ADHD

VR (Virtual Reality)

VR-tiltak rettet mot konsentrasjonsevne kan muligens ha en positiv effekt på uoppmerksomhet og oppfatningsevne hos barn med ADHD.

Organisatorisk ferdighetstrening

Tiltak for å fremme organisatoriske ferdigheter gir trolig en forbedring i oppmerksomhet og skoleprestasjoner.

Massasje

Effekter av massasjeterapi for barn og unge med ADHD er usikre fordi vi har svært lav tillit til kunnskapsgrunnlaget.

Yoga og tai-chi

Yoga og tai-chi har muligens god effekt på ADHD-symptomer, hyperaktivitet, oppmerksomhet og sosiale problemer for barn og unge med ADHD.

Urtebehandling

Urtebehandling gir muligens ingen bedring på ADHD-kjernesymptomer eller klinisk effektivitet hos barn og unge med ADHD. For andre utfall er effektene usikre.

Foreldretrening

Foreldretrening og foreldreopplæring i atferdsteknikker kan muligens ha god effekt på ADHD-symptomer og opplevd foreldrekompetanse.

Fysisk aktivitet

Regelmessig fysisk aktivitet har trolig god effekt på ADHD-symptomer, hyperaktivitet og impulsivitet, oppmerksomhet, sosiale problemer og eksekutive funksjoner. Medikamentell behandling med metylfenidat har muligens bedre effekt på hyperaktivitet og uoppmerksomhet enn fysisk aktivitet.

Transkraniell likestrømsbehandling (tDCS)

Transkraniell likestrømsbehandling har muligens god effekt på uoppmerksomhet og og noe effekt på ADHD-symptomer hos barn og unge.

Sosial støtte

For barn og unge med ADHD kan jevnaldrendebaserte tiltak rettet mot sosiale ferdigheter muligens gi god effekt.

Kosttilskudd

Melatonin gitt sammen med søvnrådgivning kan gi noe forbedret søvn hos barn og unge med ADHD. For barn med lavt d-vitaminnivå kan d-vitamin-tilskudd i kombinasjon med metylfenidat kan gi noe bedring i ADHD-symptomer og atferd, sammenlignet med metylfenidat alene. Tilskudd med flerumettede fettsyrer har trolig ingen effekt.

Nevrofeedback

Nevrofeedback gir muligens noe effekt på hyperaktivitet/impulsitivitet og oppmerksomhet, men det er uklart om effekten er bedre enn for andre aktive behandlingsformer. Medikamentell behandling med metylfenidat har muligens bedre effekt enn nevrofeedback. Det er usikkert om nevrofeedback har effekt på eksekutivfunksjoner hos barn og unge med ADHD, men nevrofeedback gitt sammen med metylfenidat gir muligens noe bedring i ADHD-symptomer sammenlignet med metylfenidat alene.

Tiltak for å sikre etterlevelse av behandling

Effekter av tiltak for å sikre etterlevelse av medikamentell behandling for barn og unge med ADHD er usikre fordi vi har svært lav tillit til kunnskapsgrunnlaget.

Kognitiv atferdsterapi

Tiltak basert på kognitiv atferdsterapi kan gi en reduksjon i ADHD-symptomer og eksternaliserende problematferd.

Meditasjon

Effekter av meditasjon for barn med ADHD er usikre da vi har svært lav tillit til kunnskapsgrunnlaget.

Psykoedukasjon

Programmer som inneholder psykoedukasjon ser ut til å ha positiv effekt på ADHD-symptomer, atferdsproblemer og sosiale ferdigheter.

Sensorisk integrasjonsterapi

Det mangler kunnskap om effekten av sensorisk integrasjonsterapi for barn og unge med ADHD.

Kognitiv trening

Kognitiv trening har muligens en liten positiv effekt på arbeidsminne, fleksibilitet, inhibisjonskontroll og eksekutivfunksjoner for barn og unge med ADHD. Det er best dokumentasjon for effekten av kognitiv trening for førskolebarn, men effektene er små.

Tiltak i skole og/eller barnehage

Læreropplæring har trolig noe effekt på ADHD-symptomer, prososial atferd og eksternaliserende vansker og muligens noe effekt på atferdsvansker. Videre gir læreropplæring trolig en liten reduksjon i konflikter og muligens bedre relasjon mellom lærere og elever og øker muligens læreres bruk av hensiktsmessige strategier i klasserommet. Det er også muligens god effekt av læreropplæring på læreres kunnskap om ADHD og på elevenes atferd ved opptil 3 måneders oppfølgingstid.

Medikamentell behandling

Når vi omtaler medikamentell behandling, viser vi til forskning som sammenligner effekten av legemidler med hverandre eller med andre typer behandling, ikke studier som kun sammenligner effekten av medikamentell behandling med placebo.

Overordnet sett har metylfenidat muligens litt bedre til god effekt på ADHD-symptomer sammenliknet med de fleste andre behandlingsformer. Guanfacin og lisdeksamfetamin har muligens litt større effekt på ADHD-symptomer enn atomoksetin. Klonidin har muligens fra litt bedre til god effekt på ADHD-symptomer sammenliknet med desipramin og karbamazepin. Seponering av medikamentell behandling gir trolig dårligere livskvalitet og mer tilbakefall enn å fortsette med medikamentell behandling.

Oppmerksomt nærvær

Oppmerksomt nærvær har liten eller ingen effekt på internaliserende vansker hos barn og unge med ADHD. Effekten er usikker for alle andre utfall fordi vi har svært liten tillit til kunnskapsgrunnlaget.

Sosial ferdighetstrening

Sosial ferdighetstrening har muligens en liten, positiv effekt på sosiale ferdigheter, og på generell atferd. Foreldre vurderer også at slik trening gir god effekt på ADHD-symptomer. Sosial ferdighetstrening har ingen dokumentert effekt på skoleprestasjoner.

Kostholdstiltak

Effekter av kostholdstiltak for barn og unge med ADHD er usikre, grunnet svært lav tillit til kunnskapsgrunnlaget.

Akupunktur og akupressur

Effekter av akupunktur for barn og unge med ADHD er usikre da vi har svært lav tillit til dette kunnskapsgrunnlaget.

Søvntiltak

Atferdsrettede søvntiltak for barn med ADHD gir trolig forbedret søvn. Ved individuell tilpasning er effekten bedre enn når tiltaket blir gitt i en standardversjon.

Medikamentell behandling av barn og unge diagnostisert med ADHD og samtidige lesevansker

Her omtales oppsummert forskning om medikamentell behandling av barn og unge diagnostisert med samtidig ADHD lesevansker. Dette utfyller informasjonen som er rapportert under "Effekt av tiltak".

Kunnskapsgrunnlaget er hentet fra en systematisk oversikt utført av Froehlich og kolleger (2018) (AMSTAR 6 av 11). I oversikten anslås det at 25–48 % av barna med ADHD også har lesevansker. Det er derfor viktig å finne virksom behandling. Oversikten omfatter 14 studier med 806 barn og unge mellom 0 og 18 år som var diagnostisert med både ADHD og lesevansker.

Den systematiske oversikten har sett på effekten av ADHD-medisinering på ADHD og samtidige lesevansker. Deltakerne måtte motta medikamenter for ADHD som var godkjent av US food and Drug administration-approved medication, som for eksempel sentralstimulerende medikamenter, eller atomoeksetin, guanfacin og klonidin. Oversikten ekskluderte studier som hadde mindre enn 10 deltakere, studier med deltakere som hadde samtidige genetiske sykdommer eller autismespekterlidelse, eller studier med deltakere under 18 år.

Alle de 14 inkluderte studiene evaluerte behandling med medikamentet metylfenidat, bortsett fra en studie som omhandlet flere medikamenter: metylfenidat, amfetamin og/eller deksamfetamin, atomoksetin og guanfacin.

Effekter av ADHD-medisinering

Overordnet sett konkluderer forfatterne med at medikamentene har forskjellig effekt på ulike læringsområder, som for eksempel matte og lesing. De mener at en forklaring på dette er at skoleoppgaver har forskjellige krav til oppmerksomhet og eksekutive funksjoner. Eksempelvis viser det funnet de har mest tiltro til, at medikamentell behandling gjør at deltakerne raskere fullfører skolearbeid. Forfatterne argumenterer for at arbeidstempo antagelig er viktigere for noen akademiske oppgaver enn for andre. Fart vil være viktigere når man gjør matteoppgaver sammenliknet med å demonstrere leseforståelse ved å skrive ned hva man har lest. Ifølge forfatterne trengs det mer forskning på hvordan medikamentell behandling forbedrer andre ferdigheter enn arbeidstempo og evne til å lære utenat.

Hva betyr funnene?

ADHD-medisinering har potensiale til å forbedre både barnas ADHD-kjernesymptomer, og evner som er nødvendige for å lykkes med lesning og matte. Langtidseffektene av medisinering for denne målgruppen er usikker.

Dokumentasjonsgrunnlaget er innhentet og kvalitetssikret av: Mari Elvsåshagen, bibliotekar RBUP Øst og sør, Lise Mette Eidet, tidligere rådgiver RBUP Øst og Sør, Astrid Dahlgren, tidligere seksjonsleder RBUP Øst og Sør / tidligere redaktør Tiltakshåndboka og Sanja Panjkovic, spesialist i barne- og ungdomspsykiatri RBUP Øst og Sør.

Vi vurderer den metodiske kvaliteten på systematiske oversikter ved hjelp av AMSTAR-sjekklisten.

Referanser:

Froehlich, T. E., Fogler, J., Barbaresi, W. J., Elsayed, N. A., Evans, S. W., & Chan, E. (2018). Using ADHD Medications to Treat Coexisting ADHD and Reading Disorders: A Systematic Review. Clinical pharmacology and therapeutics, 104(4), 619–637. https://doi.org/10.1002/cpt.1192

Medikamentell behandling av barn og unge diagnostisert med samtidig ADHD og ticslidelse

Her omtales oppsummert forskning om medikamentell behandling av barn og unge diagnostisert med samtidig ADHD og ticslidelse. Dette utfyller informasjonen som er rapportert under "Effekt av tiltak".

Om lag halvparten av barn og unge med tics har også ADHD. Kunnskapsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av Pringsheim & Steeves (2011) (AMSTAR 10 av 11). Bakgrunnen for oversikten var mistanken om at ADHD-medikamenter kan forverre tics. Denne systematiske oversikten er av god kvalitet og inkluderer 8 studier som sammenlikner medikamentell behandling med placebo hos barn og unge mellom 5 og 17 år. Flere av studiene er små, og de er alt i alt så forskjellige at det ikke var forsvarlig å se resultatene under ett (ved hjelp av en meta-analyse). Medikamentene som ble evaluert omfatter metylfenidat, klonidin, desipramin, deksamfetamin, guanfacin, atomoksetin og deprenyl. Oppfølgingstiden i studiene var fra 3 til 22 uker. Denne oversikten ble oppdatert av Osland og kollegaer (2018) (AMSTAR 11 av 11) og det ble søkt etter nye studier. Ingen ny forskning var kommet til i denne perioden, og konklusjonene hentet fra Pringsheim & Steeves (2011) i denne omtalen er derfor uendret.

Effekter av medikamentell behandling sammenliknet med placebo

Basert på det tilgjengelige kunnskapsgrunnlaget ble det konkludert med at metylfenidat, klonidin, guanfacin og desipramin reduserer tic-symptomer. For barn og unge som fikk atomoksetin var det liten eller ingen forskjell i tics sammenliknet med dem som fikk placebo. For deksamfetamin er sammenhengen med tics usikker, men det var noe høyere forekomst av tics blant dem som fikk deksamfetamin sammenliknet med placebo. Dette funnet er imidlertid gjort i kun én studie som hadde svært kort oppfølgingstid (<3 uker) og dosen som ble gitt var større enn hva som er vanlig i praksis. Metylfenidat, klonidin, guanfacin, desipramin og atomoksetin ble alle funnet å redusere ADHD-symptomer hos barn med tics. Metylfenidat og klonidin ble funnet å ha like stor effekt, og kombinasjonsbehandling med disse legemidlene var mer effektivt enn metylfenidat og klonidin brukt hver for seg. For deprenyl var det liten eller ingen forskjell i effekt sammenliknet med placebo. Gitt disse funnene konkluderer forfatterne med at det ser ut til å være lite hold i at ADHD-medikamenter forverrer tics generelt sett, selv om individuelle forskjeller selvsagt kan forekomme. 

Dokumentasjonsgrunnlaget er innhentet og kvalitetssikret av: Astrid Dahlgren, tidligere seksjonsleder RBUP Øst og Sør / tidligere redaktør Tiltakshåndboka og Arild Bjørndal, tidligere direktør for stiftelsen som omfatter RBUP, RVTS Øst og RVTS Sør.

Vi vurderer den metodiske kvaliteten på systematiske oversikter ved hjelp av AMSTAR-sjekklisten.

Referanser:

Osland, S. T., Steeves, T. D., & Pringsheim, T. (2018). Pharmacological treatment for attention deficit hyperactivity disorder (ADHD) in children with comorbid tic disorders. The Cochrane database of systematic reviews, 6(6), CD007990. https://doi.org/10.1002/14651858.CD007990.pub3

Pringsheim, T., & Steeves, T. (2011). Pharmacological treatment for Attention Deficit Hyperactivity Disorder (ADHD) in children with comorbid tic disorders. The Cochrane database of systematic reviews, (4), CD007990. https://doi.org/10.1002/14651858.CD007990.pub2

Medikamentell behandling av barn og unge diagnostisert med samtidig ADHD og autismespekterforstyrrelse

Her omtales oppsummert forskning om medikamentell behandling av barn og unge diagnostisert med samtidig ADHD og gjennomgripende utviklingsforstyrrelse (autismespekter). Dette utfyller informasjonen som er rapportert under "Effekt av tiltak".

Barn med gjennomgripende utviklingsforstyrrelse har også ofte ADHD-symptomer. Kunnskapsgrunnlaget er hentet fra oversikten av Reichow og kollegaer (2013) (AMSTAR 6 av 11). Oversikten omfatter 7 studier med 225 barn og unge med ADHD og samtidig gjennomgripende utviklingsforstyrrelse.

I studiene ble medikamentell behandling sammenliknet med placebo, og legemidlene omfattet atomoksetin, metylfenidat og klonidin. Bakgrunnen for oversikten er at tidligere utforskende studier har gitt mistanke om at ADHD-medikamenter er mindre effektive på ADHD-symptomer og gir flere bivirkninger hos barn med både ADHD-symptomer og gjennomgripende utviklingsforstyrrelse.

Effekter av medikamentell behandling sammenliknet med placebo

På grunnlag av den tilgjengelige dokumentasjonen konkluderer forfatterne at metylfenidat er et effektivt legemiddel i behandling av ADHD-symptomer hos barn med gjennomgripende utviklingsforstyrrelser, selv om effekten synes å være noe mindre enn for barn med ADHD. Barna er kun fulgt i kort tid i studiene. Om lag 15% av deltakerne opplevde bivirkninger av metylfenidat sammenliknet med placebo. Dette er på nivå med det som er rapportert for barn med ADHD uten slik utviklingsforstyrrelse. Bivirkningsfrekvensen syntes å være størst hos de yngste barna (barn i førskolealder).

Bivirkninger som ikke vanligvis blir rapportert for barn med ADHD ble identifisert i denne systematiske oversikten for barn med gjennomgripende utviklingsforstyrrelse, som sosial tilbaketrukkenhet og depresjon. Årsakene er uklare. Mulige forklaringer er at symptomene skyldes diagnostisk usikkerhet knyttet til gjennomgripende utviklingsforstyrrelser, eller at de rett og slett er en konsekvens av redusert impulsivitet.

Studiene som har evaluert effekter av klonidin og atomoksetin er få og små. Forfatterne konkluderer med at selv om nytten av disse legemidlene er sammenliknbare med effekter funnet hos barn med «ukomplisert» ADHD, er dokumentasjonsgrunnlaget for magert til å kunne trekke sikre konklusjoner. Oppfølgingstiden i studiene var som nevnt kort (mellom 1 og 10 uker), og langtidseffekter er dermed usikre.

Dokumentasjonsgrunnlaget er innhentet og kvalitetssikret av: Astrid Dahlgren, tidligere seksjonsleder RBUP Øst og Sør / tidligere redaktør Tiltakshåndboka og Arild Bjørndal, tidligere direktør for stiftelsen som omfatter RBUP, RVTS Øst og RVTS Sør.

Vi vurderer den metodiske kvaliteten på systematiske oversikter ved hjelp av AMSTAR-sjekklisten.

Referanser:

Reichow, B., Volkmar, F. R., & Bloch, M. H. (2013). Systematic review and meta-analysis of pharmacological treatment of the symptoms of attention-deficit/hyperactivity disorder in children with pervasive developmental disorders. Journal of autism and developmental disorders, 43(10), 2435–2441. https://doi.org/10.1007/s10803-013-1793-z

Nettverksmetaanalyser av behandling for barn og unge med ADHD

Her omtales oppsummert forskning om nettverksmetaanalyser av medikamentell behandling og annen behandling for barn og unge diagnostisert med ADHD. Dette utfyller informasjonen som er rapportert under "Effekt av tiltak".

En vanlig utfordring i helseforskning er at aktive behandlinger kun blir sammenliknet med vanlig oppfølging, venteliste eller placebo. For å kunne gjøre informerte valg om behandling er det i mange sammenhenger behov for studier som sammenlikner aktive behandlingsformer med hverandre. I tilfeller der slike studier ikke finnes, utføres det da gjerne nettverksanalyser (indirekte sammenlikninger) hvor man sammenlikner aktive behandlingsgrupper på tvers av studier. Selv om slike analyser har sine svakheter, kan de likevel gi utfyllende kunnskap om mulig forskjell i behandlingseffekt mellom ulike behandlingsformer.

Indirekte sammenlikninger av medikamenter

Luan og kollegaer (2017) (AMSTAR 8 av 11) har evaluert indirekte sammenlikninger av placebokontrollerte studier på medikamentell behandling av barn og unge under 18 år med ADHD. I nettverksanalyser utnytter man statistiske teknikker som gjør det mulig å vurdere medikamenters relative effekt, selv om de ikke er direkte sammenliknet med hverandre i én og samme studie. Oversikten utført av Luan og kollegaer (2017) inkluderer 73 studier som har evaluert bupropion, guanfacin, lisdeksamfetamin, klonidin, metylfenidat og atomoksetin.

Basert på tilgjengelig dokumentasjon viser indirekte sammenlikninger at lisdeksamfetamin har størst effekt, etterfulgt av metylfenidat (Riera et al., 2015). Stimulanter som disse er imidlertid forbundet med alvorlige bivirkninger som hjerte- og karsykdom. Når det gjelder ikke-stimulantene som er antatt å ha mindre alvorlige bivirkninger, konkluderer forfatterne med at klonidin er å foretrekke etterfulgt av atomoksetin og guanfacin.

Kunnskapsgrunnlaget har imidlertid begrensinger, blant annet kan ikke denne typen analyser erstatte direkte sammenlikninger i randomiserte studier. Videre hadde mange av studiene kort oppfølgingstid og på tvers av studiene var det stor variasjon i dosering.

Indirekte sammenlikninger av medikamentell behandling og ikke-medikamentell behandling

Català-López og kollegaer (2017) (AMSTAR 10 av 11) har evaluert indirekte sammenlikninger av placebokontrollerte studier på medikamentell behandling samt andre behandlingsformer (herunder en rekke psykologiske behandlingsformer og alternative tiltak som kosttilskudd). Forfatterne inkluderte 190 studier med barn og unge under 18 år (gjennomsnittsalder 10 år) med ADHD, herunder studier hvor deltakerne hadde andre samtidige tilstander som angst, depresjon, atferdsforstyrrelser og somatiske tilstander som kan gi ADHD.

• Atferdsterapi (alene eller i kombinasjon med stimulanter), stimulanter og ikke-stimulanter hadde alle en effekt sammenliknet med placebo.
• Atferdsterapi i kombinasjon med stimulanter var mer effektive enn stimulanter og ikke- stimulanter alene.
• Stimulanter som ene-behandling var mer effektiv enn atferdsterapi, kognitiv trening og ikke-stimulanter.
• Atferdsterapi og stimulanter alene eller i kombinasjon hadde best profil på akseptabilitet. Stimulanter og ikke-stimulanter var godt tolerert.

Som i oversikten beskrevet over av Luan og kollegaer (2017), finner Català-López og kollegaer (2017) at blant legemidlene er metylfenidat og amfetamin de beste alternativene. De konkluderer videre med at de fleste legemidlene var forbundet med uønskede effekter (som anoreksi, vekttap og søvnløshet).

Dokumentasjonsgrunnlaget er innhentet og kvalitetssikret av: Astrid Dahlgren, tidligere seksjonsleder, RBUP Øst og Sør og Arild Bjørndal, tidligere direktør for stiftelsen som omfatter RBUP øst og sør, RVTS sør og RVTS øst.

Vi vurderer den metodiske kvaliteten på systematiske oversikter ved hjelp av AMSTAR-sjekklisten.

Referanser:

Catalá-López, F., Hutton, B., Núñez-Beltrán, A., Page, M. J., Ridao, M., Macías Saint-Gerons, D., Catalá, M. A., Tabarés-Seisdedos, R., & Moher, D. (2017). The pharmacological and non-pharmacological treatment of attention deficit hyperactivity disorder in children and adolescents: A systematic review with network meta-analyses of randomised trials. PloS One, 12(7), e0180355. https://doi.org/10.1371/journal.pone.0180355

Luan, R., Mu, Z., Yue, F., & He, S. (2017). Efficacy and Tolerability of Different Interventions in Children and Adolescents with Attention Deficit Hyperactivity Disorder. Frontiers in Psychiatry, 8, 229. https://doi.org/10.3389/fpsyt.2017.00229

Riera, M., Castells, X., Tobias, A., Cunill, R., Blanco, L., & Capellà, D. (2017). Discontinuation of pharmacological treatment of children and adolescents with attention deficit hyperactivity disorder: meta-analysis of 63 studies enrolling 11,788 patients. Psychopharmacology, 234(17), 2657–2671. https://doi.org/10.1007/s00213-017-4662-1

Medikamentell behandling av ADHD

Info

Medikamentell behandling

Den norske nasjonale retningslinjen for ADHD / hyperkinetisk forstyrrelse understreker at man vanligvis bør vurdere effekten av foreldrerådgivning og pedagogiske tiltak før man iverksetter medikamentell behandling (1). Dette gjelder særlig for de yngste. Men medikamentell behandling kan også supplere psykososiale og pedagogiske tiltak.

I overføringen av impulser mellom hjerneceller spiller budbringerstoffer (nevrotransmittere) en sentral rolle. I fremre områder av hjernen som er sterkt involvert i oppmerksomhet og selvregulering, er stoffene dopamin og noradrenalin viktige. Ved hyperkinetiske forstyrrelser kan tilgangen på disse stoffene være redusert, og virksom medisinering ser ut til å bedre denne tilgangen.

I Norge er følgende preparater aktuelle (2):

• Metylfenidat
• Deksamfetamin
• Lisdeksamfetamin
• Atomoksetin
• Guanfacin

De vanligste legemidlene til bruk ved ADHD er såkalt sentralstimulerende, og ifølge den norske nasjonale retningslinjen bør sentralstimulerende legemidler være førstevalget dersom det er indikasjon for utprøving av medikamentell behandling (1).

Metylfenidat er et sentralstimulerende preparat som i Norge er anbefalt for barn og unge under 18 år diagnostisert med ADHD (1). Metylfenidat er et amfetaminliknende preparat som blokkerer dopamintransportører og noradrenalintransportører. Derfor øker mengden dopamin lokalt. Les mer om metylfenidat i legemiddelhåndboka her.

Amfetaminvariantene deksamfetamin og lisdeksamfetamin kan brukes av barn og unge under 18 år diagnostisert med ADHD, dersom de av ulike årsaker ikke har nytte av metylfenidat (1). Les mer om amfetaminpreparatene lisdeksamfetamin og deksamfetamin i legemiddelhåndboka her.

Dersom metylfenidat og amfetaminpreparater ikke har tilfredsstillende virkning eller gir plagsomme bivirkninger, er det vanlig å prøve en medisin basert på atomoksetin eller guanfacin.

Atomoksetin er en noradrenalinreopptakshemmer og er i Norge ett av flere anbefalte preparater for barn og unge under 18 år diagnostisert med ADHD (1). I motsetning til preparater som metylfenidat og amfetamin, er ikke atomoksetin sentralstimulerende og dermed ikke klassifisert som et narkotikum. Les mer om atomoksetin i legemiddelhåndboka her.

Guanfacin er en selektiv alfa2A-adrenerg reseptoragonist og er et langtidsvirkende, ikke-sentralstimulerende middel. Guanfacin er aktuelt for barn og unge som av ulike grunner ikke har nytte av stimulanter. Guanfacin har i Norge godkjent indikasjon for ADHD hos barn og unge mellom 6 og 17 år. Les mer om guanfacin i legemiddelhåndboka her.

Bupropion er en noradrenalin- og dopaminopptakshemmer. I Norge benyttes bupropion kun for behandling av depressive episoder hos voksne, men internasjonalt brukes det for ADHD hos barn og unge. Les mer om bupropion i legemiddelhåndboka her.

For å vurdere effekter av medikamentell behandling bør man innhente data fra den unge, foresatte og skole. Medisinering iverksettes i spesialisthelsetjenesten av psykiater, pediater eller nevrolog. Medisinsk klarering for medisinering kan gjøres av fastlegen. ADHD-diagnose er en forutsetning for utprøving av sentralstimulerende legemidler.

Mer om medikamentell behandling av barn og unge diagnostisert med ADHD

Her omtales oppsummert forskning om medikamentell behandling for barn og unge diagnostisert med ADHD. Dette utfyller informasjonen som er rapportert under "Effekt av tiltak".

Følgende temaer er omtalt her:

• Frafall fra behandling og opplevelse av bivirkninger
• Effekter av medisiner sammenliknet med placebo for barn og unge
• Forskning på barn under 5 år
• Forskning på barn og unge under 18 år
• Amfetamin sammenliknet med placebo
• Atomoksetin sammenliknet med placebo
• Bupropion sammenliknet med placebo
• Metylfenidat sammenliknet med placebo
• Kombinasjonsbehandling: metylfenidat og klonidin sammenliknet med placebo
• Metylfenidat og senere rusmisbruk
• Guanfacin sammenliknet med placebo
• Klonidin sammenliknet med placebo
• Modafinil sammenliknet med placebo
• Selektive serotonin- og noradrenalinreopptakshemmere (SNRI) sammenliknet med placebo
• Viloksazin sammenliknet med placebo
• Trisykliske antidepressiva sammenliknet med placebo og annen medikamentell behandling (TCA)
• Desipramin sammenliknet med placebo
• Risperidon sammenliknet med placebo
• Aripiprazol sammenliknet med placebo
• Barn og unge som ikke responderer på metylfenidat
• Barn og unge som ikke responderer på atomoksetin
• Barn og unge som ikke responderer på stimulanter
• Effekter av medisiner for søvnproblemer hos barn med ADHD
• Effekter av medisiner for barn med ADHD og andre komorbide lidelser
• Hodepine som komorbiditet og bivirkning av medisiner
  

Ifølge Helsedirektoratet bør sentralstimulerende legemidler være førstevalget dersom det er indikasjon for utprøving av legemiddelbehandling. Hvis et barn eller ungdom har fått en ADHD-diagnose og det konkluderes med at legemidler bør prøves og pasient/pårørende ønsker det, vil neste trinn være en utprøvingsfase av medikament og dosering. (Helsedirektoratet, 2022)

Frafall fra behandling og opplevelse av bivirkninger

Kunnskapsgrunnlaget er hentet fra 2 systematiske oversikter (Riera et al., 2017; Hennissen et al., 2017). Studiene inkludert i oversiktene er også inkludert i andre systematiske oversikter rapportert nedenfor, men resultatene er likevel interessante fordi forskerne har sett på frafall og opplevelser samlet sett for flere medikamenter.

Oversikten av Riera og kollegaer (2017) (AMSTAR 8 av 11) omfatter 63 studier med 11 788 barn og ungdommer diagnostisert med ADHD som fikk en form for medikamentell behandling. Behandlingen inkluderte metylfenidat, deksmetylfenidat, deksamfetamin, amfetamin, atomoksetin, bupropion, modafinil, guanfacin, klonidin, imipramin og desipramin.

Forfatterne konkluderer med at på tvers av alle studiene er det flere i placebogruppene som falt fra behandlingen på grunn av opplevelse av manglende effekt (19,6 % sammenliknet med 26 %, OR 0,68, 95 % KI 0,58 til 0,79).

Videre var det flere i medikamentgruppen som falt fra behandlingen på grunn av opplevelse av uønskede hendelser (4,5 % sammenliknet med 1,7 %, OR 1,82, 95 % KI 1,37 til 2,40). Mange rapporterte uønskede hendelser og forekomsten var høyere blant de som fikk medikamentell behandling sammenliknet med de som fikk placebo (72,2 % sammenliknet med 56,9 %, OR 2,09, 95 % KI 1,85 til 2,37). Forekomsten av alvorlige uønskede hendelser var sjelden, og med liten eller ingen forskjell mellom gruppene (1,8 % sammenliknet med 1,5 %, OR 1,00, 95 % KI 0,62 til 1,63).

Behandlingen i studiene varte i gjennomsnitt i 7,9 uker og mellom 3 og 18 uker. Psykoterapi ble gitt i 12,7 % av tilfellene.

Den systematiske oversikten utført av Hennissen og kollegaer (2017) (AMSTAR 7 av 11) omfatter 18 studier med 5837 barn og unge mellom 3,5 og 18 år med ADHD eller symptomer på ADHD. Oversikten evaluerte effekter av sentralstimulerende og ikke-sentralstimulerende medikamenter på utfall relevant for hjerte-/karhelse. Medikamentene omfattet atomoksetin, metylfenidat og amfetamin.

Forfatterne konkluderer med en økning i systolisk og diastolisk blodtrykk for barn og unge som fikk amfetamin og atomoksetin, og en økning i systolisk blodtrykk for metylfenidat. Overordnet rapporterte 12,6 % av deltakerne som fikk medisin om uønskede effekter på hjerte- og karutfall. Det var liten eller ingen forskjell mellom medikamentene på alvorligheten av de uønskede effektene.

Oppfølgingstiden i studiene var kort (i gjennomsnitt 28,7 uker) og langtidseffektene er dermed usikre.

Effekter av medisiner sammenliknet med placebo for barn og unge

Overordnet sett er de fleste medikamenter utprøvd i små og få studier med kort oppfølgingstid, noen unntak finnes blant annet for metylfenidat, atomoksetin og amfetamin hvor det finnes mer dokumentasjon (dog uten forskning på langtidseffekter). Dette peker på store kunnskapshull i forskning på barn og unge når det gjelder medisiner. Forskningen som foreligger er oppsummert nedenfor; i alle disse studiene er medikamenter sammenliknet med placebo. For omtaler av forskning på direkte sammenlikninger (altså hvor et medikament er sammenliknet med et annet) må du gå til hovedomtalen.

Forskning på barn under 5 år

Kunnskapsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE (2018) (AMSTAR 11 av 11). Effekter av medisiner for de yngste er målt i 2 små studier. Barna i studiene er mellom 3 og 5 år, og i én av studiene hadde barna en autismespekter-diagnose eller annen utviklingsforstyrrelse. I begge disse studiene er det metylfenidat som er evaluert.

I Norge er metylfenidat et av flere anbefalte preparater for barn og unge under 18 år med ADHD (Gayleard et al., 2017). Metylfenidat er et amfetaminliknende preparat som blokkerer dopamintransportører og noradrenalintransportører. Derfor øker mengden dopamin lokalt.

I én av studiene ble metylfenidat gitt 1,25 mg og titrert basert på respons og toleranse, i den andre er dose ikke oppgitt. Oppfølgingstiden i studiene var kort og kun 4 uker.

Forfatterne konkluderer med at metylfenidat reduserte symptomer, men det er stor usikkerhet knyttet til dokumentasjonsgrunnlaget. Se også hovedomtalen hvor risperidon sammenliknet med metylfenidat er omtalt for barn under 5.

For barn under 5 som bruker metylfenidat, er det mangelfull kunnskap om alvorlige uønskede effekter, og langtidseffekter er ikke målt. Forfatterne konkluderer med at de som fikk metylfenidat hadde noe større vektendringer etter 4 uker enn placebogruppen. Forskjellen ble vurdert som klinisk viktig. I samme tidsrom var det liten eller ingen viktig forskjell på hjerterytme, blodtrykk og høyde.

Forskning på barn og unge under 18 år

Amfetamin sammenliknet med placebo

Kunnskapssgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av Punja og kollegaer (2016) (AMSTAR 11 av 11). Oversikten omfatter 23 studier som sammenlikner amfetamin med placebo hos 2675 barn og unge mellom 3 og 17 år.

Amfetaminvarianten lisdeksamfetamin kan brukes av barn og unge under 18 år med ADHD, dersom de av ulike årsaker ikke har nytte av metylfenidat (Gayleard et al., 2017).

Forfatterne konkluderte med at lisdeksamfetamin muligens har en moderat effekt på ADHD-symptomer og skoleprestasjoner sammenliknet med placebo. Barn og unge som får amfetamin har imidlertid større sannsynlighet for å oppleve uønskede effekter som redusert appetitt, søvnforstyrrelser og magesmerter enn de som får placebo (Punja et al., 2016).

Ved oppdateringen av Tiltakshåndboka i 2019 konkluderer oversikten av NICE (2018) med at det er mangelfull kunnskap om langtidseffekter på alvorlige bivirkninger. Ved korttidsoppfølging (<7 uker) finner man ingen klinisk viktig forskjell på blodtrykk. Det rapporteres imidlertid om økt sannsynlighet for vektreduksjon og søvnproblemer i samsvar med Punja og kollegaer (2016).

Det foreligger ikke nok forskning til å kunne konkludere om det er forskjell i effekt mellom ulike amfetaminpreparater. Oppfølgingstiden i studiene var kort (mellom 7 og 49 dager) og langtidseffektene er dermed usikre.

Kunnskapsgrunnlaget er av lav kvalitet. Flere av studiene som har sammenliknet amfetamin med placebo har svakheter i hvordan de er utført, og det er stor uforklart variasjon i effekt på tvers av studiene (Punja et al., 2016). Det er sannsynlig at ny forskning vil kunne styrke eller endre disse konklusjonene.

Ved oppdatering av Tiltakshåndboka i 2020 ble den nye oppsummeringen av NICE (2018) inkludert, denne bekrefter konklusjoner som fremgår av Punja og kollegaer (2016). I tillegg fremgår det at det er liten eller ingen forskjell i frafall fra behandlingen mellom de som får lisdeksamfetamin og placebo. Se også hovedomtalen hvor lisdeksamfetamin er sammenliknet med metylfenidat.

Les mer om lisdeksamfetamin her.

Atomoksetin sammenliknet med placebo

Kunnskapsgrunnlaget er hentet fra den danske retningslinjen og systematiske oversikten utført av Sundhedsstyrelsen (2014) (AMSTAR 4 av 11) samt andre supplerende systematiske oversikter som omfatter barn og unge mellom 6 og 18 år med ADHD (Helsedirektoratet, 2022; Hutchison et al., 2016; Clavenna et al., 2014; Maia et al., 2017; Sundhedsstyrelsen, 2018).

I Norge er atomoksetin en noradrenalinreopptakshemmer og er et av flere anbefalte preparater for barn og unge under 18 år med ADHD (Sundhedsstyrelsen, 2014). I motsetning til preparater som metylfenidat og amfetamin, er ikke atomoksetin sentralstimulerende og dermed ikke klassifisert som et narkotikum.

I studier hvor atomoksetin sammenliknes med placebo finner man moderat til stor effekt på ADHD-symptomer og atferdsforstyrrelser (Hutchison et al., 2016; Clavenna et al., 2014; Maia et al., 2017).

Atomoksetin kan imidlertid også gi viktige bivirkninger som hodepine, nedsatt appetitt, kvalme og oppkast (NICE, 2018; Punja et al., 2016; Gayleard et al., 2017; Kidwell et al., 2015). Sentralstimulerende legemidler er muligens også forbundet med søvnforstyrrelser (Maia et al., 2017).

Høyere dose atomoksetin (1,8/mg/kg/døgn) gir ikke større behandlingseffekt sammenliknet med lavere dose atomoksetin (0,5/mg/kg/døgn) (Hutchison et al., 2016).

En oversikt som evaluerte effekter av atomoksetin for barn og unge med samtidige tilstander som autisme, atferdsforstyrrelser, angst, bipolar lidelse, rusmisbruk, Tourettes og dysleksi, konkluderte med at atomoksetin reduserer ADHD-symptomer også hos disse barna og ungdommene (Hennissen et al., 2017).

Ved oppdatering av Tiltakshåndboka i 2020 ble den nye oppsummeringen av NICE (2018) og kunnskapsoppsummeringen som ligger til grunn for de danske retningslinjene inkludert (Sundhedsstyrelsen, 2018), disse bekrefter konklusjoner som fremgår av Sundhedsstyrelsen (2014). I tillegg fremgår det at atomoksetin kan gi bedre livskvalitet. Når det gjelder uønskede effekter, rapporteres det en sannsynlig økning i angstsymptomer hos de som får atomoksetin (Sundhedsstyrelsen, 2018). Utover det bekrefter oversiktene tidligere funn om vektreduksjon. Forfatterne finner imidlertid ingen viktig forskjell på søvnforstyrrelser eller frafall fra behandling.

Les mer om atomoksetin her.

Bupropion sammenliknet med placebo

Kunnskapsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE (2018). Oversikten omfatter 2 studier med 139 barn og unge som sammenlikner bupropion med placebo hos barn og unge i alderen 6 til 12 år.

Bupropion er en noradrenalin- og dopaminreopptakshemmer (NDRI) brukt i behandling av depresjon. I studiene ble bupropion gitt opptil 150mg/d (20-30kg), 200mg/d (30-40kg) and 250mg/d (>40kg).

Forfatterne konkluderer med en klinisk relevant effekt på ADHD-symptomer overordnet sett. Bupropion var også forbundet med større sannsynlighet for å falle fra behandlingen grunnet uønskede effekter, men det er stor usikkerhet knyttet til effektestimatet.

Oppfølgingstiden i studiene var kort og opptil 6 uker.

Se også hovedomtalen hvor bupropion er sammenliknet med metylfenidat.

Les mer om bupropion her.

Metylfenidat sammenliknet med placebo

Oversikten av Storebø og kollegaer (2015) (AMSTAR 11 av 11) er den nyeste og største systematiske oversikten og inkluderte hele 185 randomiserte studier med totalt 12 245 barn og unge.

I Norge er metylfenidat et av flere anbefalte preparater for barn og unge under 18 år med ADHD (Kidwell et al., 2015). Metylfenidat er et amfetaminliknende preparat som blokkerer dopamintransportører og noradrenalintransportører. Derfor øker mengden dopamin lokalt.

Basert på den tilgjengelige forskningen har metylfenidat en moderat effekt på ADHD-symptomer og konsentrasjon sammenliknet med placebo. Det er også muligens fordelaktige effekter på livskvalitet (Storebø et al., 2015). Oppfølgingstiden i studiene varierte stort i studiene, fra 1 til 425 dager.

Ved oppdatering av Tiltakshåndboka i 2020 ble en ny oversikt utført av Kortekaas-Rijlarsdaam og kollegaer (2019) (AMSTAR 6 av 11) inkludert. Denne oversikten så på effekter av skoleprestasjoner spesifikt og inkluderte 34 studier med 17 777 barn og unge i grunnskolen med ADHD. Forfatterne konkluderer med at metylfenidat forbedret matematikkproduktivitet (7,8 % økning, p<0,001), korrekte svar (3 % økning, p<0,001) og lesehastighet (SMD 0,47, p<0,001). Liten eller ingen forskjell ble funnet på leseferdigheter

Én annen oversikt utført av Storebø og kollegaer (2018) (AMSTAR 11 av 11) ble også inkludert på uønskede konsekvenser. Oversikten oppsummerer resultater fra 260 studier på barn og unge under 20 år. Forfatterne konkluderer med at sammenliknet med bruk av placebo øker bruk av metylfenidat risikoen for uønskede hendelser (RR 1.36, 95 % KI 1,17 til 1,57) basert på 2 studier med 72 005 deltakere. Det ble også funnet økt risiko for utvikling av psykose (RR 1,36, 95 % KI 1,17 til 1, 57) basert på 1 studie med 71 771 deltakere og arytmi RR 1,61, 95 % KI 1,48 til 1,74) basert på 1 studie med 1224 deltakere. Andre uønskede konsekvenser var søvnproblemer, nedsatt appetitt, hodepine og magesmerter.

Frafall fra behandling grunnet alvorlige bivirkninger var rapportert å være 1,20 %, og frafall grunnet ukjent alvorlighetsgrad var 7,30 %

Forskningen på effekter av metylfenidat må tolkes med stor forsiktighet. Storebø og kollegaer konkluderer at det for de fleste utfall er stor usikkerhet knyttet til effektestimatene (2015; 2018). Det skyldes svakheter i hvordan studiene ble utført, variasjon i utførelse på tvers av studier, og kort oppfølgingstid i forhold til å kunne fange opp bivirkninger og å dokumentere effekter ut over de første ukene med behandling. Det er dermed sannsynlig at ny forskning vil kunne styrke eller endre disse konklusjonene.

Dosering av metylfenidat i studiene varier. En systematisk oversikt utført av Ching og kollegaer (2019) (AMSTAR 6 av 11) har gjennomgått litteraturen for å undersøke berettigelsene for dosering i studiene som har vært utført. Forfatterne konkluderer med at selv om noen studier gir en detaljert beskrivelse av valg av dose og titrering, er det for mange av studiene ukjent om dosestørrelse er tilfeldig valgt eller forskningsbasert. I videre forskning er det derfor behov for at valg av dosering blir tydelig beskrevet.

Ved oppdatering i 2023 ble to nye oversikter inkludert utført av Farhat og kollegaer (2022) (AMSTAR 8 av 11) og av Vertessen og kollegaer (2022) (AMSTAR 5 av 11).

Den førstnevnte oversikten omfatter 65 studier med til sammen 7877 barn og unge med gjennomsnittsalder 11 år, med ADHD. I 57 av studiene var behandlingen metylfenidat (MPH) mens i fjorten studier var det amfetaminer (AMP). Kontrollgruppene fikk placebo.

Resultatene med faste doser viste at når en økte dosene av både MPH og AMP så ble effekten større, men økte doser ga også mer sannsynlighet for frafall fra behandling på grunn av uønskede effekter. Effekten avtok utover 30 mg MPH eller 20 mg AMP i de fastdoserte studiene. I motsetning viste fleksible doser for både MPH og AMP økt effekt og redusert sannsynlighet for frafall fra behandling når dosen ble økt. Forfatterne konkluderer med at ytterligere forskning er nødvendig for å undersøke mulige langtidseffekter av bruk av høye doser sentralstimulerende midler i klinisk praksis.

Den sistnevnte oversikten omfatter 31 studier med til sammen 804 barn og unge i alderen 5-18 år med ADHD. Behandlingen besto av metylfenidat (MPH) og kontrollgruppene fikk placebo. Formålet var å bedre nevrokognitive funksjoner hos barna. Resultatene viste at metylfenidat var overlegent placebo i å forbedre ADHD-symptomer og et bredt spekter av nevrokognitive funksjoner med standardiserte gjennomsnittlige forskjeller fra 0,20 til 0,73. Forfatterne konkluderer med at viktigheten av å vurdere både nevrokognitive og symptomatiske aspekter ved ADHD i klinisk praksis.

Se også hovedomtalen hvor metylfenidat er sammenliknet med risperidon, atomoeksetin, lisdeksamfetamin, venlafaksin, buspiron, bupropion, modafinil, amantadin, klonidin og i kombinasjon med fluoksetin.

Les mer om metylfenidat her.

Kombinasjonsbehandling: metylfenidat og klonidin sammenliknet med placebo

Kunnskapsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE (2018). Oversikten omfatter 3 studier med 6-14 år 263 barn og unge som sammenlikner kombinasjonsbehandling bestående av metylfenidat og klonidin sammenliknet med placebo. Gjennomsnittlig dose er det oppgitt til å være 0,25 mg/d til 0,6 mg/d for klonidin og 6,0 mg/d til 26,1mg/d for metylfenidat. I en av studiene hadde deltakerne også en ticsdiagnose.

Forfatterne konkluderer med en klinisk relevant effekt på ADHD-symptomer overordnet sett. Effekter av kombinasjonsbehandlingen på atferd og frafall fra behandlingen grunnet uønskede effekter er usikker.

Oppfølgingstiden i studien var kort og opptil 16 uker.

Metylfenidat og senere rusmisbruk

Risikoen for rusmisbruk er større for unge og voksne med en hyperkinetisk forstyrrelse (Humphreys et al., 2013). Det er derfor viktig å ha kunnskap om bruk av sentralstimulerende legemidler som metylfenidat øker denne risikoen. Kunnskapsgrunnlaget er hentet fra en systematisk oversikt utført av Humphreys og kollegaer (2013). De har evaluert sammenhengen mellom bruk av stimulanter (metylfenidat) og sannsynligheten for å utvikle senere rusavhengighet og misbruk.

Om sammenhengen mellom metylfenidat og rusmisbruk

Humphreys og kollegaer (2013) (AMSTAR 5 av 11) inkluderte longitudinelle studier av barn med ADHD som fikk stimulanter (metylfenidat) i barndommen og som målte bruk av rusmidler hos denne gruppen senere i livet.

Basert på 15 studier med totalt 2565 deltakere, fant de liten eller ingen sammenheng mellom bruk av simulanter i barndommen og senere rusbruk.

De konkluderer med at bruk av stimulanter ikke ser ut til å føre til økt rusbruk, men at metylfenidat heller ikke virker forebyggende på senere bruk av rusmidler. Bruk av rusmidler var målt på alkohol, kokain, marihuana, samt andre ikke-spesifikke rusmidler.

Les mer om metylfenidat her.

Guanfacin sammenliknet med placebo

Kunnskapsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE (2016) (AMSTAR 11 av 11). Den omfatter 3 studier som sammenlikner guanfacin med placebo for barn og unge mellom 6 og 17 år.

Guanfacin er en selektiv alfa2A-adrenerg reseptoragonist og er et langtidsvirkende, ikke-sentralstimulerende middel. Guanfacin er aktuelt for barn og unge som av ulike grunner ikke har nytte av stimulanter (NICE, 2016). I Norge har guanfacin ADHD som godkjent indikasjon hos barn og ungdom mellom 6 og 17 år.

Basert på den tilgjengelige forskningen opplever barn og unge som får guanfacin en reduksjon i ADHD-symptomer og færre atferdsforstyrrelser («oppositional symptoms»), men effekter på sosial fungering er usikker. Oppfølgingstiden i studiene var kort (<13 uker), og langtidseffektene er dermed usikre.

Ved oppdatering av Tiltakshåndboka i 2020 ble den nye oppsummeringen av NICE (2018) inkludert, denne bekrefter tidligere konklusjoner.

Guanfacin kan gi en rekke bivirkninger som hodepine, tretthet, søvnighet, magesmerter og vektøkning (NICE, 2016). Det er en større prosentandel blant de som får guanfacin som rapporterer alvorlige bivirkninger (8,8 %), enn for de som får atomoksetin (1,8 %) og placebo (1,7 %).

Kunnskapsgrunnlaget omfatter også to oppfølgingsstudier på barn og unges bruk av guanfacin over en toårs periode. I disse studiene opplevde deltakerne en reduksjon i ADHD-symptomer, men det var også et svært høyt frafall fra behandling hvor om lag 80% sluttet med guanfacin i løpet av studieperioden.

I den oppdaterte oversikten av NICE (2018) understrekes det at effekter på alvorlige uønskede hendelser er ukjent.

Kunnskapsgrunnlaget består av få studier med få deltakere, det er dermed sannsynlig at ny forskning vil påvirke konklusjonene.

Se også hovedomtalen hvor guanfacin er sammenliknet med atomoksetin.

Les mer om guanfacin her.

Klonidin sammenliknet med placebo

Kunnskapsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE (2018) (AMSTAR 11 av 11). Oversikten omfatter 4 studier som sammenlikner klonidin med placebo hos 397 barn og unge mellom 6-14 år.

Klonidin er et preparat som opprinnelig ble brukt til å behandle høyt blodtrykk, men som senere også har blitt benyttet for å behandle ulike angstlidelser samt ADHD. Ved ADHD er klonidin aktuelt for barn og unge som av ulike grunner ikke har nytte av stimulanter (Otasowie et al., 2014). Klonidin har ikke ADHD som godkjent indikasjon i Norge, men brukes i særskilte tilfeller og særlig ved tics eller tvangssymptomer. Klonidin ble i studiene gitt i doser på 0,2 til 0,6 mg/d.

Oversiktsforfatterne konkluderte med at samlet sett så ser klonidin ut til å redusere ADHD-symptomer totalt samt atferdsrelaterte mål. Det ser ikke ut til å være en viktig forskjell i frafall fra behandling blant de som får klonidin og de som får placebo. Det er heller ingen rapporterte alvorlige uønskede hendelser, men kun én studie har rapportert på dette og utvalget består kun av 236 barn og unge. Oppfølgingstiden i studiene er kort (<16 uker) og langtidseffektene er dermed usikre.

Det rapporteres at det er mangelfull dokumentasjon på alvorlige uønskede effekter på lengre sikt.

Ved korttidsoppfølging (<8-16 uker) er det ikke funnet klinisk viktige forskjeller på arytmi, blodtrykk, vekt, psykotiske symptomer, søvn og tics.

Se også hovedomtalen hvor klonidin er sammenliknet med metylfenidat, desipramin og karbamazepin.

Les mer om klonidin her.

Modafinil sammenliknet med placebo

Kunnskapsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av Wang og kollegaer (2017) (AMSTAR 5 av 11). Oversikten omfatter 5 studier med 927 barn og unge mellom 6 og 17 år med ADHD, der modafinil ble sammenliknet med placebo.

Modafinil er et preparat som brukes ved narkolepsi. Preparatet antas å øke våkenhet og mentalt fokus. Modafinil kan forsøkes ved ADHD dersom legemiddelbehandling er ønsket og andre medikamenter ikke virker.

Basert på den tilgjengelige dokumentasjonen ga modafinil muligens en moderat reduksjon i ADHD-symptomer sammenliknet med placebo. Modafinil ble gitt i doser fra 170 til 425 mg / per dag.

Sannsynligheten for frafall fra behandlingen var lavere blant dem som fikk modafinil sammenliknet med dem som fikk placebo. Samtidig var det også større sannsynlighet for frafall fra behandling grunnet bivirkninger. Oppfølgingstiden var kort (<9 uker), og langtidseffektene er derfor usikre.

Når det gjelder alvorlige uønskede hendelser foreligger det ikke dokumentasjon for å kunne si noe om dette på lengre sikt.

Forskning viser at på kort sikt er det flere barn som rapportert hjertearytmi, psykosesymptomer og søvnforstyrrelser blant de som får modafinil sammenliknet med de som får placebo (målt ved korttidsoppfølging (5-9 uker). Disse forskjellene ble vurdert som klinisk viktige.

Se også hovedomtalen hvor modafinil er sammenliknet med metylfenidat

Les mer om modafinil her.

Selektive serotonin- og noradrenalinreopptakshemmere (SNRI) sammenliknet med placebo

Kunnskapsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av Park og kollegaer (2014) (AMSTAR 2 av 11). Oversikten omfatter 6 placebokontrollerte studier med barn og unge mellom 6 og 17 år, der 5 undersøkte effekter av venlafaksin og 1 undersøkte effekter av duloksetin.

Selektive serotonin- og noradrenalinreopptakshemmere (SNRI) er en gruppe antidepressive medikamenter som hemmer reopptaket fra og dermed inaktiveringen av serotonin og noradrenalin i synapsene. I Norge er de ikke vanlige å bruke ved diagnostisert ADHD.

Forfatterne konkluderte med at venlafaksin muligens gir en reduksjon i ADHD-symptomer (20-50%) sammenliknet med placebo etter 4 til 6 ukers behandling.

For duloksetin er det ikke mulig å trekke sikre konklusjoner, da dokumentasjonsgrunnlaget er for mangelfullt.

Venlafaksin og duloksetin ble rapportert å ha mulige bivirkninger som tretthet og nedsatt appetitt.

Kunnskapsgrunnlaget består av få og små studier, og det er vanskelig å trekke sikre konklusjoner basert på disse funnene. Oppfølgingstiden i studiene var svært kort (mellom 4 og 6 uker), og langtidseffektene er derfor usikre. Det er dermed sannsynlig at ny forskning vil kunne påvirke konklusjonene.

Les mer om SNRI her.

Viloksazin sammenliknet med placebo

Ved oppdatering i 2023 inkluderte vi en ny systematisk oversikt utført av Singh og kollegaer (2022) (AMSTAR 7 av 11). Den omfatter 5 studier med til sammen 1605 barn og unge som var 6-17 år gamle og diagnostisert med ADHD. Behandlingen bestod av viloksazin og fikk sammenlikningsgruppene placebo. Varigheten av behandlingen var mellom 6 og 8 uker, med en vedlikeholdsfase i 5 til 6 uker.

Resultatene viste at behandlingsgruppen hadde større effekt sammenlignet med placebo (RR = 1,62 KI 1,36 til 1,93). Betydelig høyere antall pasienter viste forbedret skår på CGI-I skalaen (RR = 1,53 KI 1,32 til 1,78). I behandlingsgruppen hadde en høyere andel pasienter minst 1 bivirkning (RR = 1,52 KI 1,24 til 1,85) og forekomsten av uønskede effekter generelt var større (RR = 2,98 KI 0,67 til 13,3).

Trisykliske antidepressiva sammenliknet med placebo og annen medikamentell behandling

Kunnskapsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av Otasowie og kolleager (2014) (AMSTAR 10 av 11). Oversikten omfatter 6 studier med 216 deltakere mellom 6 og 18 år. Studiene sammenlikner bruk av TCA med placebo. 5 av studiene sammenlikner desipramin med placebo og den sjette sammenlikner nortripylin med placebo.

Trisykliske antidepressiva (TCA) er en gruppe antidepressive medikamenter som antas å virke hemmende på reopptaket av nevrotransmitterne noradrenalin, dopamin og serotonin i nevroner i hjernen. I Norge blir de sjelden eller aldri brukt ved ADHD, kun når andre medikamenter ikke virker og det er et sterkt ønske om legemiddelbehandling.

Basert på foreliggende dokumentasjon har TCA muligens en relativt stor effekt på ADHD-symptomer sammenliknet med placebo ved korttidsoppfølging (<6 uker). TCA har imidlertid en rekke uønskede effekter bl.a. på systolisk blodtrykk og puls. Andre potensielt negative utfall forbundet med TCA-bruk er endring i appetitt, hodepine, forvirrethet, tretthet, søvnighet, synsforstyrrelser, tørr munn, ubehag i mage, økt svetting, forstoppelse og problemer med å tisse (urinretensjon).

Oversikten omfatter også en studie som sammenliknet desipramin med klonidin for barn og ungdom diagnostisert med ADHD og samtidig Tourettes. Studien var liten og inkluderte kun 68 deltakere. Forfatterne av oversikten konkluderte med at dokumentasjonsgrunnlaget er for mangelfullt til å trekke sikre konklusjoner, men at deltakerne som fikk desipramin i denne studien opplevde større reduksjon i ADHD-symptomer.

En studie som sammenliknet desipramin, klomipramin og metylfenidat er også inkludert i oversikten. Dessverre inkluderte studien kun 12 deltakere og det er dermed ikke mulig å trekke noen sikre konklusjoner om forskjell i effekt mellom disse legemidlene.

Kunnskapsgrunnlaget består av få og små studier, og det er vanskelig å trekke sikre konklusjoner basert på disse funnene. Oppfølgingstiden i studiene er dessuten kort, og langtidseffektene er derfor ukjente. Det er dermed sannsynlig at ny forskning vil kunne styrke eller endre disse konklusjonene.

Les mer om TCA her.

Desipramin sammenliknet med placebo

Kunnskapsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE (2018). Oversikten omfatter 2 studier med 75 barn og unge med ADHD der desipramin ble sammenliknet med placebo. Alder er mangelfullt rapportert, men er i en studie oppgitt å være 7,2 til 13,6 år i snitt.

Dose er oppgitt litt forskjellig, men i en studie rapportert å være 3,5 mg per kg per dag.

I en av studiene hadde deltakerne Tourette eller kronisk tics.

Desipramin er et antidepressivt medikament og tilhører gruppen trisykliske antidepressiva (TCA). I studiene som har evaluert effekter av desipramin på unge med ADHD, er effekter målt på ADHD-symptomer. Her konkluderer forfatterne med en klinisk viktig forskjell for de som fikk desipramin sammenliknet med placebogruppen. Oppfølgingstiden i studiene var kort (<9 uker).

Når det gjelder alvorlige uønskede effekter, er langtidseffektene usikre. Forskningen som foreligger konkluderer med at desipramin ga større risiko for nedsatt appetitt, og søvnproblemer (kun kortidsoppfølging <6 uker).

Det var en forbedring i tics for de som fikk desipramin sammenliknet med placebo.

Se også hovedomtalen hvor desipramin er sammenliknet med klonidin.

Les mer om TCA her.

Risperidon sammenliknet med placebo

Kunnskapsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE (2018). Oversikten omfatter 3 studier med 162 barn og unge med ADHD i alderen 6 til 18 der risperidon ble sammenliknet med placebo.

Risperidon er et annengenerasjons antipsykotika. Risperidon ble gitt i doser på 0,5 mg/d til 1mg/d. I én studie fikk alle deltakerne metylfenidat.

I en av studiene var deltakerne innlagt på grunn av gjentakende aggresjonsproblemer og atferdsforstyrrelser, og var karakterisert som å ha lavere intellektuelt nivå.

Forfatterne konkluderer med at risperidon ser ut til å bedre atferdsmål, men effektene på oppmerksomhet/hyperaktivitet og uønskede utfall er mer usikre. Oppfølgingstiden var opp til 24 uker.

Flere unge som fikk risperidon rapporterte uønskede effekter på skjelvinger og søvn sammenliknet med de som fikk placebo. Dette ble vurdert som klinisk viktig forskjell.

Det ble ikke funnet forskjell i vekt (målt ved < 6 måneder). Det er mangelfull dokumentasjon på langtidseffekter på alvorlige uønskede hendelser.

Les mer om risperidon her.

Aripiprazol sammenliknet med placebo

Kunnskapsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE (2018). Oversikten omfatter 1 studie med 43 barn og unge mellom 8 og 17 år med ADHD og bipolar lidelse der aripiprazol ble sammenliknet med placebo. Aripiprazol ble gitt i doser fra 5 til 20 mg/d.

Aripiprazol er et annengenerasjons antipsykotika.

Forfatterne konkluderer med at effektene av aripiprazol er usikre, kun ADHD-symptomer overordnet sett ble rapportert. Andre effekter er derfor ukjente.

Les mer om aripiprazol her.

Barn og unge som ikke responderer på metylfenidat

Kunnskapsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE (2018). Oversikten inkluderer 1 studie med 26 barn og unge (6 til 12 år) som fikk lisdeksamfetamin som substitusjon for metylfenidat sammenliknet med placebo. Merverdi av lisdeksamfetamin basert på denne studien er usikker. Lisdeksamfetamin ble gitt i doser fra 30 til 70 mg per dag.

Forfatterne inkluderte også 1 studie med 267 barn og unge (gjennomsnittlig alder 10,6 år) som fikk lisdeksamfetamin sammenliknet med atomoksetin som substitusjon for metylfenidat. Her konkluderer forfatterne med klinisk viktig effekt i favør av lisdeksamfetamin for ADHD-totale symptomer, hyperaktivitet og uoppmerksomhet. Liten eller ingen forskjell ble funnet på frafall fra behandling grunnet uønskede effekter. Lisdeksamfetamin ble gitt som 52,5 mg per dag (snittdose). Atomoksetin ble gitt som 40,2 mg/dag (snittdose).

Les mer om lisdeksamfetamin her.

Barn og unge som ikke responderer på atomoksetin

Kunnskapsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE (2018). Oversikten inkluderer 1 studie med 17 barn (6-12 år) som har sett på utprøving av metylfenidat (gitt i tillegg til atomoksetin) for de som ikke responderer tilfredsstillende på metylfenidat. Metylfenidat ble i gjennomsnitt gitt i dose 1,02 mg / kg. Atomoksetin ble gitt i henholdsvis 1.7 mg / kg for metylfenidatgruppen, og i 1,09 mg / kg for placebogruppen.

Forfatterne konkluderer med at det ikke var noen forskjell på frafall fra behandling eller uønskede alvorlige sammenliknet med placebo.

Andre utfall var ikke målt.

Les mer om metylfenidat her.

Barn og unge som ikke responderer på stimulanter

Kunnskapsgrunnlaget er hentet fra den systematiske oversikten utført av NICE (2018). Oversikten inkluderer 1 studie med 300 barn og unge (6 til 17 år) som har sett på utprøving av guanfacin for de som ikke responderer tilfredsstillende på stimulanter.

Forfatterne konkluderer med en mulig klinisk viktig forskjell på ADHD-symptomer, men også klinisk skade som frafall fra behandlingen grunnet uønskede effekter og større sannsynlighet for innleggelse på sykehus samt varig skade. Guanfacin ble gitt som 0,088 mg / kg/ dag.

For denne gruppen unge finnes det også 1 studie med 198 barn og unge (6 til 17 år) som har sammenliknet klonidin med placebo (i tillegg til stimulanter). Barn og unge som fikk klonidin hadde noe bedre utfall på ADHD-relaterte utfall og noe større sannsynlighet for å falle fra behandling grunnet uønskede effekter. Forfatterne vurderer imidlertid ikke disse forskjellene som klinisk viktige. Klonidin ble gitt som 0,3 mg per dag.

Les mer om guanfacin her.

Les mer om klonidin her.

Effekter av medisiner for søvnproblemer hos barn med ADHD

En oversikt av Anand og kollegaer (2017) (AMSTAR 6 av 11) har evaluert effekter av medisiner i behandling av atferdsrelatert insomni hos barn og unge under 18 år med ADHD. Forfatterne inkluderte 12 studier.

Det ble søkt etter studier på klonidin, melatonin (et hormon), zolpidem (benzodiazepinlignende hypnotika), zopiklon (benzodiazepinlignende hypnotika), teanin (en aminosyreanalog av de proteinogene aminosyrene L-glutamat og L-glutamin som finnes hovedsakelig i spesielle plante- og sopparter) og guanfacin.

Forfatterne konkluderer med at det er stor usikkerhet knyttet til medikamentell behandling av søvnvansker hos denne gruppen. De rapporterer imidlertid en forbedring i tid til innsovning og søvnvarighet hos de som fikk klonidin, melatonin og teanin. Preparatene ble godt tolerert med milde til moderate uønskede effekter.

Liten eller ingen effkt ble funnet for zolpidem, zopiklon og guanfacin sammenliknet med placebo. Zolpidem var assosiert med nevropsykiatriske uønskede effekter. Zopiklon og guanfacin ble godt tolerert med milde til moderate uønskede effekter.

Effekter av melatonin er også evaluert i en oversikt av NICE (2013). De konkluderer i samsvar med Anand og kollegaer (2017). Basert på tilgjengelig dokumentasjon kan et inntak av melatonin (3 til 6 mg daglig) gi om lag 20 minutter raskere innsovning, og gi en lengre søvnvarighet med omlag 15 til 20 minutter.

Oversikten til NICE (2013) og i oppdatert utgave (NICE, 2018) inkluderer også to oppfølgingsstudier over melatoninbruk hos barn over tid. I den første studien ble barna fulgt opp i snitt 18 måneder (Vertessen et al., 2022). Kun milde bivirkninger som hodepine og svimmelhet ble rapportert som en mulig konsekvens av melatoninbruk. Den andre studien er en oppfølgingsstudie med 94 barn fulgt opp over 4 år. Her rapporteres det litt ulike uønskede effekter, men få av disse er felles på tvers av populasjonen. Forfatterne konkluderer med at det er en rekke svakheter ved studien.

Les mer om melatonin her.

Atomoksetin for barn og unge med samtidig ADHD- og angstdiagnose

Khoodoruth og kollegaer (2022) (AMSTAR 5 av 11) har undersøkt effekten av atomoksetin for barn og unge som har ADHD og samtidig angst-diagnose. Kombinasjonen av disse to diagnosene er blant de vanligste kombinasjonene for barn og unge med ADHD. Forfatterne inkluderte 4 studier med 305 barn/ungdommer som hadde en gjennomsnittsalder på 11,4 år (hovedsakelig gutter).

2 av studiene adresserte bruken av atomoksetin for barn med både angst og ADHD. En studie inkluderte både undergrupper av barn med angst og ADHD, og de med ADHD uten angst. Den siste inkluderte barn og unge med ADHD, men med angstsymptomer på et nivå som ikke nådde en angstdiagnose.

Variasjonen i gjennomsnittlig medisindose var 1,3 til 1,52 mg./kg./dag, med en varighet på 8 til 13 uker. I to av studiene ble det brukt en angstskala der foreldrene rapporterte (subskala for angst fra CPRS-R). Sammenliknet med placebo (cross-over-trial) hadde atomoksetin 9,4 % forbedring i angstsymptomer hos de som hadde begge diagnoser. Sammenliknet med metylfenidat, viste atomoksetin mer uttalt nedgang i angstskårer (22,2 %) så tidlig som den andre uka blant de med mildere angstsymptomer, men resultatet var ikke statistisk signifikant. Videre var angstskårene signifikant lavere iblant de barna som ble behandlet med atomoksetin, med en størrelsesorden på 48 % forbedring i uke 8.

De to resterende studiene brukte en angstskala der barna selv rapporterte sine symptomer (MASC). En av disse konkluderte med at angstsymptomene forbedret seg med 8,9 % sammenliknet med placebo. Den andre fant at kombinasjonsterapi med fluoksetin og atmoksetin førte til en 28 % forbedring i angstsymptomer, sammenliknet med 23 % i gruppa som kun fikk atomoksetin. En av studiene inkluderte også klinikers vurdering av barnet, og denne viste en signifikant forbedring på 26 % i atomoksetingruppa sammenliknet med placebo.

Effekter av medisiner for barn med ADHD og andre komorbide lidelser

En systematisk oversikt utført av Tsujii og kollegaer (2021) (AMSTAR 6 av 11) ble inkludert ved oppdatering i 2023. Oversikten omfatter 69 publikasjoner; 5 meta-analyser, 37 RCT-er, 16 kohortstudier og 11 case-studier. Målet med oversikten var å undersøke effekt og sikkerhet av medikamentell behandling hos barn og unge med ADHD og komorbide lidelser som autismespekterforstyrrelser, atferdsforstyrrelser, Tourettes og andre tic-lidelser, angst og depressive lidelser. Barnas gjennomsnittsalder i effektstudiene og meta-analysene var mellom 7,3 og 14,6 år, mens i kohortstudiene var alderen på barna mellom 3-18 år. Medisinene som var undersøkt var amfetaminer, metylfenidat, atomoksetin (ATX) og guanfacin.

Resultatene fra RCT-ene antyder at det er begrenset informasjon om effektivitet og bivirkninger av medisiner hos barn og unge med ADHD og samtidig annen lidelse.Antall og typer bivirkninger hos barn med komorbide lidelser var i samsvar med de hos barn uten komorbide lidelser, men behandlingen bør individualiseres for å sikre at barn tåler den laveste effektive dosen.

Hodepine som komorbiditet og bivirkning av medisiner

En systematisk oversikt utført av Pan og kollegaer (2022) (AMSTAR 9 av 11) ble inkludert ved oppdatering i 2023. Oversikten omfatter 13 epidemiologiske studier (case-kontroll og tverrsnittsstudier) og 58 randomiserte forsøk. Antall deltakere var 2 732 434 barn og unge i alderen 5-18 år, med ADHD.

Resultatene fra de epidemiologiske studiene viste en sammenheng mellom hodepine og ADHD (OR = 2,01, KI 1,63 til 2,46). de randomiserte kontrollerte forsøkene viste at tre medikamenter var forbundet med økt hodepine sammenliknet med placebo; atomoksetin (OR = 1,29, KI 1,06 til 1,56), guanfacin (OR = 1,43, KI 1,12 til 1,82) og metylfenidat (OR = 1,33, KI 1,09 til 1,63). Ellers viser resultatene at hodepine er vanlig hos barn med ADHD, både som en del av symptombildet og som en bivirkning av enkelte medisiner. Overvåking og strategier for å behandle hodepine ved ADHD generelt og ved medikamentell behandling anbefales.

Kunnskapsgrunnlaget er innhentet og kvalitetssikret av: Astrid Dahlgren, tidligere seksjonsleder RBUP Øst og Sør / tidligere redaktør Håndboka, Lise Mette Eidet, tidligere rådgiver RBUP Øst og Sør, Mari Elvsåshagen, bibliotekar RBUP Øst og Sør, Arild Bjørndal, tidligere direktør for stiftelsen som omfatter RBUP, RVTS Øst og RVTS Sør og Sanja Panjkovic, spesialist i barne- og ungdomspsykiatri RBUP Øst og Sør.

Kunnskapsgrunnlaget inkludert i 2023 er innhentet og kvalitetssikret av: Ingrid Borren, forsker, Karianne Hammerstrøm Nilsen, redaktør Tiltakshåndboka, Mari Elvsåshagen, seniorkonsulent og Brynhildur Axelsdottir, seniorrådgiver alle ved RBUP Øst og Sør

Vi vurderer den metodiske kvaliteten på systematiske oversikter ved hjelp av AMSTAR-sjekklisten.

Referanser:

Anand, S., Tong, H., Besag, F. M. C., Chan, E. W., Cortese, S., & Wong, I. C. K. (2017). Safety, Tolerability and Efficacy of Drugs for Treating Behavioural Insomnia in Children with Attention-Deficit/Hyperactivity Disorder: A Systematic Review with Methodological Quality Assessment. Paediatric drugs, 19(3), 235–250. https://doi.org/10.1007/s40272-017-0224-6

Ching, C., Eslick, G. D., & Poulton, A. S. (2019). Evaluation of Methylphenidate Safety and Maximum-Dose Titration Rationale in Attention-Deficit/Hyperactivity Disorder: A Meta-analysis. JAMA pediatrics, 173(7), 630–639. https://doi.org/10.1001/jamapediatrics.2019.0905

Clavenna, A., & Bonati, M. (2014). Safety of medicines used for ADHD in children: a review of published prospective clinical trials. Archives of disease in childhood, 99(9), 866–872. https://doi.org/10.1136/archdischild-2013-304170

Farhat, L. C., Flores, J. M., Behling, E., Avila-Quintero, V. J., Lombroso, A., Cortese, S., Polanczyk, G. V., & Bloch, M. H. (2022). The effects of stimulant dose and dosing strategy on treatment outcomes in attention-deficit/hyperactivity disorder in children and adolescents: a meta-analysis. Molecular psychiatry, 27(3), 1562–1572. https://doi.org/10.1038/s41380-021-01391-9

Gayleard, J. L., & Mychailyszyn, M. P. (2017). Atomoxetine treatment for children and adolescents with Attention-Deficit/Hyperactivity Disorder (ADHD): a comprehensive meta-analysis of outcomes on parent-rated core symptomatology. Attention deficit and hyperactivity disorders, 9(3), 149–160. https://doi.org/10.1007/s12402-017-0216-y

Helsedirektoratet (2022). ADHD Nasjonal faglig retningslinje. Legemiddelbehandling av ADHD/Hyperkinetisk forstyrrelse. Kapittel 2.4. 2022. Først publisert: 29. Februar 2016. Siste faglige endring: 4. Mai 2022. Hentet 12. Februar 2024 fra: https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/adhd/behandling-og-oppfolging-av-adhd-hyperkinetisk-forstyrrelse/legemiddelbehandling-av-adhd-hyperkinetisk-forstyrrelse#dersom-det-er-indikasjon-for-utproving-av-legemiddelbehandling-ved-adhd-hyperkinetisk

Hennissen, L., Bakker, M. J., Banaschewski, T., Carucci, S., Coghill, D., Danckaerts, M., Dittmann, R. W., Hollis, C., Kovshoff, H., McCarthy, S., Nagy, P., Sonuga-Barke, E., Wong, I. C., Zuddas, A., Rosenthal, E., Buitelaar, J. K., & ADDUCE consortium (2017). Cardiovascular Effects of Stimulant and Non-Stimulant Medication for Children and Adolescents with ADHD: A Systematic Review and Meta-Analysis of Trials of Methylphenidate, Amphetamines and Atomoxetine. CNS drugs, 31(3), 199–215. https://doi.org/10.1007/s40263-017-0410-7

Humphreys, K. L., Eng, T., & Lee, S. S. (2013). Stimulant medication and substance use outcomes: a meta-analysis. JAMA psychiatry, 70(7), 740–749. https://doi.org/10.1001/jamapsychiatry.2013.1273

Hutchison, S. L., Ghuman, J. K., Ghuman, H. S., Karpov, I., & Schuster, J. M. (2016). Efficacy of atomoxetine in the treatment of attention-deficit hyperactivity disorder in patients with common comorbidities in children, adolescents and adults: a review. Therapeutic advances in psychopharmacology, 6(5), 317–334. https://doi.org/10.1177/2045125316647686

Khoodoruth, M. A. S., Ouanes, S., & Khan, Y. S. (2022). A systematic review of the use of atomoxetine for management of comorbid anxiety disorders in children and adolescents with attention-deficit hyperactivity disorder. Research in developmental disabilities, 128, 104275. https://doi.org/10.1016/j.ridd.2022.104275

Kidwell, K. M., Van Dyk, T. R., Lundahl, A., & Nelson, T. D. (2015). Stimulant Medications and Sleep for Youth With ADHD: A Meta-analysis. Pediatrics, 136(6), 1144–1153. https://doi.org/10.1542/peds.2015-1708

Kortekaas-Rijlaarsdam, A. F., Luman, M., Sonuga-Barke, E., & Oosterlaan, J. (2019). Does methylphenidate improve academic performance? A systematic review and meta-analysis. European child & adolescent psychiatry, 28(2), 155–164. https://doi.org/10.1007/s00787-018-1106-3

Maia, C. R., Cortese, S., Caye, A., Deakin, T. K., Polanczyk, G. V., Polanczyk, C. A., & Rohde, L. A. (2017). Long-Term Efficacy of Methylphenidate Immediate-Release for the Treatment of Childhood ADHD. Journal of attention disorders, 21(1), 3–13. https://doi.org/10.1177/1087054714559643

NICE (2013). Sleep disorders in children and young people with attention deficit hyperactivity disorder: melatonin. Hentet 25.04.2018 fra: https://www.nice.org.uk/advice/esuom2/chapter/Key-points-from-the-evidence

NICE (2016). Attention deficit hyperactivity disorder in children and young people: guanfacine prolongued disease. Hentet 25.04.2018 fra: https://www.nice.org.uk/advice/esnm70/chapter/Key-points-from-the-evidence

NICE (2018). Attention deficit hyperactivity disorder: Diagnosis and management NG87. Hentet 15.05.2020 fra https://www.nice.org.uk/guidance/ng87/evidence

Otasowie, J., Castells, X., Ehimare, U. P., & Smith, C. H. (2014). Tricyclic antidepressants for attention deficit hyperactivity disorder (ADHD) in children and adolescents. The Cochrane database of systematic reviews, 2014(9), CD006997. https://doi.org/10.1002/14651858.CD006997.pub2

Pan, P. Y., Jonsson, U., Şahpazoğlu Çakmak, S. S., Häge, A., Hohmann, S., Nobel Norrman, H., Buitelaar, J. K., Banaschewski, T., Cortese, S., Coghill, D., & Bölte, S. (2022). Headache in ADHD as comorbidity and a side effect of medications: a systematic review and meta-analysis. Psychological medicine, 52(1), 14–25. https://doi.org/10.1017/S0033291721004141

Park, P., Caballero, J., & Omidian, H. (2014). Use of serotonin norepinephrine reuptake inhibitors in the treatment of attention-deficit hyperactivity disorder in pediatrics. The Annals of pharmacotherapy, 48(1), 86–92. https://doi.org/10.1177/1060028013506561

Punja, S., Shamseer, L., Hartling, L., Urichuk, L., Vandermeer, B., Nikles, J., & Vohra, S. (2016). Amphetamines for attention deficit hyperactivity disorder (ADHD) in children and adolescents. The Cochrane database of systematic reviews, 2(2), CD009996. https://doi.org/10.1002/14651858.CD009996.pub2

Riera, M., Castells, X., Tobias, A., Cunill, R., Blanco, L., & Capellà, D. (2017). Discontinuation of pharmacological treatment of children and adolescents with attention deficit hyperactivity disorder: meta-analysis of 63 studies enrolling 11,788 patients. Psychopharmacology, 234(17), 2657–2671. https://doi.org/10.1007/s00213-017-4662-1

Singh, A., Balasundaram, M. K., & Singh, A. (2022). Viloxazine for Attention-Deficit Hyperactivity Disorder: A Systematic Review and Meta-analysis of Randomized Clinical Trials. Journal of central nervous system disease, 14, 11795735221092522. https://doi.org/10.1177/11795735221092522

Storebø, O. J., Pedersen, N., Ramstad, E., Kielsholm, M. L., Nielsen, S. S., Krogh, H. B., Moreira-Maia, C. R., Magnusson, F. L., Holmskov, M., Gerner, T., Skoog, M., Rosendal, S., Groth, C., Gillies, D., Buch Rasmussen, K., Gauci, D., Zwi, M., Kirubakaran, R., Håkonsen, S. J., Aagaard, L., … Gluud, C. (2018). Methylphenidate for attention deficit hyperactivity disorder (ADHD) in children and adolescents - assessment of adverse events in non-randomised studies. The Cochrane database of systematic reviews, 5(5), CD012069. https://doi.org/10.1002/14651858.CD012069.pub2

Storebø, O. J., Storm, M. R. O., Pereira Ribeiro, J., Skoog, M., Groth, C., Callesen, H. E., Schaug, J. P., Darling Rasmussen, P., Huus, C. L., Zwi, M., Kirubakaran, R., Simonsen, E., & Gluud, C. (2023). Methylphenidate for children and adolescents with attention deficit hyperactivity disorder (ADHD). The Cochrane database of systematic reviews, 3(3), CD009885. https://doi.org/10.1002/14651858.CD009885.pub3

Sundhedsstyrelsen (2014). National klinisk retningslinje for utredning og behandling av ADHD hos børn og unge. Hentet 25.04.2018 fra: https://www.sst.dk/da/nyheder/2014/national-klinisk-retningslinje-adhd

Sundhedsstyrelsen (2018). Udredning og behandling af ADHD hos børn og unge: National klinisk retningslinje. Hentet 15.05.2020 fra https://www.sst.dk/da/udgivelser/2018/nkr-adhd-hos-boern-og-unge

Tsujii, N., Usami, M., Naya, N., Tsuji, T., Mishima, H., Horie, J., Fujiwara, M., & Iida, J. (2021). Efficacy and Safety of Medication for Attention-Deficit Hyperactivity Disorder in Children and Adolescents with Common Comorbidities: A Systematic Review. Neurology and therapy, 10(2), 499–522. https://doi.org/10.1007/s40120-021-00249-0

Vertessen, K., Luman, M., Staff, A., Bet, P., de Vries, R., Twisk, J., & Oosterlaan, J. (2022). Meta-analysis: Dose-Dependent Effects of Methylphenidate on Neurocognitive Functioning in Children With Attention-Deficit/Hyperactivity Disorder. Journal of the American Academy of Child and Adolescent Psychiatry, 61(5), 626–646. https://doi.org/10.1016/j.jaac.2021.08.023

Wang, S. M., Han, C., Lee, S. J., Jun, T. Y., Patkar, A. A., Masand, P. S., & Pae, C. U. (2017). Modafinil for the treatment of attention-deficit/hyperactivity disorder: A meta-analysis. Journal of psychiatric research, 84, 292–300. https://doi.org/10.1016/j.jpsychires.2016.09.034

Behandling for unge med ADHD, med eller uten rusmisbruk

Her omtales oppsummert forskning om behandling for unge med ADHD, med eller uten rusmisbruk. Dette utfyller informasjonen som er rapportert under "Effekt av tiltak".

Kunnskapsgrunnlaget er hentet fra Özgen og kollegaer (2021) (AMSTAR 4 av 11) som har undersøkt effekten av behandling for unge som har ADHD og samtidig ruser seg. Å ha en ADHD-diagnose kan være en risikofaktor for å utvikle et rusmisbruk i ungdomstid eller tidlig voksenalder, og av og til ser man begge disse tilstandene hos behandlingssøkende ungdom .Dette kan komplisere diagnostisering og behandling.

Forfatterne undersøkte effekten av medisinske, psykososiale og alternative behandlinger av ADHD hos unge, med og uten et rusmisbruk. Videre undersøkte de også den langsiktige sammenhengen mellom medisinsk behandling for ADHD i barndom og utviklingen av en rusdiagnose senere. Forfatterne inkluderte 15 studier med til sammen 3133 ungdommer.

Forfatterne konkluderer med at basert på det begrensede kunnskapsgrunnlaget antydes at medisiner brukt for ADHD hos barn kan forebygge utviklingen av rusmisbruk senere, og at høydosebehandling kan være en effektiv behandling for unge med ADHD og samtidig rusmisbruk. Videre nevnes det at kognitiv atferdsterapi kan ha en liten, fordelaktig effekt hos disse ungdommene og at alternative behandlingsformer antakelig ikke er effektive.

Sundhedsstyrelsen (2021) (AMSTAR 7 av 11) presenterer en gjennomgang av litteraturen som undersøkte effekt av sentralstimulerende medikamenter sammenliknet med ikke-sentralstimulerende behandling for unge med ADHD som også hadde en annen tilstand eller diagnose og samtidig aktivt rusmisbruk. De fant ingen studier som direkte sammenliknet disse tiltakene for denne populasjonen, så de utvidet søket til å omfatte sentralstimulerende og ikke-sentralstimulerende tiltak sammenliknet med placebo (ingen behandling). 2 studier med i alt 373 unge i alderen 13 til 19 år ble inkludert, der den ene undersøkte effekten av sentralstimulerende medisin (metylfenidat) mot placebo, den andre ikke-sentralstimulerende medisin (atomoksetin) mot placebo. I begge studier var typen misbruk blandet (cannabis, alkohol, kokain, opioider, beroligende og amfetamin), og i begge studier mottok deltakerne både aktiv behandling samt placebo i tillegg til kognitiv atferdsterapi og motivasjonssamtaler rettet mot å kutte rusmisbruket.

Det ble funnet en mulig forskjell av klinisk relevans ved bruk av sentralstimulerende behandling (metylfenidat) for funksjonsnivå (vurdert av kliniker) og for misbruk (antall dager) i favør av ikke-sentralstimulerende behandling (atomoksetin), men med forbehold om svakt evidensgrunnlag. For misbruk rapportert som antall negative urinprøver så man muligens en effekt av sentralstimulerende medisin (metylfenidat), men med lav tiltro til estimatet.

Ingen av studiene rapporterte lærerrapporterte ADHD-kjernesymptomer, selvrapportert funksjonsnivå eller kriminalitet. Alt i alt så man bivirkninger ved begge preparater, men det var usikkert hva forskjellen i alvorlige bivirkninger mellom preparatene var. For ikke-alvorlige bivirkninger var det noe høyere forekomst for ikke-sentralstimulerende midler (atomoksetin). Når det gjelder fordeler i form av funksjonsnivå, effekt på kjernesymptomer og misbruk, er kunnskapsgrunnlaget usikkert på grunn av få deltakere i studiene og upresise estimater.

Kunnskapsgrunnlaget er innhentet og kvalitetssikret av: Ingrid Borren, forsker RBUP Øst og Sør, Brynhildur Axelsdottir, seniorrådgiver RBUP Øst og Sør og Karianne Hammerstrøm Nilsen, redaktør Tiltakshåndboka, RBUP Øst og Sør

Vi vurderer den metodiske kvaliteten på systematiske oversikter ved hjelp av AMSTAR-sjekklisten.

Referanser:

Sundhedsstyrelsen (2021). Utredning og behandling af ADHD hos børn og unge. National klinisk retningslinje. Hentet 27.09.2023 fra: https://www.sst.dk/da/udgivelser/2021/nkr-adhd-hos-boern-og-unge

Özgen, H., Spijkerman, R., Noack, M., Holtmann, M., Schellekens, A., Dalsgaard, S., van den Brink, W., & Hendriks, V. (2021). Treatment of Adolescents with Concurrent Substance Use Disorder and Attention-Deficit/Hyperactivity Disorder: A Systematic Review. Journal of clinical medicine, 10(17), 3908. https://doi.org/10.3390/jcm10173908

Fysisk aktivitet for barn og unge diagnostisert med samtidig ADHD og autismespekterforstyrrelse

Her omtaler vi oppsummert forskning om fysisk aktivitet for barn og unge diagnostisert med samtidig ADHD autismespekterforstyrrelse. Dette utfyller informasjonen som er rapportert under "Effekt av tiltak".

Kunnskapsgrunnlaget består av en systematisk oversikt utført av Tan og kollegaer (2016) (AMSTAR 8 av 11). Oversikten omfatter 22 studier med totalt 579 deltakere mellom 3 og 25 år diagnostisert med autismespekterforstyrrelse og/eller ADHD. Oversikten undersøkte effekter av tiltak basert på fysisk trening sammenliknet med ingen/vanlig fysisk aktivitet.

Effekter av fysisk aktivitet på bedret kognitiv fungering

Forfatterne konkluderte med at medikamentell behandling trolig bedrer noen aspekter av kognitiv fungering hos personer med autismespekterforstyrrelse og/eller ADHD. Det er en liten til medium stor effekt av fysisk trening på kognitiv fungering (r = 0,235), 61,75 % fikk bedret kognitiv fungering etter fysisk aktivitet. 

På gruppenivå ser fysisk aktivitet ser ut til å være et lovende tiltak for barn og unge med autismespekterforstyrrelse og ADHD, men effekten gjelder spesielt for noen kognitive funksjoner. Mekanismene som ligger bak at effekten gjelder noen og ikke andre, er uklare.

Dokumentasjonsgrunnlaget er innhentet og kvalitetssikret av: Ida Sund Morken, tidligere rådgiver og Astrid Dahlgren, tidligere redaktør Tiltakshåndboka

Vi vurderer den metodiske kvaliteten på systematiske oversikter ved hjelp av AMSTAR-sjekklisten.

Referanser:

Tan, B. W., Pooley, J. A., & Speelman, C. P. (2016). A Meta-Analytic Review of the Efficacy of Physical Exercise Interventions on Cognition in Individuals with Autism Spectrum Disorder and ADHD. Journal of autism and developmental disorders, 46(9), 3126–3143. https://doi.org/10.1007/s10803-016-2854-x

5-15 Fem til femten

Foreldreutfylt kartlegging av vansker hos barn og ungdom 5-15 år på områdende motorikk, eksekutive funksjoner, persepsjon, hukommelse, språk, sosiale ferdigheter, læring og psykisk helse.

ABC Aberrant Behavior Checklist

Foreldreutfylt spørreskjema om atferdsproblemer hos barn, ungdom og voksne med utviklingshemning.

ADHD-RS-IV ADHD Rating Scale-IV Hjemme

Spørreskjema om ADHD-symptomer hos barn og ungdom.

ADHD-RS-IV Skole ADHD Rating Scale-IV Skoleversjon

Spørreskjema om ADHD-symptomer hos barn og ungdom.

ASHS Adolescent Sleep Hygiene Scale

Selvutfylt spørreskjema om søvnhygiene hos ungdom.

ASRS Adult ADHD Self Report Scale, 1.1

Selvutfylt spørreskjema om ADHD-symptomer hos ungdom og voksne.

ASWS Adolescent Sleep Wake Scale

Selvutfylt spørreskjema om søvnvaner hos ungdom 12-18 år.

BPM Brief Problem Monitor

Selvutfylt spørreskjema for ungdom 11-18 år (BPM-Y), foreldre- (BPM-P)/lærerutfylt (BPM-T) spørreskjema for barn og ungdom 6-18 år

BRIEF Behavior Rating Inventory of Executive Function- foreldreversjon

Test for vurdering av eksekutiv funksjon hos barn og ungdom 5-18 år.

BRIEF Behavior Rating Inventory of Executive Function- lærerversjon

Test for vurdering av eksekutiv funksjon hos barn og ungdom 5-18 år.

BYI-II Beck Youth Inventories - Second Edition

Selvrapporteringsskala for vurdering av selvbilde samt psykisk og sosial problematikk hos barn og ungdom.

Beery VMI-6 Beery-Buktenica Developmental Test of Visual-Motor Integration – 6th edition

Test beregnet på screening av vansker med hensyn til integrering av visuell og motorisk evne hos barn og voksne.

Bender Visual Motor Gestalt Test II

Test for å indikere modningsnivå på visuellmotorisk persepsjon hos barn og voksne 4-85 år.

Brown ADD Scales (3-7) Brown Attention-Deficit Disorder Scales for Children and Adolsescents (3-7 år)

Foreldreintervju og lærerutfylt spørreskjema om ADHD-symptomer og eksekutive funksjoner hos barn 3-7 år.

Brown ADD Scales (8-12 år) Brown Attention-Deficit Disorder Scales for Children and Adolsescents (8-12 år)

Foreldreintervju og lærerutfylt spørreskjema om ADHD-symptomer og eksekutive funksjoner hos barn 8-12 år.

CAPA The Child and Adolescent Psychiatric Assessment

Strukturert intervju med barn og ungdom 9-18 år.

CAVLT Children's auditory verbal learning test

Verbal innlæring og hukommelse av auditivt presentert informasjon for barn og ungdom mellom 6.6 og 17.11 år.

CCC-2 Children's Communiation Checklist, 2nd edition

Kartleggingsverktøy for vurdering av muntlig og pragmatisk språk hos barn og ungdom.

CGAS Children's Global Assessment Scale

CGAS er et verktøy for funksjonskartlegging i psykisk helsevern for barn og unge.

CHQ Child Health Questionnaire

Spørreskjemaer som er utformet for å vurdere livskvalitet relatert til helse hos spedbarn, småbarn og ungdom i alderen 5 til 18 år. Verktøyene i CHQ-serien er tilgjengelige som pasientrapporterte utfall (PROs) som fylles ut av barn, eller som observerte utfall (ObsROs) som fylles ut av foreldre.

CSHQ Children’s Sleep Habits Questionnaire

Foreldreutfylt spørreskjema om søvnvaner hos barn 4-10 år.

CVLT California verbal memory test

Verbal innlæring og hukommelse for ungdom og voksne 16-90 år.

Conners K–CPT 2 Conners Kiddie Continuous Performance Test 2nd Edition™

Verktøy for å måle oppmerksomhetsproblemer og effekter av behandling hos barn 4-7 år.

D-KEFS Delis-Kaplan Executive Function System

Test for vurdering av eksekutive funksjoner hos barn og voksne.

DAWBA Development and Well-Being Assessment

DAWBA er et diagnostisk verktøy utviklet for å fange opp vanlige barne- og ungdomsdiagnoser.

ECBI Eyberg Child Behavior Inventory

Euro-ADAD European Adolescent Assessment Dialogue

European Adolescent Assessment Dialogue (EuroADAD) er et strukturert intervju for å kartlegge problemer og hjelpebehov hos ungdom med rusproblemer (12-24 år).

HoNOSCA Health of the Nation Outcome Scales for Children and Adolescents

Klinikerutfylt skåringsskjema for barn og ungdom 3-18 år.

ILC The Inventory of Life Quality in children and adolescents

Spørreskjema som måler helserelatert livskvalitet hos barn og unge 6-18 år med psykiske og somatiske lidelser.

K-SADS-PL Schedule for Affective Disorders and Schizophrenia for School Aged Children - Present and Lifetime version

K-SADS_PL er et semi-strukturert diagnostisk intervju for å evaluere nåværende og tidligere episoder av psykopatologi hos barn og ungdom.

KIDSCREEN

Spørreskjema som måler helserelatert livskvalitet hos barn og ungdom 8-18 år.

KINDL® Kinder Lebensqualität Fragebogen

Kinder Lebensqualität Fragebogen (KINDL®) er et spørreskjema som måler livskvalitet hos barn og unge (3–17 år).

Leiter-3 Leiter International Performance Scale – 3rd Edition

Nonverbal evnetest for vurdering av kognitiv funksjon hos barn og voksne 3-75+ år.

NEPSY-II

Test for nevropsykologisk undersøkelse av barn og ungdom.

NRDLS The New Reynell Developmental Language Scales

Språktest for barn 3-7 år.

PAPA Preschool Age Psychiatric Assessment

Strukturert intervju med barn 2-5 år.

PPVT-4 Peabody Picture Vocabulary Test - 4th Edition

Test for vurdering av reseptivt ordforråd hos barn og voksne.

PSI Parenting Stress Index

kartleggingsverktøy for å måle foreldrestress i foreldre-barn-relasjonen, og er tilgjengelig både i fullversjon og kortversjon.

Qb Test

Test for vurdering av ADHD-symptomer hos barn fra 6 år, ungdom og voksne.

Ravens matriser

Ikke-verbal evnestest for bedømmelse av generelle evner hos barn og voksne 8-65 år.

SCL-90-R Symptom Checklist-90-Revidert

Symptom Checklist-90 Revised (SCL-90-R) er et bredspektret screeningverktøy for psykiske plager hos personer over 13 år.

SDMT Symbol Digits Modalities Test

Screening for cerebral dysfunksjon hos barn og voksne 8-78 år.

SDQ-P Strengths and Difficulties Questionnaire

Foreldreversjonen (SDQ-P) er et skjema som skal fylles ut av foreldre for å kartlegge psykiske helse, vennerelasjoner og prososial atferd hos barn i alderen 4-17 år.

SDQ-S Strengths and Difficulties Questionnaire

Selvutfylt spørreskjema for ungdom 11-17 år som skal kartlegge psykisk helse, vennerelasjoner og prososial atferd. Det finnes også versjon for foreldrerapportering (SDQ-P) og lærerrapportering (SDQ-T).

SDQ-T Strengths and Difficulties Questionnaire

Lærerversjonen (SDQ-T) er et skjema som skal fylles ut av lærere for å kartlegge psykiske helse, vennerelasjoner og prososial atferd hos barn i alderen 4-17 år.

SESBI-R Sutter-Eyberg Student Inventory - Revised

SNAP Swanson Nolan and Pelham-IV Questionnaire

Foreldre- og/eller lærerutfylt spørreskjema om ADHD-symptomer hos barn i skolealder.

TOMM Test of Memory Malingering

Test som undersøker visuell gjenkjenning, konstruert for å skille pasienter med reelle minneproblemer fra pasienter som simulerer, ungdom og voksne.

WCST® Wisconsin Card Sorting Test

Nevropsykologisk test for vurdering av abstrakt analytisk evne til å trekke slutninger hos barn og voksne.

WISC-V Wechsler Intelligence Scale for Children -5th edition

Test for vurdering av kognitive evner hos barn og ungdom 6-16 år.

WNV Wechsler Nonverbal Scale of Ability

Ikke-verbal test for vurdering av kognitive evner hos barn og ungdom 4-21 år.

d2 – revidert versjon (d2-R)

Oppmerksomhets- og konsentrasjonstest for barn fra 9 år og voksne.