Funksjonsnedsettelse og psykisk helse
Denne siden ble generert 7. oktober 2025
Utskriftsvennlig versjon av siden: Funksjonsnedsettelse og psykisk helse.
Dokumentet kan skrives ut med tastatursnarvei:
- Windows:
- CTRL + P
- Mac:
- CMD + P
Innhold:
Nøkkelinformasjon om Funksjonsnedsettelse og psykisk helse
Vurderinger
Annet relatert innhold
Tester og kartleggingsverktøy
Dokumentasjonsgrunnlag og referanser
Barn og unge med funksjonsnedsettelse bærer ofte med seg opplevelser som øker risikoen for psykiske helseproblemer, herunder krevende fødsel, stress i familierelasjoner, arbeidsledighet i familien, mobbing, mindre grad av kontroll over eget liv – og har ofte et mindre nettverk å støtte seg på.
Kunnskapsgrunnlaget ble sist oppdatert i 2022.
Funksjonsnedsettelse og psykisk helse
Barn og unge med funksjonsnedsettelse bærer ofte med seg opplevelser som øker risikoen for psykiske helseproblemer, herunder krevende fødsel, stress i familierelasjoner, arbeidsledighet i familien, mobbing, mindre grad av kontroll over eget liv (selvråderett) – og har ofte et mindre nettverk å støtte seg på.
Barn og unge med medfødt eller tidlig ervervet varig funksjonsnedsettelse eller kronisk sykdom kan ha rett til habilitering i spesialisthelsetjenesten (Helsedirektoratet, 2015).
Habiliteringstjenesten omfattes av Forskrift for habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator (Helse- og omsorgsdepartementet, 2018). Der defineres at: «Habilitering og rehabilitering skal ta utgangspunkt i den enkelte pasients og brukers livssituasjon og mål. Habilitering og rehabilitering er målrettede samarbeidsprosesser på ulike arenaer mellom pasient, bruker, pårørende og tjenesteytere. Prosessene kjennetegnes ved koordinerte, sammenhengende og kunnskapsbaserte tiltak. Formålet er at den enkelte pasient og bruker, som har eller står i fare for å få begrensninger i sin fysiske, psykiske, kognitive eller sosiale funksjonsevne, skal gis mulighet til å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltagelse i utdanning og arbeidsliv, sosialt og i samfunnet.»
Tilstandsgrupper
Tilstandsgrupper som henvises til habiliteringstjenesten for barn og unge i spesialisthelsetjenesten (HABU), er beskrevet i prioriteringsveilederen (Helsedirektoratet, 2015). Tilstandene er ofte sammensatte med motoriske, kognitive, språklige og sansemessige (syn, hørsel) utfordringer, og trenger vanligvis omfattende tverrfaglig behandling og tilrettelegging. Alvorlighetsgraden spenner vidt fra avgrensede tilstander til tilfeller med stor sykdomsbyrde over lang tid.
Problemstillingene utgjør et svært variert spekter når det gjelder etiologi, diagnostikk, grad av funksjonsnedsettelse og andre helseutfordringer.
Diagnoser med høyest aktivitet i habiliteringstjenesten omfatter autismespekterlidelse og cerebral parese. Andre diagnoser som ofte rapporteres er «uteblivelse av forventet normal fysiologisk utvikling», «moderat psykisk utviklingshemning», «lett psykisk utviklingshemning», «hyperkinetiske forstyrrelser», epilepsi, Downs syndrom eller Asperger syndrom (Halvorsen et al., 2019).
Forekomst av psykiske lidelser blant barn og unge med medfødt eller tidlig ervervet varig funksjonsnedsettelse eller kronisk sykdom
Barn og unge med medfødte, eller tidlig ervervede, varige funksjonsnedsettelser har større sannsynlighet for å utvikle psykiske lidelser enn barn uten funksjonsnedsettelse. Det er imidlertid usikkert om det er slik for samtlige diagnoser i denne heterogene gruppen, men sett under ett er psykiske vansker en vanlig tilleggsproblematikk (Halvorsen et al., 2019). Samtidig er det en betydelig andel som ikke utvikler psykiske problemer, og derfor er kunnskap om resiliens og forhold som fremmer psykisk helse og trivsel etterspurt (Halvorsen et al, 2014).
Eksempler på dokumentert økt forekomst av psykiske lidelser finnes blant annet for barn og unge med lavt evnenivå (Strømme & Diseth, 2000), epilepsi (Hanssen-Bauer et al., 2007) eller cerebral parese (Bjorgaas et al., 2012; Craig et al., 2019; Parkes et al., 2008).
For mange av tilstandene trekkes spesielt angst, depresjon og utvikling av atferdsvansker fram som de hyppigst forekommende psykiske lidelsene (Parkes et al., 2008; Josephson & Jetté, 2017; Tuft et al., 2018; Walker et al., 2011).
For noen tilstander er det vist at psykisk lidelse debuterer tidlig i småbarnsalder, og videre at psykiske lidelser ofte varer lengre enn hos barn uten funksjonsnedsettelser (Halvorsen et al., 2014).
Sårbarhet
Mange barn og unge med medfødt eller tidlig ervervet varige funksjonsnedsettelser bærer med seg opplevelser som øker risikoen for psykiske helseproblemer – herunder krevende fødsel, stress i familierelasjoner, mobbing, stigmatisering, mindre grad av kontroll over eget liv (selvråderett) og har ofte et mindre nettverk å støtte seg på. I tillegg har en del av disse barna færre psykologiske ressurser for å håndtere stress, og lavere problemløsningsevne og evne til å planlegge, prioritere og vurdere på grunn av sine kognitive funksjonutfordringer. Vansker med å uttrykke seg og å bli forstått er viktige faktorer. For eksempel har man funnet at barn med cerebral parese og kommunikasjonsvansker oftere hadde psykiske lidelser (Bjorgaas et al., 2012). Det er også høy frekvens av andre helseutfordringer blant barn og unge med funksjonsnedsettelser sammenliknet med andre barn, og mange trenger medikamentell behandling av ulike årsaker – med fare for bivirkninger som igjen kan påvirke sårbarhet og funksjon.
Forfattet av: Ingeborg Beate Lidal, overlege TRS kompetansesenter for sjeldne diagnoser, Sunnaas sykehus.
Redigert av: Astrid Dahlgren, tidligere seksjonsleder RBUP Øst og Sør / tidligere redaktør Tiltakshåndboka og Brynhildur Axelsdottir, seniorrådgiver RBUP Øst og Sør.
Referanser
Bjorgaas, H. M., Hysing, M., & Elgen, I. (2012). Psychiatric disorders among children with cerebral palsy at school starting age. Research in developmental disabilities, 33(4), 1287–1293. https://doi.org/10.1016/j.ridd.2012.02.024
Craig, F., Savino, R., & Trabacca, A. (2019). A systematic review of comorbidity between cerebral palsy, autism spectrum disorders and Attention Deficit Hyperactivity Disorder. European journal of paediatric neurology : EJPN : official journal of the European Paediatric Neurology Society, 23(1), 31–42. https://doi.org/10.1016/j.ejpn.2018.10.005
Halvorsen, M., Mathiassen, B., Sundby, J., Myrbakk, E., Brøndbo, P. H., Steinsvik, O. O., Martinussen, M., Mathiassen, Børge, Sundby, Jørgen, Myrbakk, Even, Brøndbo, Per Håkan, Steinsvik, Oddmar Ole, & Martinussen, Monica. (2014). Psyksisk helse hos barn og unge med lavt evnenivå. Tidsskrift for Norsk psykologforening (trykt utg.), Vol. 51, nr. 3 (2014), 210–215. https://www.psykologtidsskriftet.no/artikkel/2014as03ae-Psykisk-helse-hos-barn-og-unge-med-lavt-evneniva
Halvorsen, M., Mathiassen, B., Myrbakk, E., Brøndbo, P. H., Sætrum, A., Steinsvik, O. O., & Martinussen, M. (2019). Neurodevelopmental correlates of behavioural and emotional problems in a neuropaediatric sample. Research in developmental disabilities, 85, 217–228. https://doi.org/10.1016/j.ridd.2018.11.005
Hanssen-Bauer, K., Heyerdahl, S., & Eriksson, A. S. (2007). Mental health problems in children and adolescents referred to a national epilepsy center. Epilepsy & behavior : E&B, 10(2), 255–262. https://doi.org/10.1016/j.yebeh.2006.11.011
Helsedirektoratet. (2015). Barn og unge med habiliteringsbehov: Samarbeid mellom helse- og omsorgssektoren og utdanningssektoren om barn og unge som trenger samordnet bistand (Veileder. IS-2396). Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/barn-og-unge-med-habiliteringsbehov
Helse og omsorgsdepartementet. (2018). Forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator. Hentet fra: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2011-12-16-1256
Josephson, C. B., & Jetté, N. (2017). Psychiatric comorbidities in epilepsy. International review of psychiatry (Abingdon, England), 29(5), 409–424. https://doi.org/10.1080/09540261.2017.1302412
Parkes, J., White-Koning, M., Dickinson, H. O., Thyen, U., Arnaud, C., Beckung, E., Fauconnier, J., Marcelli, M., McManus, V., Michelsen, S. I., Parkinson, K., & Colver, A. (2008). Psychological problems in children with cerebral palsy: a cross-sectional European study. Journal of child psychology and psychiatry, and allied disciplines, 49(4), 405–413. https://doi.org/10.1111/j.1469-7610.2007.01845.x
Strømme, P., & Diseth, T. H. (2000). Prevalence of psychiatric diagnoses in children with mental retardation: data from a population-based study. Developmental medicine and child neurology, 42(4), 266–270. https://doi.org/10.1017/s0012162200000451
Tuft, M., Henning, O., Nakken, K. O., Henning, Oliver, & Nakken, Karl Otto. (2018). Epilepsi og angst. Tidsskrift for Den norske legeforening (trykt utg.), Årg. 138, nr. 17 (2018), 1628–1631. https://doi.org/10.4045/tidsskr.17.1026
Walker, J. C., Dosen, A., Buitelaar, J. K., & Janzing, J. G. (2011). Depression in Down syndrome: a review of the literature. Research in developmental disabilities, 32(5), 1432–1440. https://doi.org/10.1016/j.ridd.2011.02.010
Utredning av psykisk helse hos barn og unge med funksjonsnedsettelser
Psykiske helseutfordringer hos barn og unge med en medfødt eller tidlig ervervet funksjonsnedsettelse kan noen ganger være spesielt krevende å utrede, behandle og følge opp. Det er fare for at psykiske vansker «overskygges» og feilaktig tilskrives funksjonsnedsettelsen/grunnlidelsen. Utredningen påvirkes av et sammensatt symptombilde der faktorer som kognisjon, språk, kommunikasjon og uro kan være utfordrende.
Hovedpunkter i utredning av psykisk helse hos barn og unge med funksjonsnedsettelser er beskrevet her. Se ellers Nasjonalt pasientforløp for psykiske lidelser hos barn og unge fra Helsedirektoratet.
Psykiske helseutfordringer hos barn og unge med en medfødt eller tidlig ervervet funksjonsnedsettelse kan noen ganger være spesielt krevende å utrede, behandle og følge opp. Det er fare for at psykiske vansker «overskygges» og feilaktig tilskrives funksjonsnedsettelsen/grunnlidelsen. Utredningen påvirkes av et sammensatt symptombilde der faktorer som kognisjon, språk, kommunikasjon og uro kan være utfordrende.
Det er mange barn og unge med funksjonsnedsettelse som trenger tjenester fra flere profesjoner både i kommune- og i spesialisthelsetjenesten. I habiliteringstjenesten er det mål om å utvikle funksjons- og mestringsevnen for å nå størst mulig grad av selvstendighet, deltakelse og livskvalitet.
Prioriteringsveilederen understreker at «spesialisthelsetjenesten sammen med førstelinjen bør ha spesielt fokus overfor sårbare grupper som har økt risiko for å utvikle psykiske vansker og lidelser» (Helsedirektoratet, 2015a).
Dette kapittelet omhandler spesielle forhold rundt utredning av psykiske vansker og lidelser som tilleggsdiagnoser/komorbiditet i tilfeller der barnet ikke har en psykisk grunnlidelse, men grunnlidelser som cerebral parese, ryggmargsbrokk, psykisk utviklingshemning, nevromuskulære sykdommer eller sjeldne syndromer. Det betyr at utredning av barn og unge med varig funksjonsnedsettelse på grunn av diagnoser som autismespekterlidelse og Asperger syndrom, ikke omfattes av dette kapittelet.
Et eksempel på et slikt barn kan være:
Jente, 14 år, med ryggmargsbrokk, og er shuntoperert for hydrocephalus (tidligere betegnet på folkemunne som «vannhode»). Hun har lammelse i ben (paraplegi) og sitter i manuell rullestol. Hun klarer seg selv i alle daglige aktiviteter. I tidlig barneskolealder har hun hatt utfordringer med språk, rom- og retningssans og finmotoriske ferdigheter (eksekutive funksjoner). I skolesammenheng har hun fått ekstra oppfølging i matematikk i spesialpedagogiske tiltak. Hennes intellektuelle evner er normale. Etter foreldrenes skilsmisse har hun det siste året fått problematisk vektøkning, hun er betydelig mindre sammen med venner og virker økende sosialt utrygg. Skoleferdighetene hennes har «stagnert», og hun virker mer innesluttet.
Mange andre eksempler dreier seg om barn med en grunnlidelse og samtidig alvorlig utviklingshemning, atferdsvansker og atypiske symptomer. Da blir det spesielt utfordrende å kartlegge, fordi utfordrende atferd for eksempel kan være uttrykk for underliggende depresjon. Barn og unge med medfødt eller tidlig ervervet varig funksjonsnedsettelse kan ha stort behov for bistand og hjelp for å forebygge eller behandle psykiske vansker, men har ofte begrensninger i å formidle sine behov selv og å etterspørre hjelp. Språk- og kommunikasjonsutfordringer gjør det utfordrende å formidle tanker og følelser. Det er ofte svært komplekse tilfeller med grunnlidelse, følgetilstand(er), funksjonsdiagnose og tilleggsdiagnose. I en norsk studie av barn med cerebral parese, fant man så mange som 57 % med psykisk lidelse. I studier av personer med psykisk utviklingshemning (lavt evnenivå) finner man at atferdsproblemer kan være uttrykk for psykisk lidelse eller reflektere en vanskelig livssituasjon på grunn av psykisk lidelse. Depresjon kan for eksempel komme til uttrykk ved skriking og aggresjon hos barn og unge med mer alvorlig utviklingshemning, mens selvskading kan være en del av bildet i tilfeller der barn og unge har mild og moderat psykisk utviklingshemning. En oversikt over forskning viser at psykiske lidelser hos barn med psykisk utviklingshemning (lavt evnenivå) debuterer tidlig i småbarnsalderen og ikke fanges tilstrekkelig opp av helsetjenesten. Symptomer på psykisk lidelse kan feilaktig bli tillagt forhold ved grunnlidelsen. Tidlig kartlegging av psykisk helse bør naturlig inngå på lik linje med for eksempel nevrologisk og motorisk utredning. Ubehandlede tilleggsproblemer som psykiske vansker, kan redusere effekten av andre tiltak som settes inn for grunnlidelsen.
Utredning – hvem gjør hva når?
Kompleksiteten i mange av tilfellene til barn og unge med varig funksjonsnedsettelse byr på faglige og organisatoriske utfordringer i utredning, diagnostisering og behandling og setter høye krav til samhandling. De ulike helseforetakene har ulik arbeidsfordeling (ansvar for utredning, diagnostikk, behandling og habilitering) mellom det psykiske helsevernet for barn og unge og habilitering av barn og unge (HABU) (Helsedirektoratet, 2015b).
Henviser i kommunen (ofte fastlegen) vurderer hvilken problemstilling som er den viktigste. Beslutningsstøtte for henvisning til spesialisthelsetjenesten finnes i Prioriteringsveileder – psykisk helsevern for barn og unge og Prioriteringsveileder – habilitering av barn og unge i spesialisthelsetjenesten. Pasientforløp startes av henviser i kommunen, og spesialisthelsetjenesten mottar henvisningen og tar stilling til hvilket pakkeforløp pasienten bør følge (Helsedirektoratet, 2017a).
Overordnet gjelder at:
Psykisk helsevern for barn og unge er rett instans for henvisning for psykisk lidelse for de fleste barn i HABUs målgruppe, inkludert barn med lett eller moderat grad av utviklingshemning. Da er det prioriteringsveilederen for psykisk helsevern for barn og unge som gjelder (Helsedirektoratet, 2015a).
HABU er rette instans for henvisning når det gjelder mistanke om psykisk sykdom hos barn og unge med alvorlig og omfattende psykisk utviklingshemning. Ved behov kan HABU innhente bistand fra psykisk helsevern – for eksempel når det gjelder medikamentell behandling.
En særlig vurderingsfrist (10 virkedager) og behandlingsfrist (65 virkedager) gjelder for pasienter under 23 år med psykiske lidelser og/eller rusproblemer. Vurdering og oppfølging foregår vanligvis i regi av poliklinikk i psykisk helsevern for barn og unge, distriktspsykiatrisk senter (DPS), ruspoliklinikk eller lignende. I utredningen klargjøres at habiliteringstjenesten i noen situasjoner må være oppmerksom på at pasienter de har ansvar for, kan ha krav på psykiatrisk/psykologisk vurdering innen 10 dager. Slike vurderinger må gis fra enheter som har relevant kompetanse.
Spesialisthelsetjenesten skal sikre at det samlet blir foretatt en forsvarlig utredning av de ulike symptomene som den unge er henvist for (spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a og forsvarlighetskravet i samme lov § 2-2). For tilfeller med sammensatte utfordringer/problemer må habiliteringstjenesten avgjøre om de skal vurdere den unges totale tilstand, eller om enkelte deler av henvisningen skal videreformidles direkte til andre deler av spesialisthelsetjenesten. Ansvaret for barnet eller den unge, og hvordan dette skal ivaretas, må avklares og tydeliggjøres (Helsedirektoratet, 2015b).
Involvering av andre instanser
For å sikre en helhetlig utredning vil det være aktuelt å involvere foresatte. Det bør også innhentes tilleggsinformasjon fra lærere og andre som er i kontakt med barnet. Barn i denne målgruppen kan også ha en personlig assistent som kan være viktig for oppfølging av barnet.
Videre kan barnet ha rett til tilrettelegging i barnehage og skole også for sine psykiske vansker (Helsedirektoratet, 2017b; Utdanningsdirektoratet, 2017). Lærere og barnehageansatte har gjerne førstehåndserfaringer med hvordan barnet fungerer i hverdagen, for eksempel barnets interaksjon med andre og hvordan barnet håndterer ulike situasjoner.
Overordnet om framgangsmåter for utredning av psykiske vansker og lidelser hos barn og unge med medfødt eller tidlig ervervet varig funksjonsnedsettelse
Helsedirektoratets prioriteringsveileder i psykisk helsevern for barn og unge framhever at utredningen «må ha et familie-, mestrings- og utviklingsperspektiv og dekke vesentlige psykologiske, pedagogiske, medisinske og sosiale forhold i barnets/ungdommens liv».
Høy grad av fleksibilitet og tilrettelegging i utredningssituasjon vil være avgjørende. Med en grundig kartlegging av barnets behov og iboende forutsetninger, vil dette danne grunnlaget for en god utredning av psykisk helse. Det vil for eksempel være viktig å innhente opplysninger om hvilken tid i døgnet barnet fungerer best, og unngå kartlegging på tidspunkter der det er kjent at barnet har særlige behov. Med barnets behov og forutsetninger i sentrum, vil generell utredning inkludere kartlegging som vanlig:
Samtaler med barnet, samtaler med foreldre og/eller andre viktige voksenpersoner, innhenting av komparentopplysninger fra familie, skole eller andre instanser, somatisk undersøkelse, systematiske diagnostiske intervjuer og til slutt en diagnostisk vurdering må gjennomføres.
Supplerende informasjon fra helsetjenesten må gjennomgås grundig, og man må spesielt etterspørre om nevropsykologisk undersøkelse er foretatt.
Tilstand med informasjon om symptomer for å bedømme alvorlighet, varighet og påvirkning av funksjon må beskrives.
Årsaker til psykiske symptomer, generell funksjon, vurdering av andre relevante diagnoser, fysisk sykdom (somatikk), traumer og psykososiale forhold må belyses. Utfordringer knyttet til søvn, matinntak og mage/tarm og urinveier er viktig. Medikamentbruk og potensielle bivirkninger må kartlegges. Utfordringer med rusmisbruk må avdekkes. Med dette som basis, legges en plan for behandling og oppfølging.
Helsedirektoratet anbefaler systematisk bruk av standardiserte instrumenter i utredningen. De aller fleste måleinstrumenter for kartlegging av psykiske symptomer og lidelser er validert for barn og unge med gjennomsnittlig kognitiv og motorisk funksjon. Dessverre vil mange av disse verktøyene være mindre egnet for kartlegging av psykisk helse hos barn og unge med varig funksjonsnedsettelse. Både avvikende sansemessig fungering, språk / kommunikative ferdigheter, motorisk funksjon og uro kan gjøre testsituasjonen utfordrende eller spørsmålsleddene i testene uegnet, og påvirke resultater av standardiserte måleinstrumenter til å bli feilaktige. Barnets evne til å uttrykke følelser kan være sterkt påvirket, og dessuten kan atferd som uttrykk for psykisk lidelse feiltolkes og tillegges grunnlidelsen. I Norge brukes for eksempel Aberrant Behavior Checklist for å kartlegge atferdsproblemer hos barn, ungdom og voksne med utviklingshemning, dessuten brukes Wechsler Preschool and Primary Scale of Intelligence (WPPSI) og Wechsler Intelligence Scale for Children (WISC) for å kartlegge kognitive evner.
Om diagnostisering
Om diagnostisering i komplekse tilfeller der den unge har en årsaksdiagnose (for eksempel syndromer, genetiske tilstander, miljøfaktorer, skader under fødsel, sykdom/skader etter fødsel), en funksjonsdiagnose (psykisk utviklingshemning med eller uten atferdsvansker, utviklingsforstyrrelser), følgetilstander eller tilleggsdiagnoser (somatisk sykdom, psykisk lidelse):
Kunnskap om normalutvikling, utviklingsforstyrrelser og prinsipper for psykiatrisk diagnostikk og behandling er en forutsetning for å gjøre en diagnostisk vurdering. Utredningen bør være tverrfaglig med kompetanse fra de ulike områdene som skal dekkes. Ifølge Helsedirektoratet bør diagnoser settes i samråd med psykologspesialist og/eller psykiater, på grunnlag av en tverrfaglig drøfting. I den diagnostiske delen av utredningen skal klinikeren bruke Multiaksial klassifikasjon i psykisk helsevern for barn og unge basert på ICD-10 (Helsedirektoratet, 2008):
Akse I: Klinisk psykiatrisk syndrom
Akse II: Spesifikke utviklingsforstyrrelser
Akse III: Psykisk utviklingshemming
Akse IV: Somatiske tilstander
Akse V: Avvikende psykososiale forhold
Akse VI: Global vurdering av funksjonsnivå
Problemer hos sped- og småbarn kan beskrives ved hjelp av kodeverket Klassifisering og diagnostisering av psykisk helse og utviklingsforstyrrelser i sped- og småbarns alder:
Akse I Primærdiagnose
Akse II Relasjonsforstyrrelse (fokus på barnets relasjon til omsorgspersoner)
Akse III Medisinske og utviklingsrelaterte forstyrrelser og tilstander
Akse IV Psykososiale stressfaktorer
Akse V Funksjonelt emosjonelt utviklingsnivå
Forfattet av: Ingeborg Beate Lidal, overlege TRS kompetansesenter for sjeldne diagnoser, Sunnaas sykehus
Redigert av: Astrid Dahlgren, tidligere seksjonsleder RBUP Øst og Sør / tidligere redaktør Tiltakshåndboka og Brynhildur Axelsdottir, seniorrådgiver RBUP Øst og Sør.
Vi gjør oppmerksom på at deler av teksten som omhandlet nasjonale retningslinjer og pasientforløp er forkortet av redaksjonen i 2025.
Referanser
Helsedirektoratet. (2008). Veileder for poliklinikker i psykisk helsevern for barn og unge Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/psykisk-helsevern-for-barn-og-unge-veileder-for-poliklinikker
Helsedirektoratet. (2015a). Prioriteringsveileder – Psykisk helsevern for barn og unge. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/prioriteringsveiledere/psykisk-helsevern-for-barn-og-unge
Helsedirektoratet. (2015b). Prioriteringsveileder – Habilitering av barn og unge i spesialisthelsetjenesten. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/prioriteringsveiledere/habilitering-av-barn-og-unge-i-spesialisthelsetjenesten
Helsedirektoratet. (2017a). Pasientforløp for utredning av psykiske lidelser hos barn og unge. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/pakkeforlop/psykiske-lidelser-barn-og-unge
Helsedirektoratet. (2017b). Råd og anbefalinger- psykisk helse og livsmestring i skolen. Hentet 16.03.2018 fra: https://helsedirektoratet.no/folkehelse/psykisk-helse-og-rus/psykisk-helse-i-skolen/psykisk-helse-og-livsmestring-i-skolen
Utdanningsdirektoratet. (2017). Lovtolkning - Skolens ansvar for elever som har behov for helse- og omsorgstjenester i skoletiden. Hentet 16.03.2018 fra: https://www.udir.no/regelverk-og-tilsyn/finn-regelverk/etter-tema/Skoleeiers-ansvar/Skolens-ansvar-for-eleversom-har-behov-for-helse--og-omsorgstjenester-i-skoletiden/
Vurderinger
Tiltak i skole og/eller barnehage
Effektene av tiltak for å øke selvbestemmelse og redusere problematferd i skolen hos barn og unge med funksjonsnedsettelse er usikre da kunnskapsgrunnlaget er av svært lav kvalitet.
Sosial ferdighetstrening
Effekter av trening i sosial kompetanse for ungdom med lavt kognitivt funksjonsnivå er usikre fordi vi har svært lav tillit til kunnskapsgrunnlaget.
Fysisk aktivitet
Motorisk trening har muligens god effekt på psykologiske, emosjonelle og kognitive funksjoner hos barn med dyspraksi rett etter tiltaket, men langtidseffektene er usikre.
Kognitiv atferdsterapi
Effekter av kognitiv atferdsterapi og traume-fokusert kognitiv atferdsterapi for barn og unge med funksjonsnedsettelser er usikre fordi vi har svært lav tillit til kunnskapsgrunnlaget.
Foreldretrening
Foreldretrening har trolig noe effekt på alvorlighetsgrad av psykiske vansker, atferdsvansker og muligens god effekt på global fungering hos barn med mild til moderat utviklingshemming og utfordrende atferd.
Annet relatert innhold til Funksjonsnedsettelse og psykisk helse
Reduksjon av intensitet på tiltaket etter funksjonell kommunikasjonstrening
Her omtales oppsummert forskning om effekten av å redusere intensiteten på tiltaket (såkalt tynningsplaner) etter funksjonell kommunikasjonstrening hos barn og unge med funksjonsnedsettelse og psykiske vansker. Dette utfyller informasjonen som er rapportert under "Effekt av tiltak".
Effekter av å redusere intensiteten på tiltaket etter funksjonell kommunikasjonstrening
Dokumentasjonsgrunnlaget er hentet fra Muharib og kollegaer (2019) (AMSTAR 3 av 11). Oversikten omfatter 28 studier med totalt 51 barn i alderen 2 til 8 år med intellektuelle funksjonsnedsettelser eller utviklingshemninger. Aggresjon var den mest utfordrende atferden til deltakerne. Funksjonell kommunikasjonstrening består i å endre utfordrende atferd ved å forsterke kommunikasjonsevnene til barnet. Når barnet klarer å kommunisere bedre, får hun eller han en belønning som skal forsterke den positive atferden. En utfordring kan oppstå når barnet utfører oppgavene sine for ofte for å få belønningen. Denne oversikten undersøker effekten av å redusere intensiteten på slik belønning. Tynningsplanene inneholdt for eksempel forsinket forsterkning (korte forsinkelser før barnet mottar forsterkeren), kjedet tidsplan for belønning (barnet må fullføre en rekke oppgaver før han eller hun får forsterkeren), «multiple schedules» for belønning (en prosedyre der barnet læres opp til å skille mellom perioder på dagen da forsterkere er eller ikke er tilgjengelige ved hjelp av signaler som for eksempel rødt og grønt kort), responsbegrensning (hindre barnet i å uttrykke seg på en måte som er uønsket), eller alternativ aktivitet (barnet får noe annet enn den foretrukne belønningen).
Forfatterne konkluderer med at metoder for å redusere forsterkning (tynningsplaner) opprettholder moderat effekt for både utfordrende oppførsel (Tau-U 0,49) og funksjonell kommunikasjonsrespons (Tau-U 0,56).
Moderatoranalyser forteller at etter reduksjon av forsterkning har barn som kommuniserer godt bedre resultater enn de som har dårligere kommunikasjonsferdigheter.
Dokumentasjonsgrunnlaget er innhentet og kvalitetssikret av: Mari Elvsåshagen, bibliotekar RBUP Øst og Sør, Lise Mette Eidet, tidligere rådgiver RBUP Øst og Sør, og Ingrid Borren, assisterende redaktør Tiltakshåndboka RBUP Øst og Sør
Vi vurderer den metodiske kvaliteten på systematiske oversikter ved hjelp av AMSTAR-sjekklisten.
Referanser:
Muharib, R., Alrasheed, F., Ninci, J., Walker, V. L., & Voggt, A. P. (2019). Thinning Schedules of Reinforcement Following Functional Communication Training for Children with Intellectual and Developmental Disabilities: A Meta-analytic Review. Journal of autism and developmental disorders, 49(12), 4788–4806. https://doi.org/10.1007/s10803-019-04191-x
Mer om medikamentell behandling av barn og unge med funksjonsnedsettelser og psykiske vansker
Her omtales oppsummert forskning om medikamentell behandling av psykiske vansker hos barn og unge med funksjonsnedsettelser. Dette utfyller informasjonen som er rapportert under "Effekt av tiltak".
Effekter av medikamentell behandling for utfordrende atferd hos barn og unge med intellektuell funksjonsnedsettelse
Kunnskapsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av McQuire og kollegaer (2015) (AMSTAR 6 av 11). McQuire og kollegaer evaluerte effekter av medikamentell behandling for å redusere eller overvinne utfordrende atferd hos barn og unge under 18 år med intellektuell funksjonsnedsettelse. 3 av studiene omfattet barn som hadde autisme uten nedsatt intellektuell fungering. Forfatterne inkluderte 14 studier med til sammen 912 deltakere.
Det ble søkt etter alle typer medikamentelle intervensjoner sammenliknet med behandling som vanlig, placebo eller en alternativ aktiv intervensjon.
Forfatterne fant studier som omhandlet antipsykotika (aripiprazol, risperidon, haloperidol og olanzapin), antiepileptikum (valproat og topiramat), antioksidanter (n-acetylcystein) og gamma-aminobutyric (piracetam).
Både aripiprazol og risperidon reduserte utfordrende atferd sammenliknet med placebo (1) (standardisert gjennomsnittlig forskjell for aripiprazol var -0,64 95 % KI -0,91 til -0,36 og for risperidon -1,09 95% KI -1,39- til -0,79). En liten studie sammenliknet aripiprazol med risperidon direkte, og fant at barn som fikk risperidon fikk redusert utfordrende atferd sammenlignet med barna som fikk aripiprazol. Effektestimatet var imidlertid lite presist, og statistiske mål på effekt ga ingen tydelige resultater (standardisert gjennomsnittlig forskjell 0,38, KI -0,14 til 0,90, p = .15).
For risperidon fant man også en stor forbedring i barnas sosiale fungering sammenliknet med placebo (standardisert gjennomsnittlig forskjell 0,86, 95 % KI 0,42 til 1,30), mens barn som fikk aripripazol oppnådde høyere skår på livskvalitet etter endt behandling sammenliknet med placebo (standardisert gjennomsnittlig forskjell 0,60, 95 % KI -0,17 til 1,37).
En liten studie med 12 deltakere fant at barn som fikk olanzapin hadde mindre utfordrende atferd ved gjennomført behandling enn barn som fikk haloperidol (standardisert gjennomsnittlig forskjell -1,40, 95 % KI -2,73 til 0,08, p = .04).
Både risperidon og aripiprazol ga bivirkninger i form av vektøkning og trøtthet sammenliknet med placebo. Olanzapin økte vekten mer enn haloperidol, men her er effektestimatet lite presist.
Det var ingen tydelige resultater som viste om valproat ga effekt på utfordrende atferd sammenliknet med placebo. En studie med 40 deltakere sammenliknet effekten av topiramat kombinert med risperidon med en kontrollgruppe som fikk risperidon og placebo. Det viste seg at topiramat og risperidon bedret utfordrende atferd i større grad enn placebo og risperidon (standardisert gjennomsnittlig forskjell -1,88, 95 % KI -2,63 til -1,12, p = .001)
Det var heller ingen tydelige resultater som viste om n-acetylcystein kan redusere utfordrende atferd når medikamentet ble sammenliknet med placebo.
En studie med 40 deltakere undersøkte effekten av piracetam og risperidon sammenliknet med risperidon og placebo. Forfatterne av studien rapporterer en signifikant bedring i utfordrende atferd blant barna som fikk piracetam og risperidon.
Forfatterne konkluderer med at antipsykotisk medisin kan være effektiv for å redusere utfordrende atferd hos barn med intellektuell funksjonsnedsettelse på kort sikt. Det var manglende dokumentasjon for antipsykotikas langtidseffekter på utfordrende atferd. Dokumentasjonen for effekter av antiepileptikum og antioksidanter ga ingen klare resultater, mens gamma-aminobutyric antydet forbedring i utfordrende atferd, men denne konklusjonen var kun basert på en liten studie.
Forfatterne understreker at resultatene fra oversikten må tolkes med varsomhet, ettersom kvaliteten på dokumentasjonen er lav. De fleste studier var av lav kvalitet, og de fleste utfall ble basert på få studier.
Kunnskapsgrunnlaget er innhentet og kvalitetssikret av: Mari Elvsåshagen, bibliotekar RBUP Øst og Sør, Lise Mette Eidet, tidligere rådgiver, RBUP Øst og Sør, Ingrid Borren, assisterende redaktør Tiltakshåndboka, RBUP Øst og Sør og Sanja Panjkovic, spesialist barne- og ungdomspsykiatri, RBUP Øst og Sør
Vi vurderer den metodiske kvaliteten på systematiske oversikter ved hjelp av AMSTAR-sjekklisten.
Referanser:
McQuire, C., Hassiotis, A., Harrison, B., & Pilling, S. (2015). Pharmacological interventions for challenging behaviour in children with intellectual disabilities: a systematic review and meta-analysis. BMC Psychiatry, 15, 303. https://doi.org/10.1186/s12888-015-0688-2
Tester og kartleggingsverktøy for Funksjonsnedsettelse og psykisk helse
Nedenfor er en kortfattet utlisting av alle tester og kartleggingsverktøy for den aktuelle tilstanden. For mer informasjon om hver enkelt test eller kartleggingsverktøy, se: tiltakshandboka.no/verktoy
5-15 Fem til femten
Foreldreutfylt kartlegging av vansker hos barn og ungdom 5-15 år på områdende motorikk, eksekutive funksjoner, persepsjon, hukommelse, språk, sosiale ferdigheter, læring og psykisk helse.
ASHS Adolescent Sleep Hygiene Scale
Selvutfylt spørreskjema om søvnhygiene hos ungdom.
ASWS Adolescent Sleep Wake Scale
Selvutfylt spørreskjema om søvnvaner hos ungdom 12-18 år.
BPM Brief Problem Monitor
Selvutfylt spørreskjema for ungdom 11-18 år (BPM-Y), foreldre- (BPM-P)/lærerutfylt (BPM-T) spørreskjema for barn og ungdom 6-18 år
BRIEF Behavior Rating Inventory of Executive Function- foreldreversjon
Test for vurdering av eksekutiv funksjon hos barn og ungdom 5-18 år.
BRIEF Behavior Rating Inventory of Executive Function- lærerversjon
Test for vurdering av eksekutiv funksjon hos barn og ungdom 5-18 år.
BYI-II Beck Youth Inventories - Second Edition
Selvrapporteringsskala for vurdering av selvbilde samt psykisk og sosial problematikk hos barn og ungdom.
Beery VMI-6 Beery-Buktenica Developmental Test of Visual-Motor Integration – 6th edition
Test beregnet på screening av vansker med hensyn til integrering av visuell og motorisk evne hos barn og voksne.
Bender Visual Motor Gestalt Test II
Test for å indikere modningsnivå på visuellmotorisk persepsjon hos barn og voksne 4-85 år.
CAPA The Child and Adolescent Psychiatric Assessment
Strukturert intervju med barn og ungdom 9-18 år.
CAVLT Children's auditory verbal learning test
Verbal innlæring og hukommelse av auditivt presentert informasjon for barn og ungdom mellom 6.6 og 17.11 år.
CCC-2 Children's Communiation Checklist, 2nd edition
Kartleggingsverktøy for vurdering av muntlig og pragmatisk språk hos barn og ungdom.
CHQ Child Health Questionnaire
Spørreskjemaer som er utformet for å vurdere livskvalitet relatert til helse hos spedbarn, småbarn og ungdom i alderen 5 til 18 år. Verktøyene i CHQ-serien er tilgjengelige som pasientrapporterte utfall (PROs) som fylles ut av barn, eller som observerte utfall (ObsROs) som fylles ut av foreldre.
CSHQ Children’s Sleep Habits Questionnaire
Foreldreutfylt spørreskjema om søvnvaner hos barn 4-10 år.
CVLT California verbal memory test
Verbal innlæring og hukommelse for ungdom og voksne 16-90 år.
Conners K–CPT 2 Conners Kiddie Continuous Performance Test 2nd Edition™
Verktøy for å måle oppmerksomhetsproblemer og effekter av behandling hos barn 4-7 år.
D-KEFS Delis-Kaplan Executive Function System
Test for vurdering av eksekutive funksjoner hos barn og voksne.
DAWBA Development and Well-Being Assessment
DAWBA er et diagnostisk verktøy utviklet for å fange opp vanlige barne- og ungdomsdiagnoser.
HoNOSCA Health of the Nation Outcome Scales for Children and Adolescents
Klinikerutfylt skåringsskjema for barn og ungdom 3-18 år.
ILC The Inventory of Life Quality in children and adolescents
Spørreskjema som måler helserelatert livskvalitet hos barn og unge 6-18 år med psykiske og somatiske lidelser.
K-SADS-PL Schedule for Affective Disorders and Schizophrenia for School Aged Children - Present and Lifetime version
K-SADS_PL er et semi-strukturert diagnostisk intervju for å evaluere nåværende og tidligere episoder av psykopatologi hos barn og ungdom.
KIDSCREEN
Spørreskjema som måler helserelatert livskvalitet hos barn og ungdom 8-18 år.
KINDL® Kinder Lebensqualität Fragebogen
Kinder Lebensqualität Fragebogen (KINDL®) er et spørreskjema som måler livskvalitet hos barn og unge (3–17 år).
Leiter-3 Leiter International Performance Scale – 3rd Edition
Nonverbal evnetest for vurdering av kognitiv funksjon hos barn og voksne 3-75+ år.
NEPSY-II
Test for nevropsykologisk undersøkelse av barn og ungdom.
NRDLS The New Reynell Developmental Language Scales
Språktest for barn 3-7 år.
PAPA Preschool Age Psychiatric Assessment
Strukturert intervju med barn 2-5 år.
PPVT-4 Peabody Picture Vocabulary Test - 4th Edition
Test for vurdering av reseptivt ordforråd hos barn og voksne.
PSI Parenting Stress Index
kartleggingsverktøy for å måle foreldrestress i foreldre-barn-relasjonen, og er tilgjengelig både i fullversjon og kortversjon.
Ravens matriser
Ikke-verbal evnestest for bedømmelse av generelle evner hos barn og voksne 8-65 år.
SCL-90-R Symptom Checklist-90-Revidert
Symptom Checklist-90 Revised (SCL-90-R) er et bredspektret screeningverktøy for psykiske plager hos personer over 13 år.
SDMT Symbol Digits Modalities Test
Screening for cerebral dysfunksjon hos barn og voksne 8-78 år.
SDQ-P Strengths and Difficulties Questionnaire
Foreldreversjonen (SDQ-P) er et skjema som skal fylles ut av foreldre for å kartlegge psykiske helse, vennerelasjoner og prososial atferd hos barn i alderen 4-17 år.
SDQ-S Strengths and Difficulties Questionnaire
Selvutfylt spørreskjema for ungdom 11-17 år som skal kartlegge psykisk helse, vennerelasjoner og prososial atferd. Det finnes også versjon for foreldrerapportering (SDQ-P) og lærerrapportering (SDQ-T).
SDQ-T Strengths and Difficulties Questionnaire
Lærerversjonen (SDQ-T) er et skjema som skal fylles ut av lærere for å kartlegge psykiske helse, vennerelasjoner og prososial atferd hos barn i alderen 4-17 år.
TOMM Test of Memory Malingering
Test som undersøker visuell gjenkjenning, konstruert for å skille pasienter med reelle minneproblemer fra pasienter som simulerer, ungdom og voksne.
WASI Wechsler Abbreviated Scale of Intelligence
Test for vurdering av generelle kognitive evner hos barn og voksne 6-89 år.
WCST® Wisconsin Card Sorting Test
Nevropsykologisk test for vurdering av abstrakt analytisk evne til å trekke slutninger hos barn og voksne.
WISC-V Wechsler Intelligence Scale for Children -5th edition
Test for vurdering av kognitive evner hos barn og ungdom 6-16 år.
WNV Wechsler Nonverbal Scale of Ability
Ikke-verbal test for vurdering av kognitive evner hos barn og ungdom 4-21 år.
d2 – revidert versjon (d2-R)
Oppmerksomhets- og konsentrasjonstest for barn fra 9 år og voksne.
Dokumentasjonsgrunnlag og referanser:
Burke, K. M. Raley, S. K. Shogren, K. A. Hagiwara, M. Mumbardo-Adam, C. Uyanik, H. Behrens, S. (2020). A meta-analysis of interventions to promote self-determination for students with disabilities. Remedial and Special Education. 10.1177/0741932518802274
David, M. Mason, R. Davis, J. Gregori, E. Lei, Q. Lory, C. Wang, D. (2022). School-based interventions targeting challenging behavior of adolescents with developmental disabilities: A meta-analysis. Journal of Developmental and Physical Disabilities. 10.1007/s10882-022-09841-0
Kapsal, N. J. Dicke, T. Morin, A. J. S. Vasconcellos, D. Maiano, C. Lee, J. Lonsdale, C. (2019). Effects of Physical Activity on the Physical and Psychosocial Health of Youth With Intellectual Disabilities: A Systematic Review and Meta-Analysis. Journal of Physical Activity & Health. 10.1123/jpah.2018-0675
Kok, L. van der Waa, A. Klip, H. Staal, W. (2016). The effectiveness of psychosocial interventions for children with a psychiatric disorder and mild intellectual disability to borderline intellectual functioning: A systematic literature review and meta-analysis. Clinical Child Psychology and Psychiatry. 10.1177/1359104514567579
Liao, C. Y. Ganz, J. B. Vannest, K. J. Wattanawongwan, S. Pierson, L. M. Yllades, V. Li, Y. F. (2020). Caregiver Involvement in Communication Skills for Individuals with ASD and IDD: a Meta-analytic Review of Single-Case Research on the English, Chinese, and Japanese Literature. Review Journal of Autism and Developmental Disorders. 10.1007/s40489-020-00223-w
NICE, National Institute for Health and Care Excellence (2015). Challenging behaviour and learning disabilities: prevention and interventions for people with learning disabilities whose behaviour challenges (NG11). .
NICE, National Institute for Health and Care Excellence (2016). Mental Health Problems in People with Learning Disabilities: Prevention, Assessment and Management (NG54). .
Prior, D. Win, S. Hassiotis, A. Hall, I. Martiello, M. A. Ali, A. K. (2023). Behavioural and cognitive‐behavioural interventions for outwardly directed aggressive behaviour in people with intellectual disabilities. Cochrane Database of Systematic Reviews. 10.1002/14651858.CD003406.pub5
Walker, V. L. Carpenter, M. E. Lyon, K. J. Button, L. (2020). A Meta-Analysis of Paraprofessional-Delivered Interventions to Address Challenging Behavior Among Students With Disabilities. Journal of Positive Behavior Interventions. 10.1177/1098300720911147
Walker, V., Yun-Ching C. Bonnet, L.K. (2018). Function-Based Intervention in Inclusive School Settings: A Meta-Analysis. Journal of Positive Behavior Interventions. 10.1177/1098300717718350
Yu, J. J. Burnett, A. F. Sit, C. H. (2018). Motor Skill Interventions in Children With Developmental Coordination Disorder: A Systematic Review and Meta-Analysis. Archives of Physical Medicine & Rehabilitation. 10.1016/j.apmr.2017.12.009