J., & Griffith, J. R.K.(2018). Anabolic steroid use disorder (BMJ Best Practice). [oppdatert 27. januar 2018]. Hentet fra: https://bestpractice.bmj.com/topics/en-gb/987

Folkehelseinstituttet. (2021). HIV og seksuelt overførbare sykdommer. Hentet februar 2022 fra: https://www.fhi.no/sv/smittsomme-sykdommer/seksualitet-og-helse/

Gaughan, M. (2006). The gender structure of adolescent peer influence on drinking. Journal of health and social behavior, 47(1), 47–61. https://doi.org/10.1177/002214650604700104

Havik, T. (2018). Skolefravær: å forstå og håndtere skolefravær og skolevegring. Oslo: Gyldendal akademisk.

Helsedirektoratet. (2018). Aktivitetsdata for psykisk helsevern for barn og unge. [oppdatert 19. mars 2021]. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/aktivitetsdata-for-psykisk-helsevern-for-barn-og-unge

Kuvoame, M. B. B., & Dugstad, H. (2005). “Eikaguttene” : marginalisert etnisk minoritetsungdom i et marginalt miljø i Oslo. Rusmiddeletaten.

Lund, K. E., Tefre, E. M., Amundsen, A., & Nordlund, S. (2008). Røyking, bruk av snus og annen risikoatferd blant studenter. Tidsskrift for Den norske legeforening (trykt utg.), Årg. 128, nr. 16 (2008), 1808–1811. https://tidsskriftet.no/2008/08/originalartikkel/royking-bruk-av-snus-og-annen-risikoatferd-blant-studenter

Lystad, A. H. (2014). Er det ART dei treng? : tiltak i skulen for å hjelpe elevar med utfordrande åtferd. Spesialpedagogikk (trykt utg.), Årg. 79, nr. 1 (2014), 30–36. https://utdanningsforskning.no/artikler/2014/er-det-art-dei-treng--tiltak-i-skulen-for-a-hjelpe-elevar-med-utfordrande-atferd/

Madsen, B., Fosland, O.H., Sivertsen, K.J., & Kvaran, I. (2006). Sosialpedagogikk: integrering og inkludering i det moderne samfunnet. Oslo: Universitetsforlaget.

Martins, S. S., Tavares, H., da Silva Lobo, D. S., Galetti, A. M., & Gentil, V. (2004). Pathological gambling, gender, and risk-taking behaviors. Addictive behaviors, 29(6), 1231–1235. https://doi.org/10.1016/j.addbeh.2004.03.023

Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging. (2020). Fakta om selvskading. [oppdatert 27. mars 2020]. Hentet fra: https://www.med.uio.no/klinmed/forskning/sentre/nssf/kunnskapsressurser/fakta-selvmord-selvskading/selvskading/nssf_hva-er-selvskading.pdf

Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten. (2020). Ungdom med uavklart tilstand: samhandling mellom kommunale tjenester og mellom kommunale tjenester og BUP. Stavanger: Rapport 3-2020. Hentet fra: https://ukom.no/rapporter/ungdom-med-uavklart-tilstand/ungdom-med-uavklart-tilstand

Statistisk sentralbyrå. (2021). Gjennomføring i videregående opplæring. [oppdatert 14. juni 2021]. Hentet fra: https://www.ssb.no/utdanning/videregaende-utdanning/statistikk/gjennomforing-i-videregaende-opplaering

Statistisk sentralbyrå. (2021). Straffereaksjoner. [oppdatert 23. juni 2021]. Hentet fra: https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/kriminalitet-og-rettsvesen/statistikk/straffereaksjoner

Statistisk sentralbyrå. (2021). Barnevern. [oppdatert 2. juli 2021]. Hentet fra: https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/barne-og-familievern/statistikk/barnevern

Svartdal, F. (2021). Mestring [Store norske leksikon]. Hentet 7.12.2021 fra: https://snl.no/mestring

Zuckerman, M., Kolin, E. A., Price, L., & Zoob, I. (1964). DEVELOPMENT OF A SENSATION-SEEKING SCALE. Journal of consulting psychology, 28, 477–482. https://doi.org/10.1037/h0040995

Zuckerman, M. (2007). Sensation seeking and risky behavior. Washington, D.C: American Psychological Association.

Aase, H., Lønnum, K., Sørlie, M., Hagen, K. A., Gustavson, K., & Utgarden, I. (2020). Barn, unge og kriminalitet. Hvordan forhindre at barn og unge kommer inn i eller fortsetter med en kriminell løpebane? Oppsummering og vurdering av virksomme tiltak, behandling og organisering. Folkehelseinstituttet, Område for psykisk og fysisk helse. https://hdl.handle.net/11250/2688541

Utredning av risikoatferd

I møte med risikoatferd reagerer, forstår og handler voksne hjelpere ut fra sine erfaringer, sin viten, kunnskap og kulturelle kompetanse – og forhåpentligvis ut fra erkjennelsen av at dette alltid vil være litt utilstrekkelig. I en utredningsprosess står det sentralt å utforske hva barnets situasjon er, og – kanskje enda viktigere – barnets egen opplevelse av sitt eget liv.

Risikoatferd lar seg vanskelig avgrense og endelig definere, fordi uttrykket og årsaken angår og aktiverer omgivelsene på ulike måter. Handlinger og atferd som bryter med sentralt lov- og regelverk, gir en generell og alminnelig definisjon av risikoatferd: Handlingen er tydelig og på forhånd definert som normbrytende, og er i ulik grad straffbar. Årsakene til at barnet søker spenning kan som Zuckerman og kollegaer (1964) viser, være flere. For å forstå risikoatferden med utgangspunkt i barnets perspektiv, er det nødvendig å kartlegge hva som driver barnets spenningssøking. Som tidligere nevnt er det naturlig å differensiere hjelpen med bakgrunn i årsaken til risikoatferden.

At normbrytende risikoatferd straffes, betyr ikke nødvendigvis at den kvalifiseres som straffbar. Heller ikke at den kan defineres som en generell risikoatferd. En helt generell definisjon av risikoatferd vil dessuten mangle det situasjonsmessige aspektet som må tas til følge. I en utredningssituasjon vil vurderingen av alvorlighet nødvendigvis bli påvirket av hvordan utrederen tolker og av grensene utredningsinstrumenter setter for å iverksette tiltak. Dersom barnets samlede lidelse er høy, bør man vurdere å iverksette tiltak, selv om tiltaksgrensen innenfor en diagnose ikke oppnås.

Barn og unge oppmuntres til å utforske sine omgivelser og seg selv (Utdanningsdirektoratet, 2017) innenfor aldersadekvate tilpassede og kulturelle rammer. Dette innebærer at vi alltid må tolke definisjonen av grenseoverskridende risikoatferd innenfor en kontekst.

Når man utreder barn og unge med risikoatferd, er det et sterkt behov for å møte personen bak uttrykket med åpenhet og en ikke-dømmende interesse for hvem barnet er og hvordan det forstår seg selv i sine omgivelser og nettverk. Dette vil alltid være et styrende etisk prinsipp i enhver hjelperrolle overfor et barn. Dette etiske prinsippet vil erfaringsmessig bli ekstra utfordret i møte med barn og unge vi opplever er i fare, ved at de gjør noe vi mener er galt.

Hvem gjør hva når?

Det kan være store lokale og personlige variasjoner når det gjelder hvilke offentlige tjenester og instanser som er involvert, i og med at vi må forstå risikoatferd ut fra både personlig, samfunnsmessig og kulturell kontekst. Første avklaring må gjøres med tanke på hvorvidt bekymringen er formidlet til barnet eller den unge, og om dette har blitt gjort på en måte som gir barnet mulighet til å forstå. Vi vet at det å gi barnet en opplevelse av sammenheng, vil være en positiv faktor for barnets helse (Antonovsky, 1993).

I møte med barn og unges risikoatferd blir våre verdisystem og normsett aktivert. Noen ganger skjer dette med voldsom kraft og hast fordi vi opplever at barnet kommer i fare om vi ikke forhindrer atferden. Dette vil gjelde alle som har en bekymring for barnet, og vår bekymring kan være mer eller mindre reell. Denne bekymringen møter ikke alltid sitt motstykke i det offentlige tiltaksapparatet (Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten, 2020) og kan ytterligere forsterke omgivelsenes reaksjoner. Omgivelsenes reaksjoner kan skape større avstand i relasjonen til barnet som vil beskytte seg selv og sine mestringsstrategier. Vi kan ikke forvente at barn melder bekymring angående seg selv til voksne på den måten voksne melder sin bekymring til barnet, og vi vet at barn kan gi opp forsøk på å fortelle voksne om vanskelige opplevelser (Steine et al., 2017).

Behovet for en tydelig avklart og kommunisert rolleavklaring og ansvarsfordeling melder seg

raskt for å ivareta barnets ve og vel og for å dempe et eventuelt trykk på situasjonen rundt barnet. Dette innebærer at man tidlig i forløpet – og gjennom hele prosessen – holder barnet, dets omsorgspersoner og andre involverte informert om hvem som gjør hva, samt hvilke rettigheter barnet og involverte parter har.

En god huskeregel i møte med alle barn og unge er å alltid spørre om barnet vet hvorfor du snakker med det nå. Barnet vil kanskje si at det vet, ungdommen vil ganske sikkert si at det vet, men det er voksenpersoners ansvar å redegjøre for det likevel.

Metoder

Utredning av barn og unge med ulik risikoatferd innebærer innhenting av samtykke fra barnet/den unge og familien, så vel som informasjon fra barnets ulike arenaer. Dette kan være barnehage, skole, familie, helsestasjon/lege, fritidsaktiviteter, politi samt andre offentlige instanser, avhengig av på hvilket nivå i en potensiell tiltakskjede bekymringsmeldingen foreligger.

Ulik risikoatferd utløser ulike metoder. Felles for prosessene er informasjonsinnhenting, samtaler og observasjon. Tverrsektorielt samarbeid bør også løftes som en viktig dimensjon ved arbeidet både overordnet i kommunen og i enkeltsaker. Slik kan hele nettverket bidra i den enkeltes utvikling, jamfør Bronfenbrenners utviklingsøkologiske modell (Bronfenbrenner, 1977). Denne modellen beskriver hvordan vi som enkeltindivider sosialiseres, hvordan kontekst og kultur bidrar inn i dette og hvordan psykologien ikke kan jobbe med individer løsrevet fra konteksten og nettverkene de lever i.

Barn og unge med ulik risikoatferd står i fare for å ikke motta tilstrekkelig og tilpasset hjelp fordi omgivelsene ikke oppfatter deres helhetlige livssituasjon og summen av belastning. Det kan være hensiktsmessig å framheve betydningen av selvrefleksjon over egen praksis i denne sammenheng. Det er også viktig å stille spørsmål ved hvorvidt voksne i møte med den unges risikoatferd forstår atferden som egenskaper ved barnet, eller som et resultat av barnet i sine omgivelser.

Framgangsmåter for vurdering av barn og unge med ulik risikoatferd

Definering av risikoatferd kan være utfordrende, da det kan være flere ulike former for risikoatferd som overlapper hverandre, og ulike årsaker til samme type risikoatferd. Den generelle betegnelsen «ulik risikoatferd» står i fare for å bli en sekkebetegnelse. Hvis et nivå for iverksetting av tiltak er nådd, er det også en fare for at vi ikke går videre med å avdekke ytterligere problematikk og dermed overser opphoping av risikoatferd.

Det er også fare for at barnet blir feildiagnostisert i den hensikt å gi barnet rett på nødvendig hjelp, fordi atferden i seg selv ikke utløser tiltak i systemet (eksempelvis vil ikke en utfordring som skolevegring alene gi rett til hjelp). Igjen trer behovet for tverrsektorielt samarbeid tydelig fram samt betydningen av en oppriktig vurdering av hvorvidt man er i posisjon til å foreta en god nok utredning.

Vi forutsetter ofte at barnet er tilgjengelig for utredning og diagnostisering. Det er ikke nødvendigvis tilfelle. Hvis behandler ikke kommer i posisjon til å utrede eller diagnostisere, er det lurt å søke i barnets nettverk etter ressurspersoner som kan hjelpe behandler til å komme i posisjon. Disse kan for eksempel delta i samtaler mellom barnet og utreder, slik at barnet opplever trygge rammer for samtalen.

Instrumenter

Siden kategoriseringen ikke er endelig avgrenset, er det behov for en eklektisk tilnærming til hvilke kliniske instrumenter man tar i bruk for å utrede og diagnostisere. En eklektisk tilnærming vil si at man velger verktøy fra ulike metoder avhengig av hva som er nyttig for pasienten. I tillegg vil samvalg være aktuelt i denne fasen av utredningen. Det innebærer at barnet/den unge eller pårørende kan påvirke i valg av verktøy og senere behandling. Grunnleggende kan en tilnærming basert på en hverdagslivssamtale (Gulbrandsen, 1998) være et godt utgangspunkt. Her kan barnet eller den unge sette egne ord på sitt liv framfor å tilpasse sin opplevde verden til vårt kliniske begrepsapparat. Vi må la deres stemme få bære inn i definisjonen av situasjonen. Slik kan vi få mulighet til en innsikt i hvorfor barnet handler som det gjør – og videre utfordres vi til å endre både situasjonen og atferden (Helgeland, 2009).

Dette perspektivet og vektleggingen av barnet eller ungdommens egen begrunnelse for risikoatferden er vesentlig for å unngå fremmedgjøring og tap av barnets egen drivkraft ved at utreder i for stor grad fortolker og forfatter deres definisjon. Barnets eller den unges motivasjon for risikoatferd er ikke nødvendigvis den samme som årsaken til den. Hjelperens merforståelse hjelper ikke dersom man ikke finner ut hvor barnet eller den unge er (Martinsen, 2005), eller ikke hjelper barnet med å målbære sin egen selvfortelling.

Om diagnostisering

Dette kapittelet omtaler risikoatferd som ikke har sin årsak i atferdsforstyrrelser eller en annen diagnose. I møte med barn og unge som utøver risikoatferd vil en eventuell utredning kunne utelukke at atferden kan skyldes en underliggende diagnose ved hjelp av diagnostisk vurdering. Dette vil kunne ha konsekvenser for hvilke hjelpetiltak barnet/ungdommen tilbys. Kunnskap om normalutvikling, utviklingsforstyrrelser og prinsipper for psykiatrisk diagnostikk og behandling er en forutsetning for å gjøre en diagnostisk vurdering. Utredningen bør inngå i et tverrfaglig teamarbeid for å trekke inn kompetanse fra de ulike områdene som skal dekkes. Ifølge Helsedirektoratet bør diagnoser settes av psykologspesialist og/eller psykiater på grunnlag av en tverrfaglig drøfting.

I den diagnostiske delen av utredningen skal klinikeren bruke det multiaksiale kodeverket basert på ICD-10 (Helsedirektoratet, 2008):

Akse I: Klinisk psykiatrisk syndrom

Akse II: Spesifikke utviklingsforstyrrelser

Akse III: Psykisk utviklingshemning

Akse IV: Somatiske tilstander

Akse V: Avvikende psykososiale forhold

Akse VI: Global vurdering av funksjonsnivå

Forfattet av: Mari Olsgaard, Røde kors og Hanne Ugelstad Street Art Oslo

Redigert av: Frida Abel, forskningskoordinator, Karianne Hammerstrøm Nilsen, redaktør Tiltakshåndboka og Ingrid Borren, forsker og assisterende redaktør Tiltakshåndboka.

Referanser

Antonovsky A. (1993). The structure and properties of the sense of coherence scale. Social science & medicine (1982), 36(6), 725–733. https://doi.org/10.1016/0277-9536(93)90033-z

Bronfenbrenner, U. (1977). Toward an experimental ecology of human development. American Psychologist, 32(7), 513–531. https://doi.org/10.1037/0003-066X.32.7.513

Gulbrandsen, L.M. (1998). I barns dagligliv: en kulturpsykologisk studie av jenter og gutters utvikling. Oslo: Universitetsforlaget.

Helgeland, I. M. (2009). “Definisjon av situasjonen” : et metodologisk perspektiv. William Isaac Thomas’ studier av atferd, sosiale problemer og sosial endring. Fontene forskning : et tidsskrift fra Fellesorganisasjonen (FO), Nr. 2 (2009), 18–28. https://fontene.no/forskning/definisjon-av-situasjonen-6.584.865255.21857e10fc

Helsedirektoratet. (2008). Veileder for poliklinikker i psykisk helsevern for barn og unge. Hentet 16.03.2018 fra: https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/psykisk-helsevern-for-barn-og-unge-veileder-for-poliklinikker

Martinsen, K. (2005). Samtalen, skjønnet og evidensen. Akribe.

Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten. (2020). Ungdom med uavklart tilstand: samhandling mellom kommunale tjenester og mellom kommunale tjenester og BUP. Rapport 3-2020. Hentet fra: https://ukom.no/rapporter/ungdom-med-uavklart-tilstand/ungdom-med-uavklart-tilstand

Steine, I. M., Winje, D., Nordhus, I. H., Milde, A. M., Bjorvatn, B., Grønli, J., Pallesen, S., Winje, Dagfinn, Nordhus, Inger Hilde, Milde, Anne Marita, Bjorvatn, Bjørn, Grønli, Janne, & Pallesen, Ståle. (2017). Hvorfor tar det så lang tid å fortelle om seksuelle overgrep? Tidsskrift for Norsk psykologforening (trykt utg.), Vol. 54, nr. 2 (2017), [204]-208.]. https://www.psykologtidsskriftet.no/artikkel/2017as01ae-Hvorfor-tar-det-sa-lang-tid-a-fortelle-om-seksuelle-overgrep-

Utdanningsdirektoratet.( Rammeplan for barnehagen: innhold og oppgaver. 2017. [oppdatert 1. august 2017]. Hentet fra: https://www.udir.no/laring-og-trivsel/rammeplan-for-barnehagen/

Zuckerman, M., Kolin, E. A., Price, L., & Zoob, I. (1964). DEVELOPMENT OF A SENSATION-SEEKING SCALE. Journal of consulting psychology, 28, 477–482. https://doi.org/10.1037/h0040995